Tunisias franskspråklige litteratur

Den franskspråklige litteraturen i Tunisia vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet. Noen av de første forfatterne kom fra et muslimsk miljø, men mange tilhørte de store jødiske koloniene som fantes i Tunisia i mellomkrigstiden. En typisk representant for disse forfatterne er Ryvel (pseudonym for Raphaël Lévy (1898-1972) som både skrev romaner og pedagogiske og historiske verker.

Også Albert Memmi, en av Nord-Afrikas mest kjente forfattere, kommer fra dette miljøet.  Hans første romaner og essayer, som blant annet er inspirert av Jean-Paul Sartre og eksistensialismen, behandler spørsmål i tilknytning til kolonialismen, men de skildrer også hvordan han som jøde føler seg fremmed i sitt land fordi han verken kan regnes som europeer eller araber. Senere er tematikken hans blitt stadig mer allmenn og formen mer eksperimenterende. Mustapha Tlili skildrer mennesker i et moderne internasjonalt og flerkulturelt miljø. Abdelwahab Meddeb (f. 1946) gjør ofte bruk av intertekstualitet og anvender stadig skiftende fortellervinkler. Han er også en  viktig kritiker av ytterliggående tendenser innen Islam.  Også Fawzi Mellah (f. 1946) og Alain Suied (f. 1951) er kjente representanter for moderne tunisisk romandiktning.

To kvinnelige forfattere som har gjort seg særlig bemerket de siste tiårene, er Hélé Béji (f. 1948) og Fawzia Zouari, som ikke ønsker å gjøre sitt fødselsår kjent. Begge har gjort akademisk karriere, og de har utgitt både skjønnlitteratur og teoretiske skrifter der de blant annet drøfter hva som må til for å skape gjensidig forståelse mellom europeere og moderate muslimer.

Hos mange av de tunisiske lyrikerne får tradisjonelle lyriske temaer et særegent innhold gjennom deres etniske bakgrunn og ofte flerkulturelle orientering. Dette gjelder bl.a. Abdelaziz Kacem (f. 1933), Mohammed Aziza (f. 1940) og Tahar Bekri (f. 1951). Lyrikken til Majid El-Houssi (f. 1947) er et aggressivt oppgjør med både europeiske og arabiske verdier. Aggresjon og sarkasme finner man også hos Salah Garmadi (1933–82) og Munsif Ghashim (f. 1946), men deres diktning representerer en mer folkelig tradisjon; de forakter borgerlige samfunnsverdier og priser revolusjon og frihet. Blant kvinnelige lyrikere er Amina Saïd (f. 1953) den mest kjente. Gjennom sin intense erotiske og esoteriske diktning kjemper hun både for feministisk, sosial og kulturell frigjøring.

En av Tunisias mest originale og allsidige forfattere er Hédi Bouraoui (f. 1932). Han har tilbrakt store deler av sitt liv i Canada og har ikke minst arbeidet for å skape en felles plattform for all franskspråklig litteratur utenfor Frankrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.