Fekting, nærkamp med blanke våpen og beskyttelsesutstyr på innendørs bane. Våpnene er florett, kårde og sabel. En kamp vinnes av den som først treffer motstanderen et visst antall ganger, gyldig treffområde avhenger av våpenet. Støtene markeres ved hjelp av lysende lamper som står i forbindelse med en bryter på klingespissen. Fekting med kårde inngår også i moderne femkamp; en japansk fekteform er kendo.

Florett er et stikkvåpen med en tynn, bøyelig og firkantet stålklinge. Foran håndtaket sitter en skålformet parérplate med diameter 12 cm. Florettens totale lengde er høyst 110 cm, klingelengde høyst 90 cm og vekt høyst 500 g. Kårde er også et stikkvåpen og det mest brukte våpenet. Det har samme mål for total lengde og klingelengde som floretten, men er tyngre med maksimum vekt 770 g og har en stivere, trekantet klinge. Parérplaten er også større med diameter 13,5 cm. Sabel er et kombinert hugg- og stikkvåpen. Det har en klinge høyst 88 cm lang, total lengde høyst 105 cm og vekt høyst 500 g. Parérplaten har diameter 15 cm og beskytter fingertuppene ved en forlengelse frem til enden av håndtaket.

Konkurranseområdet i fekting kalles pist og er 1,5–2 m bredt og 14 m langt. Det er delt på midten av en tverrlinje, 2 m fra denne er det på hver side en garde-linje, hvor fekterne har sin utgangsstilling ved kampstart og etter et treff (touché). Fektedrakten består av vest, bukse og knestrømper av sterkt tøy (tradisjonelt hvitt), dessuten en nettmaske av metall foran ansiktet. Masken har i underkant et flerdobbelt tøylag til å beskytte halsen. På våpenhånden bruker man en hanske med mansjett.

I turneringer brukes to systemer: puljesystemet og cupsystemet (eliminering). I puljesystemet er kampene begrenset til 3 min effektiv tid og vinnes av den som først får 5 gyldige treff på motstanderen; hvis ingen klarer dette, vinner den som har flest treff. Blir en fekter presset bak pistens baklinje av motstanderen, regnes det som treff, kommer man utenfor sidelinjene, mister man kun terreng. I hver pulje går de beste videre til neste runde etter at alle har møtt alle. I cupsystemet går bare vinneren av en kamp videre. Kampene her varer 3x3 min og vinnes av den som først får 15 treff eller har flest treff ved kamptidens utløp. I OL og VM benyttes en kombinasjon av pulje- og cupsystem.

I moderne fekting markerer lysende lamper treff ved at en elektrisk bryter på klingespissen står i forbindelse med lamper ved siden av banen. Utenpå beskyttelsesdrakten har fekterne en metallvest, som nøyaktig avgrenser gyldig treffområde. Vesten står i forbindelse med to lamper. Farget lampe lyser når treffet er gyldig, dvs. på metallvesten, hvit lampe lyser når man treffer utenfor. Pisten har et metallisk overtrekk som nøytraliserer treff på underlaget. Støtkraften må i kårde være minst 750 g for at lampen skal lyse, i florett minst 500 g, mens det i sabel kun trengs en lett berøring. I kårdefekting dømmes dobbelttreff og ett poeng til begge fektere når de treffer hverandre gjensidig i løpet av 1/25 sekund. I florett- og sabelfekting regnes ikke dobbelttreff. Her har den som begynner et angrep fortrinnsrett, og motstanderen må parere angrepet før et motangrep (ripost) settes inn. Elektrisk støtmarkering er benyttet i kårdefekting fra OL 1936, i florettfekting fra OL 1956 og i sabelfekting fra OL 1988. Tidligere var det visuell bedømming.

Fekting i nærkamp i krig er kjent langt tilbake i historien. Våpen av forskjellig slag, som spyd, øks, sverd, dolk, kølle og lanse, var i bruk, til beskyttelse ble bl.a. brukt skjold og rustninger. Duellering med sverd ble i middelalderen en vanlig måte å gjøre opp uoverenstemmelser på, og kunsten å parere og unnvike førte til utviklingen av spesielle teknikker. Moderne fekting har tradisjoner tilbake til fekteskoler som oppstod i Italia og Spania på 1400-tallet, samt i Frankrike som en videreføring av italienske skoler. Florett ble introdusert som øvelsesvåpen i franske fekteskoler allerede rundt 1650, mens den moderne kården oppstod fra duellsverdet på 1800-tallet. Sabelen kom til Ungarn fra Tyrkia på 1500-tallet, og var opprinnelig et tungt soldatvåpen med bøyd klinge. Den hadde lenge kun militær anvendelse, før den sist på 1900-tallet ble utviklet til et konkurransevåpen av italienske fektemestere.

Det internasjonale fekteforbundet, Fédération Internationale d'Escrime (FIE), ble stiftet 1913 og har 115 medlemsland (per 2004). Fekting har vært olympisk idrett for menn fra starten 1896, for kvinner fra 1924 (florett), senere også kvinneklasser i kårde (fra 1996) og sabel (fra 2004). VM for menn er arrangert årlig fra 1921 (unntatt i OL-år), EM fra 1981 (tidl. også EM 1921–35). VM for kvinner er arrangert fra 1929. I alle mesterskap kåres det også lagmestere (tre fektere pluss én innbytter per lag) på de tre våpnene. Verdenscup fra 1972.

I Norge tok Statens Gymnastikkskole opp fekting 1870, og den første fekteklubben, Studenternes Gymnastik- og Fægteforening, ble stiftet 1882. Norges Fekteforbund ble stiftet 1911 og har ca. 1500 medlemmer (2003). NM for menn er arrangert på kårde fra 1913, tidligere også på florett 1913–86 og på sabel 1914–73. NM for kvinner på kårde fra 1986, tidligere på florett 1928–86. På kårde vant Raoul Heide EM 1922, Jeppe Normann nordisk mesterskap 1971 og 1972, Nils Koppang junior-VM 1977 og 1978, Claus Severin Mørch ungdoms-VM 1993 og junior-EM 1995 og Margrethe Mørch verdenscupen for juniorer 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.