Molek, Melek, Molech, er navnet på en vestesemittisk gud, dyrket av kanaaneerne, ammonittene og fønikerne. Det er vanlig å knytte ham til døden, underverdenen og barneofringer. Han nevnes også i Den hebraiske bibel.

Molok omtales åtte ganger i Den hebraiske bibel, både i MosebøkeneKongebøkene og hos profeten Jeremia. Folket blir advart mot «å gi sine barn til Molok», og mot å la sine barn «gå gjennom ilden for Molok» (2. Kongebok 23,10), en praksis som kan ha vært knyttet til barneofringer. I sen kongetid, 700-tallet og 600-tallet fvt., skal det å eksistert en slik kult i Hinnomdalen (Gehenna) sør for Jerusalem. Praksisen blir sterkt fordømt og ansett som forbudt i henhold til Toraen (5. Mosebok 12, 31). 

Bibeltekstene fremstiller Molok-kulten som en opprinnelig kanaaneisk praksis som hadde fått innpass i og rundt Juda, hovedsakelig i Jerusalem. Både kongene Akas og Manasse blir beskyldt for å ha deltatt i slik kult. Basert på teksten i 2. Kongebok 23,10 er det vanlig å hevde at Molok-kulten i Jerusalem tok slutt i forbindelse med kong Joshias reformer i 622 fvt., men profetene Jeremia og Esekiel, som levde femti år senere, fordømmer også slik praksis. De knytter den imidlertid til dyrking av guden Baal og ikke til Molok (Jeremia 19,3–5; Esekiel 16, 20–21). Også salme 106, 37–38 anklager folket for å ofre sin sønner og døtre til Kanaans guder, men uten å nevne disse ved navn.

Innenfor forskningen har det vært uenighet om navnet Moloks opprinnelse og betydning. En vanlig forklaring er at navnet er en avledning av det semittiske ordet melekh (konge), som rabbinerne (masoretene) utstyrte med vokaltegnene for ordet boshet (skam). En gud ved navn Mlk er kjent fra Ugarit. Navnet Molok er også blitt knyttet til ammonittiske guden Milkom (1. Kongebok 11,7), men teksten i 2. Kongebok 23,10–13 gir inntrykk av at det dreier seg om to forskjellige guder. Det har også vært foreslått at det ikke dreier seg om et gudenavn, men om en betegnelse på en bestemt type offerkult. 

Det er fremdeles uklart hva denne kulten innebar i Juda. Ifølge rabbinsk tradisjon dreide dette seg ikke om å brenne barnet, men om å «føre det gjennom ilden» for å deretter å overlevere det til Baals prester. De fleste forskere mener imidlertid at det, i en kort periode, kan ha vært foretatt barneofringer i Jerusalem. Det er heller ikke klart hvor og hvordan denne kulten eventuelt ble praktisert utenfor Juda.

Gravfunn i mange land i Midtøsten viser at barn kunne ofres til gudene i spesielle situasjoner, som krig. Også på sylindersegl kan vi ser bilder som tyder på barneofringer. Fortellingen om Jeftas datter (Dommerne 11,1– 12,7) viser at heller ikke israelittene var ukjente med slik praksis.

Allerede romerne beskyldte den fønikiske befolkningen i Karthago for å foreta ofringer av barn, ikke minst i forbindelse med kriger. Innenfor moderne forskning har dette lenge vært et omstridt tema, og er det fremdeles. Funnet av gravplasser med rester etter et stort antall kremerte barn har fått mange til å mene at barneofringer virkelig fant sted. Andre mener disse funnene stammer fra barn som døde som nyfødte eller småbarn. Det er ikke funnet spor etter slik i selve Fønikia

  • Fantar, M’hamed Hassine. “An Odyssey Debate: Were living Children Sacrificed to the Gods? No,” Archaeology Odyssey 3.6 (Nov/Dec 2000): 28, 30. 
  • Greene, Joseph A., Stager, Lawrence E. “An Odyssey Debate: Were living Children Sacrificed to the Gods? Yes,” Archaeology Odyssey 3.6 (Nov/Dec 2000): 29, 31. 
  • Smith, Patricia. “Infants Sacrificed? The Tale Teeth Tell,” Biblical Archaeology Review 40.4 (Jul/Aug 2014): 54–56, 68. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.