(trivialnavn) hydrogencyanid (systematisk navn), H-C≡N (strukturformel), er i helt ren tilstand en vannklar, lettflytende, meget flyktig og svært giftig væske med frysepunkt −13,4 °C og kokepunkt 25,6 °C. Både i sterk fortynning og i gassform lukter syren av bitre mandler. Fordi mange er lite ømfintlige overfor denne lukten, er lukt uegnet som middel til å registrere forekomst av blåsyre. Blåsyregass er meget giftig, men lettere enn luft og er derfor uegnet som stridsgass. Blåsyre  brenner med rødfiolett farge, og i blanding med luft er den eksplosiv i området 6–40 volumprosent blåsyre.

Blåsyre er lett løselig i vann, og da den er en meget svak syre er pH i løsningen ca 5 i en 0,10 M løsning (pKa = 9,3 se syrer). Løselige cyanider, f.eks. kaliumcyanid, KCN, vil protolyserer i vann og gi blåsyre:

KCN(s) + H2O(aq) → K+(aq) + HCN(aq) + OH-(aq)

Selv reaksjon med luftens karbondioksid er tilstrekkelig for frigjøring av blåsyre. Både i fast og i løst tilstand lukter derfor cyanidene av blåsyre. (Se cyanider.) Tilsetning av sterk syre til cyanidløsninger vil gi store mengder blåsyregass. Strenge krav stilles til håndtering og lagring av cyanider.

I fri tilstand dannes blåsyre i visse tropiske planter. I bundet form foreligger den i glykosidet amygdalin i kjernene til bitre mandler og i mange steinfruktkjerner, f.eks. aprikoser, kirsebær, plommer og ferskener. I sigarettrøk er det også påvist blåsyre. Dessuten er den påvist i det intergalaktiske rom.

Teknisk fremstilles blåsyre ved oksidasjon av en blanding av metan, CH4, og ammoniakk, NH3, sammen med luft og en katalysator f.eks. i form av et nett av platina ved 1000–2000 °C:

2CH4(g) + 2NH3(g)+ 3O2(g) = 2HCN (g) + 6H2O(g)

Nyere metoder går ut på å omsette ammoniakk direkte med kullpulver ved 1250 °C.

I gasstilstand blir blåsyre brukt til å utrydde skadeinsekter på planter og annet utøy, bl.a. ved «gassing» av lukkede rom. Syren har i de senere år fått særlig stor betydning for den organisk-kjemiske industri, bl.a. for fremstilling av akrylnitril ut fra acetylen og blåsyre og dermed for fremstillingen av akrylfibre.

Under den annen verdenskrig ble blåsyregass i enkelte konsentrasjonsleire fremstilt ved reaksjon mellom syre og cyanid (gasskammer) og brukt til masseutryddelse. I dag gis blåsyre intravenøst ved fullbyrdelse av dødsdommer i enkelte land.

På grunn av giftigheten har det blitt rettet oppmerksomhet i mange land mot tidligere cyanidholdige deponier, f.eks. i forbindelse med gassverk.

Destruksjon av blåsyre og cyanider kan skje gjennom kjemisk binding i meget stabile forbindelser, f.eks. som komplekset [Fe(CN)6]3- (berlinerblått) eller ved oksidasjon til cyanat, OCN-, med etterfølgende termisk spalting til ammoniakk og karbondioksid.

Blåsyre ble oppdaget av den svenske kjemiker Carl Wilhelm Scheele i 1782 og senere inngående undersøkt av franskmennene Claude-Louis Berthollet 1787 og Joseph Louis Gay-Lussac 1815. Scheele døde selv av blåsyreforgiftning i 1786 da en flaske ble knust for ham, så han pustet inn dampen.

Både i gassform, flytende tilstand og løst i vann eller i likevekt med løste cyanider, er blåsyre en svært sterk og meget hurtig virkende gift. Allerede i løpet av noen få sekunder kan en litt større mengde blåsyre fremkalle døden. Forgiftningen kan skje gjennom åndedrettsorganene, ved berøring med huden eller gjennom fordøyelsessystemet. Den dødelige dosen oppgis til 60 mg og den maksimale tillatte arbeidsplasskonsentrasjon er 5 mg/m3 luft. Giftvirkningen skyldes at blåsyren hindrer at oksygen i blodet kan utnyttes av kroppens celler, og det inntrer da rask kvelning, først med angstfølelse, svimmelhet, hodepine, hurtig puls, kvalme og blodskutte øyne, siden med brekninger, pustebesvær, bevisstløshet, opphør av åndedrettet, hurtig og svekket hjerteslag (cyanidforgiftning).

Ved forgiftning med mindre doser kan det bli tid til behandling med kunstig åndedrett, inhalasjon av oksygen og amylnitritt, injeksjon av motmiddel (mest brukt er kobolt-EDTA  og natriumtiosulfat) og skylling av magesekken med kaliumpermanganat eller koksaltløsning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. juli 2015 skrev Irene Bauer

Hei. Mange tar linfrø, hele eller knuste som mageregulerende middel.
Det står på pakken at man kan ta en til to spiseskjeer. Min søster tok 8-9 spiseskjeer knuste frø med to glass vann. Dette har hun holdt på med en stund og alltid følt seg litt uvel etterpå men siden det ikke står noe på pakken om at det kan være farlig har hun fortsatt med det. Idag ble hun imidlertid skikkelig dårlig og fikk veldig mange av de reaksjonene som står i artikkelen om blåsyre. Som svimmelhet, angstføelse, kvalme hodepine pustebesvær og hurtig puls. Hvordan kan det skje når det på alle nettsteder står hvor fint linfrø er som magereulering men det står ingen steder at man ikke bør ta så mye og hvilke konsekvenser det kan ha. Hun var skikkelig dårlig og vi ante ikke hva det var, hva vi kunne gjøre for å hjelpe henne og ble veldig redde. Bør det ik fremkomme på pakken at dette kan skje hvis man tar for mye? Vi antar at det var en blåsyreforhiftning hun fikk. Høres ik det sannsynlig ut? Mvh irene Bauer

13. juli 2015 svarte Bjørn Pedersen

Jeg er ikke den rette eksperten til å svare på dette. Mvh Bjørn

13. juli 2015 svarte Erik Dyrhaug

Det stemmer at linfrø, i likhet med mandler og flere andre planteprodukter, inneholder forbindelser som omdannes til blåsyre i kroppen. Kroppen kan takle små doser blåsyre, men større mengder vil føre til forgiftning. Ved mistanke om forgiftning bør du kontakte lege eller ringe giftinformasjonen på telefon: 22591300

Hilsen Erik i redaksjonen

13. juli 2015 svarte Bjørn Pedersen

Jeg slutter meg helt til Eriks råd. Faren med et naturprodukt som linfrø, er at mengden blåsyre som dannes kan variere fra en kilde til en annen og fra år til år. Mvh Bjørn

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.