Røa kirke

Visjonen var å bygge et menighetssenter med kirke, menighetshus, møterom, speiderrom, kontorer og bolig for kirketjeneren. De mange aktive i Ullern menighet, særlig blant akademikerne, hadde opplevd den store vekkelsen i 1930-årene med Oxfordbevegelsen. Det ble oppfordret til et aktivt kristenliv hvor kirken skulle brukes syv dager i uken. Slik ble Røa kirke den første arbeidskirken i Norge. Før hadde det blitt bygget kirker med menighetshus under og kirkerom over, blant annet Tøyenkirken (1908) og Nordre Osen kirke (1923). Men på Røa kirke skulle alt samles på ett gulv som en funksjonell enhet. Riktignok hadde Carl Berner tegnet en liten sidesal til kirken i Blomvåg (1931), men den var ingen virkelig arbeidskirke, mer en forløper.

I årene før var det bygget kirker i funksjonalistisk stil, både på Lillestrøm i 1935 og på Notodden i 1938, men ingen av dem hadde kirkeskip med en vegg som kunne åpnes inn til en menighetssal. Notodden hadde sine menighetsrom i en nærliggende bygning, Lillestrøm hadde det gamle bedehuset. Røa hadde ingenting og fikk alt på én gang. Forslag om etappevis utbygging ble avvist som en estetisk lite tiltalende løsning.

Røa kirke er satt sammen av enkle volumer i en U-form omkring en borggård, som fungerer som et funksjonelt pusterom mellom fløyene. Den lave delen definerer, sammen med kirkeskipet, den visuelt viktige borggården, som ble en mental klostergård. Mot øst og hovedveien er hjørnet trukket tilbake, med en baldakin over trappene til hovedgarderoben. Arbeidsstuen og kjøkkenet ligger i lavblokken og omslutter den høyere menighetssalen, som støter direkte inn i kirkeveggen.

Tårnet har kvadratisk plan og er 20 meter høyt. Det er separert fra kirkeskipet med et lite, tett mellombygg med inngang til sakristiet og hybelboerne, de såkalte tårnenglene. I praksis oppfattes tårnet som en kampanile som avsluttes med en flattrykt pyramide med globe og kors. Detaljene er nyklassisistisk stil . Gitrene foran de tre klokkene er høye og smale og, som vinduet på alterveggen, omrammet med kalksandstein.

Kirken, tårnet og menighetshuset er bygget i støpt betong, innvendig pusset og malt og utvendig forblendet med rød, fuget tegl. Sørfløyen i én etasje ble murt med hulmur uten isolasjon. De forblendede veggene hadde syv centimeter tykk bimsbetongstein som isolasjon.

Mønstermuringen i tårnet, kirken og menighetshuset er et forsøk på å få frem at teglet på disse bygningsdelene ikke er konstruktivt bærende, men bare dekorativ. Her er det benyttet en avart av munkeforband med tre løpere og en kopp som gjentar seg, forskjøvet i ti skift, og deretter gjør vending. Resultatet blir et sikksakkmønster. Sørfløyen, derimot, er bygget med hulmur med bare løpere, men med kvartsteinsforskyvning.

Hovedinngangen er en elegant glassboks, et vindfang, under en utskytende baldakin. Glasset skulle gi lys gjennom glassdørene inn i kirkerommet, men glassrutene i de innerste dørene er erstattet av kryssfinerplater på grunn av blending. Vindfanget har et toalett på hver side. Våpenhuset har på høyre side en trapp til orgelgalleriet, mens dåpssakristiet ligger til venstre.

I 1968 fikk kirken et tilbygg, et énetasjes volum med samme «fotavtrykk» som tårnet og på linje med det, og med et transparent mellombygg. Utbyggingen knapt 20 år senere var funksjonelt betinget, som det første byggetrinnet, men den brøt med de arkitektoniske prinsippene i originalen.

Alterpartiet er løftet tre trinn opp. Alterringen er hesteskoformet med parallelle ben. Glassmaleriet, malt av Bernhard Greve, viser bilder fra Jesu liv etter oppstandelsen: kvinnene ved den tomme graven og Jesus i samtale med Maria Magdalena. Rosevinduets motiv er bebudelsen, også av Greve.

Det er imidlertid kirkerommets og alterpartiets kobling til menighetssalen som er det spesielt moderne i denne kirken. Skilleveggen kan senkes ned i kjelleren og alterpodiet fortsetter inn i menighetssalen, som har podiet som scene når veggen er på plass. I tillegg er gangdøren i senkeveggen på nivå med kirkegulvet. Det gir trappefri atkomst mellom kirkerommet og menighetssalen, noe som gir lett fremkommelighet for personer med funksjonsnedsettelse. Rampen på forsiden av kirken er også mønstergyldig, men resten av anlegget er ikke like rullestolvennlig.

Døpefonten av tre står nærmest menighetssalen. Prekestolen, også i tre, står til venstre, nesten inntil langveggen og lengst unna menighetssalen, men slik at presten kan snakke til hele menigheten.