Albert Memmi

Memmi vokste opp i en fattig og barnerik familie i Tunisias hovedstad Tunis. Før og under andre verdenskrig fantes en stor jødisk befolkning i Tunisia, men etter krigen flyttet en vesentlig del av jødene i Tunisia enten til Israel eller til Europa. Mange av de tunisiske jødene i mellomkrigstiden var velhavende og bodde i en egen del av byen.

Fordi Memmis familie hadde dårlig råd, vokste han opp blant fattige muslimer. Men også i dette miljøet skilte Memmi seg ut, for han var svært dyktig på skolen og og fikk stipend til en tunisisk eliteskole. Senere studerte han i Algerie og i Frankrike, blant annet ved Sorbonne i Paris. I sin første roman, La Statue de sel (Saltstøtten, 1953), som også er hans mest kjente skjønnlitterære verk, skildrer han hvordan en ung jødisk gutt opplever oppveksten i et muslimsk miljø, og han legger særlig vekt på å vise hvorfor han føler seg som en outsider.

I de senere romanene sine tar Memmi opp ulike sider ved konflikten mellom folkeslag og kulturer i Midtøsten. Agar (1955) skildrer ekteskapet mellom en muslimsk lege og en katolsk kvinne og belyser spørsmål omkring blandingsekteskap. Fra og med romanen Le Scorpion (Skorpionen, 1969) blir Memmis litterære form stadig mer eksperimenterende, samtidig som innholdet får et mer allmenngyldig preg. Ved å bryte opp sammenhengen i fortellingen belyser han ulike spenninger mellom vestlig og nord-afrikansk kulturell identitet. I romanene Le Désert (Ørkenen, 1977) og Le Pharaon (Faraoen, 1988), som begge skildrer utviklingen frem mot det moderne Tunisia, viser han stor fortellerglede, samtidig som han betrakter landet sitt i et kritisk perspektiv. Blant hans seneste fortellinger kan nevnes Le Nomade immobile (Den ubevegelige nomaden, 2000) og Teresa et autres femmes (Teresa og andre kvinner, 2004).

Memmi var en betydningsfull essayist. Særlig hadde essayet hans fra 1957, Portrait du colonisé précédé du portrait du colonisateur (Portrett av den koloniserte med først et portrett av koloniherren), stor innflytelse. Dette gjelder ikke bare i Nord-Afrika; hans tanker hadde også betydning for selvstendighetskampen i Quebec. En av hovedtankene hans var at kolonisering innebærer at ikke bare den koloniserte blir ufri; også den som er koloniherre mister sin frihet.

I 2004 utgav han et essay som videreførte problemstillingene fra denne boken, Portrait du décolonisé arabo–musulman et de quelques autres (Portrett av den arabiske muslimen når han er avkolonisert, og av enkelte andre). Her tar Memmi opp problemer som preger samfunn som tidligere har vært europeiske kolonier. Hans overbevisning er at disse problemene bare kan overvinnes gjennom en demokratisk samfunnsutvikling som bygger på et humanistisk menneskesyn.

Memmis mest omfattende teoretiske verk er Portrait d'un Juif (Portrett av en jøde, 2 bind, 1962–1966). Her prøver han å gi en mest mulig helhetlig oversikt over problemene knyttet til jødedommens plass og til antisemittismen i samtiden. Beslektede problemer blir drøftet i Juif et Arabe (Jøde og araber, 1974) og Le Racisme (Rasismen, 1982).

Memmi uttalte en gang at alle essayene hans var forstudier til ett stort verk som han aldri hadde fått skrevet, men bare skissert små utdrag av. Kanskje forteller tittelen på essayet han publiserte i 1968 og utvidet i 1973, best hva dette verket var tenkt å skulle handle om: L'Homme dominé, la Noir, le colonisé, le proletaire, le Juif, la femme, le domestique (Mennesket som noen hersker over, den svarte, den koloniserte, proletaren, jøden, kvinnen, tjeneren).

På 1950- og 1960-tallet var det stor oppmerksomhet rundt Memmis skrifter, særlig i fransktalende land. Dette skyldtes ikke minst at Memmi var en av de første nord-afrikanske forfatterne som tok et oppgjør med holdninger som fremmedhat og fremmedfrykt, både fra europeernes side og blant afrikanere selv. Fra og med 1970-tallet virker det imidlertid som han ikke lenger stod like sentralt i debatten i fransktalende land. Dels kan det skyldes at andre røster har utdypet og nyansert de standpunktene Memmi hevdet som en av de første. Men det kan også komme av at Memmi selv ble mindre radikal og mindre interessert i å sette standpunkter på spissen.

Memmi var en av de forfatterne som inspirerte Den arabiske våren, som ble innledet i Tunisia i 2011. Men blant annet på grunn av sin jødiske tro, som han holdt fast ved gjennom hele livet, var han uønsket i den muslimske staten som ble opprettet i landet etter hendelsene dette året. Den aldrende forfatteren måtte derfor nok en gang forlate sitt fedreland.

Memmi fikk flere litterære priser, særlig i første del av sin karriere. De viktigste bøkene hans er oversatt til flere språk, blant annet til engelsk.

• Tunisias litteratur
• Tunisias franskspråklige litteratur
• Tunisia