Napoli eller Neapolis, «nybyen», ble grunnlagt som gresk koloni fra Kyme (Cumae) på 600-tallet fvt., visstnok med navnet Parthenope. Byen ble et sentrum for det greske Campania, og ble romersk forbundsfelle fra 327 fvt. Den beholdt sitt greske preg langt inn i keisertiden, og var et populært oppholdssted for keisere og diktere.

På slutten av 400-tallet kom Napoli under ostrogotisk herredømme, men ble i 536 gjenerobret for Bysants av keiser Justinians feltherre Belisarius. Fra 800-tallet hevdet byen en uavhengig status inntil den på 1000-tallet ble innlemmet i den nyetablerte normannerstaten på Sicilia. Fra 1194 hersket hohenstauferne, som 1266 ble etterfulgt av det franske dynastiet Anjou.

Byen var fra 1282 til 1860 hovedstad i kongeriket Napoli, og den spilte en betydelig rolle i bildende kunst i renessansetiden, i barokkens maleri og i 1700-tallets kirkemusikk og opera (den napolitanske skole). Under andre verdenskrig ble Napoli utsatt for voldsomme bombeangrep inntil de allierte tok byen i oktober 1943. Tyskerne foretok også store ødeleggelser før retretten. Bybildet er etter gjenoppbyggingen sterkt forandret, særlig i havneområdet, som var mest ødelagt.

Siden 1800-tallet har byen vokst raskt, en vekst som i stor grad må tilskrives den gunstige beliggenheten som et trafikknutepunkt i et folkerikt omland. Den sterke veksten har ført til store boligproblemer. Slumstrøkene er forsøkt sanert ved boligreisning i offentlig regi, men en stor del av befolkningen lever likevel under kummerlige forhold. Byen er også beryktet for sin kriminalitet, og tyveriene florerer, særlig i turistsesongen. I tillegg er forurensningsproblemene store. Flere badesteder nær byen er stengt, og det vakre landskapet rundt Napolibukta ligger ofte innhyllet i en dis av forurensninger fra industri og biltrafikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.