Carl Wilhelm Scheele

Carl Wilhelm Scheele var en svensk kjemiker som er berømt for sine mange oppdagelser på 1700-tallet - en brytningstid i kjemiens historie. 

Fra han var 14 år gikk han i lære hos en apoteker i Gøteborg. Han arbeidet senere i apotek i Malmø og Stockholm. I Uppsala var han 1770-75, og han avsluttet med 11 år  i apoteket i Köping.

Scheele samarbeidet med Torbern Bergman som var professor i kjemi og farmakologi ved universitetet i Uppsala fra 1867-84. Både Scheele og Bergman døde unge. Bergman i 1784 og Scheele to år senere henholdsvis bare 49 og 42 år.

Scheele tolket kjemiens resultater på grunnlag av flogistonteorien som Lavoisier i Scheeles levetid viste var feil. Scheele lot seg ikke overbevise av Lavoisiers resultater, og han, som Bergman, forble tro mot flogistonteorien i hele sitt liv. Han  fremstilte mange nye grunnstoffer og forbindelser, men fordi han ikke var en forkjemper for de nye teorier, ofte kom for sent til å publisere sine resultater. Først ettertiden har gitt ham full kreditt.

Scheele var en fremragende eksperimentator som under til dels vanskelige forhold gjorde betydningsfulle oppdagelser. Han oppdaget grunnstoffene oksygen (før Priestley), klor (før Davy), barium (før Davy), mangan (før Gahn) og wolfram (før de Elhuyar). Videre gjorde han viktige undersøkelser over fosfor og fosforsyre, oppdaget flussyre, silisiumtetrafluorid, hydrogenpolysulfid og arsensyre.

Scheele oppdaget også flere organiske forbindelser, bl.a. vinsyre, oksalsyre, melkesyre, urinsyre, blåsyre, sitronsyre, eplesyre, pyrogallol og glyserol. Han viste at gasser adsorberes av trekull, at mineralsyrer katalyserer dannelsen av estere fra organiske syrer og at lyset virker inn på sølvklorid.

Scheele ble innvalgt i vitenskapsakademiet i Uppsala 1775. Til tross for mange tilbud om betydelige stillinger i utlandet forble han ved apoteket i Köping til sin død.