Tunisia oppnådde sin selvstendighet i 1956 etter en overgangsperiode med direkte selvstyre, som følge av en avtale med kolonimakten Frankrike fra året før. Deretter fulgte en lang periode med politisk stabilitet under landsfaderen, den langt på vei eneveldige president Habib Bourguiba. Etter at han ble avsatt i 1987, fant det sted en liberalisering under etterfølgeren, general Zine el-Abidine Ben Ali.

Den store omveltningen i moderne tunisisk historie kom ved årsskiftet 2010/11, da et folkelig opprør presset presidenten fra makten, hvorpå en reell demokratiseringsprosess startet. Opprøret i Tunisia var samtidig starten på den arabiske våren.

I 2015 ble den Den tunisiske Kvartetten for nasjonal dialog tildelt Nobels fredspris for sin rolle som konfliktmegler og pådriver i demokratiprosessen i landet.

Tunisia ble en selvstendig stat 20. mars 1956, med Tahar ben Ammar fra Nouveau parti libéral constitutionnel (arabisk: l-Ḥizb Al-Ḥurr Ad-Dustūrī Al-Jadīd), best kjent som Neo-Destour, som statsminister. 25. mars ble det avholdt valg til en grunnlovgivende forsamling, hvor samtlige mandater gikk til en liste dominert av Neo-Destour og fagorganisasjonen Union Générale des Travailleurs Tunisiens (UGTT). En ny regjering ledet av Habib Bourguiba som statsminister ble innsatt.

I juli 1957 vedtok nasjonalforsamlingen å avskaffe monarkiet, og den siste hersker – Lamine Bey – ble avsatt. Bourguiba ble president og statsoverhode, så vel som statsminister. Formelt sett ble Tunisia en republikk først etter at den nye grunnloven trådte i kraft i 1959. Den ga presidenten utstrakt makt.

De franske styrkene i Tunisia skulle gradvis trekkes ut, men Frankrike nektet å foreta en full tilbaketrekning på grunn av den forverrede situasjonen i Algerie. Etter at franske fly hadde bombet tunisiske grenselandsbyer, brøt Tunisia de diplomatiske forbindelser og krevde full fransk tilbaketrekning, hvilket ble imøtekommet, med unntak av basen i Bizerte. I juli 1961 krevde Tunisia, med støtte fra FN, på ny at Frankrike måtte forlate Bizerte-basen, og omringet den. Dette førte til kamphandlinger; de franske styrkene tok kontroll over basen og byen Bizerte, og først etter våpenhvilen i Algerie oppga Frankrike den.

Lav deltakelse i flere områder under valget i 1956 viste at det fortsatt var opposisjon mot Bourguibas fløy innad i Neo-Destour, etter at han hadde beseiret den mer radikale Salah Ben Yusuf forut for selvstendigheten. Og fortsatt var det fellagha-milits aktiv til støtte for Ben Yusuf. Bourguiba påkalte hjelp fra franske styrker fortsatt stasjonert i landet for å slå disse ned, hvilket lyktes i juni 1956. Ben Yusuf gikk i 1957 i eksil i Egypt, der han i 1961 ble myrdet. I et rettsoppgjør ble en rekke tunisiere dømt for å ha samarbeidet med kolonimakten, politisk eller økonomisk.

Neo-Destour-partiet tok alle seter ved valget til ny nasjonalforsamling i 1959, og i det påfølgende presidentvalget vant Bourguiba uten motkandidat. Både partiet og dets sterke leder befestet sin makt allerede fra selvstendigheten. Partimedlemskap ble i praksis en forutsetning for ledende offentlige stillinger, og staten inntok en sterk posisjon i det tunisiske samfunnet, også på det økonomiske området. Skillet mellom parti og stat ble visket ut, med partiet som viktigste maktinstitusjon.

Da partiet i 1964 skiftet navn til Parti Socialiste Destourien (PSD), indikerte det en politisk retningsendring som fra Bourguibas side var betinget mer av ambisjoner om økonomisk utvikling enn ideologisk endring. Generalsekretæren i fagorganisasjonen UGTT, Ahmed Ben Salah, spilte en avgjørende rolle i å dreie den politiske kursen i planøkonomisk retning. Utenlandsk jordeiendom ble ekspropriert, hvilket førte til at Frankrike avbrøt den økonomiske bistanden. Forholdet til Frankrike ble også forverret som følge av at Tunisia støttet frigjøringskampen i Algerie og tillot frigjøringsorganisasjonen Front de libération nationale (FLN) å operere fra tunisisk territorium.

Endringene av det tunisiske samfunnet ble også preget av en utvandring av europeiske innbyggere. Mellom 1955 og 1959 forlot om lag to tredeler – 170 000 personer – landet, blant dem mange offentlige funksjonærer. Også flertallet av Tunisias rundt 85 000 jøder emigrerte, de fleste til Israel; først i årene etter 1948, de fleste etter 1956. I motsetning til andre arabiske land ble det ikke lagt hindringer i veien for den jødiske utvandringen fra Tunisia.

Den økonomiske utviklingen i sosialistisk retning, som blant annet skulle sikre industrialisering gjennom en ambisiøs tiårsplan vedtatt i 1964, var ikke minst drevet fram av fagbevegelsen. Industri ble reist, men utviklingen gikk saktere enn forventet – og hva president Bourguiba forlangte. Derme ble den sosialistiske linjen forlatt, og det ble åpnet for private investeringer i næringslivet. UGTT ble svekket, parlamentet hadde liten faktisk makt, og Neo-Destour-partiet ble maktsenteret hvor alle vesentlige beslutninger ble fattet, langt på vei av partilederen og presidenten Bourguiba selv. I 1974 ble han president på livstid.

Bourguiba var utdannet i Frankrike og hadde liten forankring i islam. Han sto for en reell modernisering av det tunisiske samfunnet, som ble et av de mest liberale og sekulære i den arabiske verden. Ikke minst gjaldt dette forholdet mellom kjønnene og kvinnenes stilling. Et omfattende utdanningsprogram ble lansert for å øke lese- og skriveferdigheten blant voksne i 1958.

Motstand mot den økonomiske utviklingen kom til overflaten gjennom en generalstreik i 1974. Den ble møtt med våpenmakt fra myndighetenes side, med et stort antall omkomne.

En viss politisk liberalisering fant sted fra 1979, og i 1981 opphørte ettpartistyret. Like fullt beholdt Neo-Destour makten ved å etablere en allianse med fagbevegelsen, i en nasjonal front som tok alle setene i parlamentet.

7. november 1987 ble Habib Bourguiba avsatt av statsministeren, general Zine el-Abidine Ben Ali – som han selv, kort tid i forveien, hadde innsatt. Maktovertakelsen har vært betegnet som et kupp, men skjedde i tråd med konstitusjonen, etter at medisinske sakkyndige hadde erklært den etter hvert gamle og uberegnelige Bourguiba uskikket til å styre landet. Ben Ali overtok dermed som president.

På samme måte som Bourguiba var den ubestridte leder, ble Ben Ali valgt til president uten motkandidat 1989, for så å bli gjenvalgt i 1994, 1999, 2004 og 2009. Han overtok alle funksjoner til Bourguiba og videreførte i all hovedsak dennes politikk, men lovet ved maktovertakelsen å iverksette en demokratisering. Som følge av denne ble en «nasjonal pakt» inngått i 1988, hvoretter politiske partier ble legalisert, bortsett fra de islamistiske.

Ben Ali omdannet PSD til Rassemblement constitutionnel démocratique (RCD) i 1989, som tok samtlige plasser i nasjonalforsamlingen ved valget samme år – gjennom et valgsystem som sterkt favoriserer de største partiene. Dette var formelt det første flerpartivalget i landets historie.

Den politiske liberaliseringen var begrenset, blant annet gjennom at den totale dominansen til RCD – understøttet av valgordningen – hindret opposisjonelle partier i å vinne fram. Ved valget i 1994, også det vunnet av RCD, ble et mindre antall seter reservert for opposisjonen. Motstandere av Ben Alis regime ble forsøkt kneblet på forskjellig vis; blant annet ble ledende medlemmer av det regimekritiske Mouvement des démocrates Socialistes (MDS) arrestert og anklaget for spionasje.

I 1970- og 1980-årene vokste det frem en betydelig islamistisk opposisjon i Tunisia, som i andre deler av Nord-Afrika. Den ble først organisert i Mouvement de tendance islamique (MTI), med Rachid Ghannouchi som den toneangivende. Bevegelsen forfektet en stat tuftet på islam og avviste det sekulære samfunnet Tunisia var blitt under Bourguiba. I løpet av 1980-tallet ble flere tusen medlemmer arrestert, blant annet etter at MTI ble beskyldt for å planlegge en maktovertakelse med støtte fra Iran. Den politiske forfølgelsen av bevegelsen ble trappet opp etter terroranslag mot turisthoteller i Sousse og Monastir høsten 1987, som en annen gruppe trolig sto bak. I 2002 ble en synagoge på Djerba bombet.

Ved valget i 1989 forsøkte MTI å delta under navnet an-Nahda, men ble ikke godkjent. Bevegelsen stilte likevel uavhengige kandidater, som offisielt oppnådde rundt 15 prosent oppslutning, men RCD fikk alle setene i parlamentet. Ghannouchi reiste deretter i eksil og kom først tilbake til Tunisia i 2011. Gjennom valget inntok an-Nahda posisjonen som den ledende opposisjonelle kraften.

I 1995 dukket gruppen Front islamique tunisien (FIT) opp, og det ble antydet at den hadde forbindelser med den militante islamistiske bevegelsen i Algerie. Frykten for en slik bevegelse i Tunisia ble forsterket av at tre medlemmer av en væpnet gruppe krysset grensen fra Algerie i 2001, før de ble drept i sammenstøt med tunisiske regjeringssoldater. I 2007 støtte islamistiske aktivister sammen med sikkerhetsstyrker i Tunis; tolv ble drept. Det har vokst fram flere islamistiske grupper i Tunisia, blant annet Ansar al-Sharia in Tunisia (AST), etablert i 2011. Katibat Uqba ibn Nafi (KUIN) er en utbrytergruppe fra al-Qaida i Maghreb (AQIM).

Framveksten av militant islamisme, blant annet al-Qaida og Den islamske stat (IS), i Midtøsten tiltrakk seg jihadister fra en rekke land – også fra Tunisia. Islamsk terror har også rammet Tunisia, blant annet ved et angrep på Bardo-museet i Tunis i februar 2015, og mot turister på stranda i Sousse i juni samme år. Frykt for nye angrep er knyttet til sikkerhetssituasjonen i nabolandet Libya; gjerningsmennene bak begge angrepene er antatt å ha fått trening der. Tunisia kunngjorde i juli 2015 at det skulle bygges en 160 kilometer lang sikkerhetsmur langs grensen til Libya som et tiltak mot terrorisme.

I desember 2010 brøt folkelige protester ut i store deler av Tunisia. Opprøret hadde utspring i politiske, økonomiske og sosiale forhold. Høy arbeidsledighet, særlig blant ungdom, og økte priser, spesielt på matvarer, var utløsende årsaker. Under dette lå motstand mot et forhatt regime og krav om demokratisering – og at president Ben Ali måtte gå.

Til tross for at Tunisia tradisjonelt var et – i arabisk målestokk – sekulært og liberalt land, med betydelig økonomisk vekst, ble regimet oppfattet som stadig mer autoritært og korrupt, samtidig som politiske rettigheter var innskrenket. Tunisia ble fra slutten av 1990-årene kritisert fra flere hold for brudd på menneskerettighetene, og det ble reist tvil ved hvor fritt og rettferdig valget i 2009 var.

Opprøret startet med protester i småbyen Sidi Bouzid 17. desember 2010, der en ung grønnsakhandler, Mohamed Bouazizi, satte fyr på seg selv etter å ha blitt ydmyket av politiet. Han døde senere av skadene. Derfra spredte opprøret seg til store deler av landet. Opprøret i Tunisia, også kjent som «jasmin-revolusjonen», utløste det som deretter ble kjent som den arabiske våren.

Presidentens løfter om ytterligere demokratisering og sosiale reformer, samt at han selv ikke ville stille til gjenvalg i 2014, ble avvist av de som protesterte. 14. januar 2011 ble unntakstilstand innført og regjeringen oppløst; nyvalg innen et halvt år ble kunngjort. Opprøret ble forsterket som følge av myndighetenes håndtering, med bruk av politi og sikkerhetsstyrker. Det verserer ulike tall på hvor mange som ble drept; noen er på over 300. Det tunisiske forsvaret nektet å la seg sette inn mot demonstrantene – noe som bidro til at president Ben Ali til slutt måtte tre av. Etter først å ha besvart protestene med å innføre unntakstilstand ble presidenten og hans familie i januar 2011 tvunget til å forlate Tunisia, og gikk i eksil i Saudi-Arabia. Han ble i 2011 stilt for retten in absentia og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom, deretter til livsvarig fengsel for delaktighet i mord på demonstranter.

Se også artikkelen Opprøret i Tunisia 2010–11

Etter presidentens avgang dannet den fortsatt sittende statsminister Mohammed Ghannouchi 17. januar en overgangsregjering med mange medlemmer fra det gamle regimet. Etter fornyet motstand, og krav fra demokratibevegelsen om et reelt brudd med fortiden, ble han tvunget til å gå av, og parlamentets leder, Fouad Mebazaa, utpekte Beji Caid-Essebsi til leder for en ny overgangsregjering. Regjeringspartiet RCD ble handlingslammet, og etter krav fra opprørerne ble det oppløst i mars.

Valg til en ny grunnlovgivende forsamling ble holdt i oktober 2011. Det foregikk i fredelige former. Det islamistiske An-Nahda ble størst med 41,5 prosent av stemmene og 90 representanter, mens det venstreorienterte Congrès pour la République (CPR) ble nest størst med 13,8 prosent. Disse to, sammen med Ettakatol-partiet, dannet så en koalisjonsregjering. Dermed fikk Tunisia et folkevalgt islamistdominert styre, i motsetning til i nabolandet Algerie, hvor de militære grep inn etter at islamistene tidlig på 1990-tallet fikk flertall i valg. Den nye folkevalgte forsamlingen utarbeidet en ny grunnlov, som grunnlag for valg på president og parlament. I desember 2011 ble opposisjonslederen Moncef Marzouki valgt av parlamentet til Tunisias president inntil nyvalg.

Situasjonen i Tunisia etter regimeskiftet i 2011 har vært preget av økt politisk frihet, samtidig som det er uttrykt uro for at liberale rettigheter, ikke minst knyttet til kvinners stilling, vil bli reversert under innflytelsen fra islamistene. Flere forslag til den nye grunnloven, samt eksempler på inngripen blant annet mot ytringsfriheten, har bidratt til denne uroen.

Fra 2012 kom det til økt spenning mellom islamistiske og sekulære deler av samfunnslivet, og også mer ytterliggående, jihadistiske grupperinger har gjort seg gjeldende, og ved flere anledninger har støtt sammen i væpnet kamp med militæret. I 2013 ble en av dem, Ansar al-Sharia, definert som en terrorgruppe.

Sikkerhetssituasjonen ble også forverret ved at to framtredende opposisjonspolitikere ble myrdet: I februar 2013 ble Chokri Belaïd, leder for Mouvement des patriotes démocrates, drept, og Tunisia ble kastet ut i en politisk krise, med nye demonstrasjoner og sammenstøt med politiet. 60 medlemmer av opposisjonen i parlamentet trakk seg fra sine stillinger. I juli ble enda en opposisjonell politiker, Mohamed Brahmi, leder for Mouvement du peuple, drept i et attentat.

Høsten 2013 ga An-Nahda fra seg makten, og etter en nasjonal dialog ble en teknokratisk overgangsregjering, ledet av Mehdi Jomaa, innsatt i januar 2014. Samme måned ble en ny grunnlov lagt fram for parlamentet, og vedtatt med klart flertall.

I valget på nytt parlament i oktober 2014 mistet An-Nahda makten, da det sekulære partiet Nidaa Tounes fikk størst oppslutning, med 85 av i alt 217 representanter; An-Nahda ble nest størst med 69. Ved det første frie presidentvalget vant Nidaa Tounes leder Beji Caid Essebsi den andre og avgjørende omgangen i desember 2014.

Tida etter regimeskiftet har til dels vært spent i Tunisia, og det sivile samfunn spilte en viktig rolle for å drive den demokratiske prosessen videre. Kvartetten for nasjonal dialog (Quartet du dialogue national) har i så måte spilt en spesielt viktig rolle, som i 2015 ble anerkjent av Nobelkomiteen, som tildelte kvartetten Nobels fredspris.

Utviklingen av et demokratisk styresett etter opprøret har gjort Tunisia til et unntak etter Den arabiske våren. I de andre landene hvor opprør brøt ut, førte ikke disse til folkestyre. Ved siden av en viss politisk uro etter revolusjonen har Tunisia også slitt med fortsatte, og til dels forsterkede, økonomiske problemer, inklusive korrupsjon og høy arbeidsledighet.

Tunisia har også utfordringer knyttet til framveksten av radikal islamisme, og det skal være flere jihadister som har sluttet seg til Den islamske stat (IS) enn fra noe annet land; ifølge myndighetene ca. 3000. IS har ikke en egen gruppe i Tunisia, men IS har påtatt seg ansvaret for flere terrorangrep i landet, først og fremst angrepet på Bardo-museet i Tunis i mars 2015, deretter mot turister i Sousse i juni, og mot presidentens garde i Tunis i november samme år. Tiltak mot terrorismen har ført til innskrenkninger av personelige rettigheter. Utviklingen i Tunisia på dette området påvirkes av forholdene i regionen; ut over krigen i Syria særlig statsoppløsningen i Libya.

Tunisia har siden selvstendigheten ført en vestlig-orientert utenrikspolitikk, men har forblitt alliansefritt. En hovedlinje i utenrikspolitikken er behovet, som småstat, for å balansere mellom større naboland. En annen viktig faktor har vært den geografiske plasseringen nær Europa. Tunisia har derfor pleid både bilaterale forbindelser og deltatt i multilateralt, regionalt samarbeid med i afrikansk og arabisk sammenheng, så vel som overfor Europa.

Tunisia sluttet seg til Den arabiske liga i 1958, men har flere ganger blitt beskyldt for å ha sviktet den arabiske sak. Da Egypt ble isolert etter å ha inngått fredsavtalen med Israel i 1979, ble Ligaens hovedkvarter flyttet fra Kairo til Tunis, og etter PLOs evakuering fra Beirut i 1982 ble dens hovedkvarter også flyttet til Tunisia. Dette brakte Tunisia mer inn i internasjonal politikk, og nærmere USA. PLOs hovedkvarter ble bombet av israelske fly i 1985. I 1988 ble PLO-lederen, Khalid Wazir, drept i en israelsk aksjon i Tunisia. Tunisia ønsket Oslo-avtalene velkommen, også fordi de innebar at den palestinske ledelsen flyttet fra landet. President Bourguiba innledet tidlig uoffisiell kontakt med den israelske ledelsen og tillot uhindret jødisk utvandring fra Tunisia. Samtidig sto Tunisia som arabisk stat sammen med Egypt og Syria under Oktoberkrigen i 1973, og bidro med et mindre troppebidrag. Senere var Tunisia et av de første araberland som opprettet diplomatiske forbindelser med Israel, i 1996. Forholdet til Israel ble svekket igjen som følge av den palestinske intifadaen.

Tunisia er del av Maghreb-regionen og har bidratt til økt regionalt samarbeid til tross for konflikter med nabolandene Libya og Algerie så vel som med Marokko. En kortvarig militær konfrontasjon, grensetvisten «Sand-krigen», utspilte seg mellom Tunisia og Algerie i 1963. Forholdet til både Algerie og Marokko ble i lange perioder fra midten av 1970-tallet preget av forholdet til frigjøringsbevegelsen Polisario i Vest-Sahara, der Tunisia i hovedsak har tatt dennes – og dermed Algeries – parti. I 1974 ble det kunngjort at Tunisia og Libya hadde gått sammen i en union, men den ble aldri realisert. Det har flere ganger vært et vanskelig forhold mellom de to landene, blant annet etter at Libya utviste om lag 30 000 tunisiske gjestearbeidere i 1985. I 1995 kom det til sammenstøt mellom tunisiske soldater og den algeriske Groupe islamique armé (GIA) på grensen. Med framveksten av militant islamisme også i Tunisia kom det til sammenstøt mellom tunisiske jihadister og regjeringsstyrker ved grensen i 2013. Tunisia besluttet samme år å etablere buffersoner ved grensen til Algerie og Libya.

I 1989 ble det undertegnet en unionsavtale (Maghreb-unionen) mellom Algerie, Libya, Mauritania, Marokko og Tunisia. Samme år inngikk Tunisia og Algerie en 20-årig vennskapsavtale.

Tunisia fordømte i 1991 den allierte aksjonen mot Irak og pleide forbindelser med det irakiske regimet, noe som bidrog til et svekket forhold til USA – som tradisjonelt har vært nært, og som senere ble gjenoppbygd. Det samme gjaldt forholdet til Tunisias allierte i Europa, fremfor alt Frankrike, dernest Italia og Spania. Forholdet til Italia har vært vanskeliggjort på grunn av omfattende illegal immigrasjon fra Tunisia.

Forholdet til Frankrike har, som tidligere kolonimakt, vært spesielt nært. Etter Tunisias selvstendighet var forholdet først anstrengt, dels fordi Tunisia tvang Frankrike til å forlate sine militære baser i landet før tiden, dels på grunn av nasjonalisering av fransk eiendom. Senere har samarbeidet blitt styrket blant annet gjennom felles frykt for utbredelsen av islamsk radikalisme – både i Nord-Afrika og i Frankrike.

I 1995 ble Tunisia det første landet som undertegnet den nye samarbeidsavtalen mellom landene på begge sider av Middelhavet, i regi av EU.

  • Perkins, Kenneth (2014). A History of Modern Tunisia. Cambridge University Press.
  • Willis, Michael J. (2014). Politics and Power in the Maghreb. Oxford University Press.
  • Vikør, Knut S. (2007). Maghreb – Nordafrika etter 1800. Samlaget
  • Shahin, Emad E. (2009). Political Ascent. Westview Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.