Carl Wilhelm Scheele

Scheele tolket kjemiens resultater på grunnlag av flogistonteorien som Lavoisier i Scheeles levetid viste var feil. Scheele lot seg ikke overbevise av Lavoisiers resultater, og han, som Bergman, forble tro mot flogistonteorien i hele sitt liv. Han fremstilte mange nye grunnstoffer og forbindelser, men fordi han ikke var en forkjemper for de nye teorier, ofte kom for sent til å publisere sine resultater. Først ettertiden har gitt ham full kreditt.

Scheele var en fremragende eksperimentator som under til dels vanskelige forhold gjorde betydningsfulle oppdagelser. Han oppdaget grunnstoffene oksygen (før Priestley), klor (før Davy), barium (før Davy), mangan (før Gahn) og wolfram (før de Elhuyar). Videre gjorde han viktige undersøkelser over fosfor og fosforsyre, oppdaget flussyre, silisiumtetrafluorid, hydrogenpolysulfid og arsensyre.

Scheele oppdaget også flere organiske forbindelser, bl.a. vinsyre, oksalsyre, melkesyre, urinsyre, blåsyre, sitronsyre, eplesyre, pyrogallol og glyserol. Han viste at gasser adsorberes av trekull, at mineralsyrer katalyserer dannelsen av estere fra organiske syrer og at lyset virker inn på sølvklorid.

Scheele ble innvalgt i vitenskapsakademiet i Uppsala 1775. Til tross for mange tilbud om betydelige stillinger i utlandet forble han ved apoteket i Köping til sin død.