Blåsyre er en vannklar, lettflytende, meget flyktig og svært giftig væske. Den har frysepunkt −13,4 °C og kokepunkt 25,6 °C.

Det kjemiske navnet på blåsyre er hydrogencyanid. Den kjemiske formelen ( strukturformelen) er H-C≡N.

Blåsyre er en svak syre. Både i sterk fortynning og i gassform lukter syren av bitre mandler.

Blåsyregass er meget giftig. Den er lettere enn luft og er derfor uegnet som stridsgass. Blåsyre brenner med rødfiolett farge, og i blanding med luft er den eksplosiv når blandingen inneholder 6–40 volumprosent blåsyre.

Blåsyre er lett løselig i vann, og da den er en meget svak syre, er pH i løsningen ca 5 i en 0,10 M løsning (pKa = 9,3, se syrer).

Vannløselige cyanider, for eksempel kaliumcyanid, KCN, vil protolysere i vann og gi blåsyre:

KCN(s) + H2O(aq) → K+(aq) + HCN(aq) + OH(aq)

Selv reaksjon med karbondioksidet i luften er tilstrekkelig for frigjøring av blåsyre. Både i fast og i løst tilstand lukter derfor cyanidene av blåsyre. Tilsetning av sterk syre til cyanidløsninger vil gi store mengder blåsyregass. Det stilles derfor strenge krav håndtering og lagring av cyanider.

I fri tilstand dannes blåsyre i visse tropiske planter. I bundet form foreligger den i glykosidet amygdalin i kjernene til bittermandler og i mange steinfruktkjerner, for eksempel aprikoser, kirsebær, plommer og ferskener. I sigarettrøyk er det også påvist blåsyre. Dessuten er stoffet påvist i det intergalaktiske rom.

Teknisk fremstilles blåsyre ved oksidasjon av en blanding av metan, CH4, og ammoniakk, NH3, sammen med luft og en katalysator, for eksempel i form av et nett av platina ved 1000–2000 °C:

2CH4(g) + 2NH3(g)+ 3O2(g) = 2HCN (g) + 6H2O(g)

Nyere metoder går ut på å omsette ammoniakk direkte med kullpulver ved 1250 °C.

I gasstilstand blir blåsyre brukt til å utrydde skadeinsekter på planter og andre steder, blant annet ved «gassing» av lukkede rom.

Syren har også fått særlig stor betydning for organisk-kjemisk industri, blant annet for fremstilling av akrylnitril fra acetylen og blåsyre, og dermed for fremstillingen av akrylfibre.

Under andre verdenskrig ble blåsyregass i enkelte konsentrasjonsleire fremstilt ved reaksjon mellom syre og cyanid og brukt til masseutryddelse (se gasskammer). I dag gis blåsyre intravenøst ved fullbyrdelse av dødsdommer i enkelte land.

På grunn av giftigheten har det blitt rettet oppmerksomhet i mange land mot tidligere cyanidholdige deponier, for eksempel i forbindelse med gassverk.

Destruksjon av blåsyre og cyanider kan skje gjennom kjemisk binding i meget stabile forbindelser, for eksempel som berlinerblått (komplekset [Fe(CN)6]3−) eller ved oksidasjon til cyanat, OCN, med etterfølgende termisk spalting til ammoniakk og karbondioksid.

Blåsyre ble oppdaget av den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele i 1782 og senere inngående undersøkt av franskmennene Claude-Louis Berthollet i 1787 og Joseph Louis Gay-Lussac i 1815. Scheele døde selv av blåsyreforgiftning i 1786 da en flaske ble knust, slik at han pustet inn dampen.

Både i gassform, flytende tilstand og løst i vann eller i likevekt med løste cyanider, er blåsyre en svært sterk og meget hurtig virkende gift. Allerede i løpet av noen få sekunder kan en litt større mengde blåsyre fremkalle døden. Forgiftningen kan skje gjennom åndedrettsorganene, ved berøring med huden eller gjennom fordøyelsessystemet. Den dødelige dosen oppgis til 60 mg og den maksimale tillatte arbeidsplasskonsentrasjonen er 5 mg/m3 luft.

Giftvirkningen skyldes at blåsyren hindrer at oksygen i blodet kan utnyttes av kroppens celler, og det inntrer da rask kvelning. Først kommer angstfølelse, svimmelhet, hodepine, hurtig puls, kvalme og blodskutte øyne, siden brekninger, pustebesvær, bevisstløshet, opphør av åndedrettet, hurtig og svekket hjerteslag. Se cyanidforgiftning.

Ved forgiftning med mindre doser kan det bli tid til behandling med kunstig åndedrett, inhalasjon av oksygen og amylnitritt, injeksjon av motmiddel (mest brukt er kobolt-EDTA og natriumtiosulfat) og skylling av magesekken med kaliumpermanganat eller koksaltløsning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. juli 2015 skrev Irene Bauer

Hei. Mange tar linfrø, hele eller knuste som mageregulerende middel.
Det står på pakken at man kan ta en til to spiseskjeer. Min søster tok 8-9 spiseskjeer knuste frø med to glass vann. Dette har hun holdt på med en stund og alltid følt seg litt uvel etterpå men siden det ikke står noe på pakken om at det kan være farlig har hun fortsatt med det. Idag ble hun imidlertid skikkelig dårlig og fikk veldig mange av de reaksjonene som står i artikkelen om blåsyre. Som svimmelhet, angstføelse, kvalme hodepine pustebesvær og hurtig puls. Hvordan kan det skje når det på alle nettsteder står hvor fint linfrø er som magereulering men det står ingen steder at man ikke bør ta så mye og hvilke konsekvenser det kan ha. Hun var skikkelig dårlig og vi ante ikke hva det var, hva vi kunne gjøre for å hjelpe henne og ble veldig redde. Bør det ik fremkomme på pakken at dette kan skje hvis man tar for mye? Vi antar at det var en blåsyreforhiftning hun fikk. Høres ik det sannsynlig ut? Mvh irene Bauer

13. juli 2015 svarte Bjørn Pedersen

Jeg er ikke den rette eksperten til å svare på dette. Mvh Bjørn

13. juli 2015 svarte Erik Dyrhaug

Det stemmer at linfrø, i likhet med mandler og flere andre planteprodukter, inneholder forbindelser som omdannes til blåsyre i kroppen. Kroppen kan takle små doser blåsyre, men større mengder vil føre til forgiftning. Ved mistanke om forgiftning bør du kontakte lege eller ringe giftinformasjonen på telefon: 22591300

Hilsen Erik i redaksjonen

13. juli 2015 svarte Bjørn Pedersen

Jeg slutter meg helt til Eriks råd. Faren med et naturprodukt som linfrø, er at mengden blåsyre som dannes kan variere fra en kilde til en annen og fra år til år. Mvh Bjørn

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.