Kjemisk binding er tiltrekningen mellom naboatomene i molekyler og mellom ioner i salter. Det er ionebinding i salter, kovalente bindinger i molekyler og metallbinding i metaller.

Kjemisk binding. I koksalt er det ionebinding, i diamant kovalent binding og i grafitt kovalent binding mellom karbonatomene i hvert sjikt.

Kjemisk binding av KF/Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Bindingsforholdene i ikke for store molekyler kan beregnes ganske nøyaktig, men resultatene er lite anskuelig, se kvantekjemi. I stedet brukes to enkle modeller:

  1. kovalent binding  (kalles også elektronparbinding) 
  2. ionebinding

Disse to typene er ytterpunkter, slik at bindingen i en bestemt forbindelse AB vil avhenge av forskjellen i elektronegativitet mellom A og B. Er forskjellen stor, er bindingen tilnærmet ionisk; er forskjellen liten, er bindingen kovalent.

Elektronfordelingen i metaller er spesiell, se metallbinding.  I metaller er noen elektroner frie, mens andre elektroner er lokalisert i kovalente bindinger.

I tillegg kommer tre svake bindinger mellom molekyler: hydrogenbinding, dipol-dipolbinding og van der Waals binding

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.