Habib Bourguiba

Bourguiba fikk sin første høyere utdanning ved Sadiqi-høyskolen i Tunis; deretter ved Lucée Carnot samme sted. I 1924 reiste han til Paris, hvor han studerte statsvitenskap og juss ved Sorbonne.

Etter at han vendte tilbake til hjemlandet i 1927 praktiserte han som advokat, for så å engasjere seg i politikk.

Bourguiba ble tidlig aktiv i den tunisiske nasjonalistbevegelsen, først gjennom Destour-partiet. Etter indre uenighet var han med på å starte et nytt og mer radikalt parti, Néo-Destour, i 1934.

Bourguiba ble flere ganger fengslet for sin politiske virksomhet av de franske kolonimyndighetene: Først i 1934–1936, deretter i 1938–1942; dels i Tunisia, dels i Frankrike.

Etter andre verdenskrig trappet han opp aktiviteten for å fremme tunisisk selvstendighet, blant annet fra Kairo, der han bodde i 1945–1949. Etter å ha vært engasjert i å starte et væpnet opprør mot kolonistyret i 1952 ble han på ny fengslet (1952–1954). Deretter ble han løslatt og invitert til samtaler om Tunisias framtid av den nye franske statsminister, Pierre Mendès France, som førte til indre selvstyre fra 1955. Bourguiba ledet så forhandlingene som førte til selvstendigheten fra Frankrike, 20. mars 1956.

Ved selvstendigheten i 1956 ble Bourguiba statsminister under kong Muhammad VIII, til republikken ble proklamert 25. juli 1957, og han ble utpekt som midlertidig president, og så valgt president samme år. Bourguiba ble gjenvalgt flere ganger, og sørget for å bli utpekt som president på livstid i 1975.

Bourguiba førte en i sin samtid, og i regionen, radikal politikk, blant annet ved å sikre kvinner rettigheter. En sosialistisk orientert politikk ble imidlertid oppgitt i 1969.

Med en stadig mer autoritær styremåte, og sviktende fysisk og mental helse, ble Habib Bourguiba avsatt i et sivilt kupp av sin statsminister Zine el-Abidine Ben Ali, i 1987.

• Tunisias samtidshistorie