Tunisias franskspråklige litteratur

Mens den arabiskspråklige litteraturen i Tunisia har røtter helt tilbake til 700-tallet, vokste den franskspråklige litteraturen i landet først frem på begynnelsen av 1900-tallet. Når det gjelder dagens utgivelser, regner man at arabiskspråklig litteratur utgjør omtrent dobbelt så mye som franskspråklig. Som en følge av at «den arabiske våren» ble innledet med revolusjonen i Tunisia i 2011, har enkelte unge franskspråklige forfattere fra dette landet fått særlig oppmerksomhet i hele den fransktalende verden.

Tunisia var sterkt preget av franske verdier frem til selvstendigheten i 1956, og også etter selvstendigheten har landet vært et av de mer vestorienterte i den arabiske verden. Men selv om Tunisia i forholdsvis liten grad har vært preget av radikal og kulturfiendtlig islamisme, har mange forfattere forlatt sitt fedreland, enten for godt eller for en viss periode, under Habib Bourguibas og Zine el-Abidine Ben Alis autoritære styre.

Det faktum at Tunisia har en stor jødisk befolkning, gjenspeiles også i litteraturen. Under andre verdenskrig var landet underlagt Vichy-regjeringen i Frankrike, og i denne tiden var det store jødeforfølgelser i Tunisia . Etter krigen forlot mange tunisiske jøder landet og emigrerte særlig til Israel. Men både før og etter selvstendigheten har adskillige tunisiske forfattere hatt jødisk bakgrunn, noe som har satt sterkt preg på bøkene deres.

Fordi mange moderne tunisiske forfattere har valgt å flytte til Europa eller Amerika eller bo i utlandet i kortere eller lengre perioder, spiller temaer som oppbrudd, emigrasjon og landflyktighet en viktig rolle i den nye tunisiske litteraturen. Det kan derfor virke som denne litteraturen ofte formidler en opplevelse av rastløshet og uro.

Noen av de første tunisiske forfatterne som skrev på fransk, var preget av at de kom fra muslimske miljøer. Den kanskje mest kjente av disse var Mahmoud Aslan, født 1902, død etter 1971. Han var embedsmann, men utgav også en rekke romaner og noveller fra tidlig på 1930–tallet og fremover. Andre forfattere fra denne generasjonen tilhørte de store jødiske koloniene. En typisk representant for disse er Ryvel (pseudonym for Raphaël Lévy, (1898-1972), som både skrev romaner og pedagogiske og historiske verker.

Albert Memmi (født 1920), en av Nord-Afrikas mest kjente forfattere, kommer også fra et jødisk miljø. Hans første romaner og essayer, som blant annet er inspirert av Jean-Paul Sartre og eksistensialismen, behandler spørsmål i tilknytning til kolonialismen. Men de skildrer også hvordan han som jøde føler seg fremmed i sitt land fordi han verken kan regnes som europeer eller som araber. Senere er tematikken hans blitt stadig mer allmenn og formen mer eksperimenterende. Hele Memmis forfatterskaper er preget av en dypt pessimistisk grunnholdning.

Mustapha Tlilli 1937–2017) som bodde størstedelen av sitt voksne liv i New-York og Paris, skildrer mennesker i et moderne internasjonalt og flerkulturelt miljø. Abdelwahab Meddeb (1946–2014) bodde i Frankrike og regnet seg både som fransk og tunisisk forfatter. Formen hans var eksperimenterende; han gjorde ofte bruk av intertekstualitet og anvendte stadig skiftende fortellervinkler. Som flere andre av forfatterne i sin generasjon opponerte han mot ytterliggående tendenser innen Islam. Han var også opptatt av å vise slektskap og sammenhenger mellom vestlig og arabisk kultur.

En av Tunisias mest originale og allsidige forfattere er Hédi Bouraoui (født 1932). Han har tilbrakt store deler av sitt liv i Canada og ble kanadisk statsborger i 1971. Bouraoui har ikke minst arbeidet for å skape en felles plattform for all franskspråklig litteratur utenfor Frankrike. Tematikken i lyrikken og romanene hans kretser også om samhold og fellesskap mellom mennesker fra ulike land og kulturer.

Ali Bécheur (født 1939), som regnes blant de sentrale forfatterne i dagens Tunisia, har først og fremst gjort seg bemerket med romanne utgitt etter årtusenskiftet. Han skriver særlig om forholdet mellom fedre og sønner, og hans skildring av autoritære farsfigurer er samtidig en kritikk av trekk ved Tunisias samfunn før revolusjonen i 2011. Også Fawzi Mellah (født 1946) er en viktig representant for moderne tunisisk romandiktning. Han har tilbrakt store deler av sitt voksne liv i Sveits. Mellah er en av de få tunisiske forfatterne som behandler historiske emner. Slik ønsker han å vise at problemene det moderne Tunisia står overfor, ofte kan forklares ut fra forhold i fortiden.

Et karakteristisk trekk ved tunisisk franskspråklig litteratur er at mange kvinner har gjort seg gjeldende. Særlig kjent er Hélé Béji (født 1948) og Fawzia Zouari (født 1955). Begge har gjort akademisk karriere i sitt hjemland, og de har utgitt både skjønnlitteratur og essayer der de blant annet drøfter hva som må til for å skape gjensidig forståelse mellom europeere og moderate muslimer. Emna Belhadj Yahia (født 1945) er ikke blitt like kjent internasjonalt, men har oppnådd anerkjennelse i hjemlandet både som filosof og som romanforfatter

Azza Filali (født 1952) er lege av utdannelse. I romanene sine viser hun ikke minst hvorfor religiøs fundamentalisme er blitt en trussel for kvinners helse. Cécile Oumhani (født 1952) er av tunisisk slekt, men bodde som barn i en rekke land og kom til Tunisia først i voksen alder. Hun har skildret ulike sider ved å ha røtter i flere kulturer. Med denne bakgrunnen kjemper også hun for større forståelse mellom mennesker fra Midt-Østen og Europa. Til samme generasjon hører også Noura Bensaad. Hun har fransk mor og tunisisk far og bodde som ung flere år i Italia, men bosatte seg senere i Tunisia. Hennes forfatterskap er lite; det omfatter en roman og noen novellesamlinger. Hun er særlig inspirert av latinamerikansk litteratur og regnes som den tunisiske forfatteren som mest konsekvent representerer magisk realisme.

Hos mange av de tunisiske lyrikerne får tradisjonelle lyriske temaer et særegent innhold gjennom deres etniske bakgrunn og ofte flerkulturelle orientering. Dette gjelder blant annet Mohammed Aziza (født 1940), som også er historiker og antropolog, Alain Suied (1951–2008) er meget preget av sin jødiske bakgrunn. Typisk for hans diktning er også en sterk dødsbevissthet. Tahar Bekri (født 1951) som har bodd i Paris fra 1976, har utgitt lyrikk både på fransk og på arabisk. Han har også skrevet flere monografier om forfattere fra Tunisia og andre land i Nord-Afrika.. Lyrikken til Majid El-Houssi (1941–2008) er preget av at han var professor i italiensk og meget preget av italiensk kultur. Aggresjon og sarkasme er typiske trekk ved lyrikken til Salah Garmadi (1933–82), som både skrev på fransk og arabisk og som også var viktig som oversetter.

Blant kvinnelige tunisiske lyrikere er Amina Saïd (født 1953) den mest kjente. Gjennom sin intense erotiske og esoteriske diktning kjemper hun både for feministisk, sosial og kulturell frigjøring. Saïd har også gjendiktet tunisiske folkeeventyr og oversatt lyrikk fra spansk og engelsk. Hun er selv blitt oversatt til en rekke språk, blant annet til engelsk og tysk, og en del av diktene hennes finnes i tospråklige utgaver (fransk og engelsk).

Flere kjente forfattere fra Tunisia har også gjort seg bemerket som filmskapere. Serge Mati (født 1946), som har hatt størstedelen av sitt virke i Frankrike, har både i bøker og i filmer skildret jødenes situasjon i et muslimsk miljø. Han har også vært opptatt av forholdet mellom jødedom og kristendom. Også Sonia Chamkho, er mest kjent som filmskaper, men har de siste år også vært virksom som romanforfatter.

De fleste yngre forfatterne fra Tunisia skriver på arabisk, men et par av de yngste som skriver på fransk, har gjort seg meget bemerket. Den ene av disse er Yamen Manaï (født 1980). Han er arabiskspråklig, men hat valgt å skrive på fransk, som han opplever som et fremmedspråk. Av utdannelse er han dataingeniør, og romanene hans er preget av stor interesse for moderne naturvitenskap. Samtidig har de et visst preg av eventyr, og de er blitt sammenliknet med Voltaires filosofiske fortellinger. Særlig har den seneste av Manaïs romaner, L'Amas ardent (2016, «Den brennende dyngen» blitt bemerket. Dette er en fabel om en gammel birøkter som tar kampen opp når de kjære biene hans blir angrepet av en sverm aggressive veps. Som alle Manaïs bøker skildrer den kampen mellom humanistiske og autoritære verdier i den arabiske verden. I 2017 fikk romanen den høyeste litterære utmerkelse for franskspråklig litteratur utenfor Frankrike.

En annen forfatter fra denne generasjonen som skriver på fransk, er Aymen Hacen (født 1981). Hacen har allerede utgitt en rekke diktsamlinger, og han er også viktig som kritiker og essayist. Han er særlig inspirert av den rumenske forfatteren Emil Cioran og den irske forfatteren Samuel Beckett. Begge disse forfatterne skrev en vesentlig del av sitt verk på fransk. De er begge kjent for en meget pessimistisk virkelighetsoppfatning og et nihilistisk verdisyn. Derfor bygger også Hacen på en litterær tradisjon som er svært forskjellig fra de holdninger som vanligvis preger muslimske litteratur

I Tunisia har det etter hvert utviklet seg flere forlag av god kvalitet. Men fordi så mange av landets forfattere har måttet leve i utlandet, er mye av denne litteraturen først utgitt i Frankrike eller i andre franskspråklige land, og deretter utgitt i forfatternes hjemland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.