Italia ligger mellom 35° 29ʹ (Lampedusa) og 47° 05ʹ n.br., og mellom 6° 33ʹ og 18° 30ʹ ø.l. Grensen i nord mot Sveits og Østerrike følger i det store og hele vannskillet mellom Po og Donau. I vest følger grensen mot Frankrike i hovedsak vannskillet mellom Po og Rhône.

Grensen mot Slovenia ble fastlagt etter en folkeavstemning etter den annen verdenskrig, og følger ingen naturlige grenselinjer. Havgrensen dannes av Det liguriske hav, Bonifaciostredet, Det tyrrenske hav, Siciliahavet, Det joniske hav, Otrantostredet samt Adriaterhavet.

Italia er geologisk et forholdsvis ungt land, dannet under den alpine fjellkjedefoldningen som foregikk i tertiær for mellom 70 og 10 mill. år siden. Både Alpene og Appenninene tilhører dette foldefjellsystemet. Etter foldningene har landet vært utsatt for vertikale forskyvninger, deriblant perioder med nedsynkning under hav. Disse forskyvningene har for en stor del foregått langs bruddlinjer, hvor det allerede i tertiærtiden var en betydelig vulkansk virksomhet. Jordskjelv forekommer fremdeles (et jordskjelv drepte mer enn 3000 mennesker sørøst for Napoli i november 1980), og Vesuv, Etna og Eoliske øyer er blant de mest aktive vulkanstrøk i Europa.

Den geologiske utviklingen har ført til dannelsen av en rekke naturlige landskaper eller småregioner, som kan inndeles i tre hovedområder: Alpene, Posletta og Appenninene, foruten Sicilia og Sardinia.

Innenfor Italias grenser finnes nesten hele innersiden av alpebuen, inkludert deler av Vestalpene, Sentralalpene og Østalpene. Vestalpene reiser seg som en vegg fra Posletta og består hovedsakelig av krystallinske bergarter. Dalene er her meget korte eller mangler nesten helt. De høyeste delene er Grajiske alper (Gran Paradiso 4061 meter over havet), Mont Blanc-massivet, som i Italia hever seg til 4700 meter over havet, og Walliseralpene (Alpi pennine) med Monte Rosa (4634 meter over havet) og Monte Cervino (tysk Matterhorn, 4478 meter over havet) på grensen mot Sveits. Sentralalpene består av mektige lag mesozoiske og tertiære kalksteiner, og når i Rätiske alper over 4000 meter (Piz Bernina 4049 meter over havet). Her har isen gravd ut en rekke nord-sørgående daler, i dag delvis oppfylt av sjøer: Lago Maggiore, Lago di Como, Lago d'Iseo og Lago di Garda. Disse er i sørenden demt av store morenerygger, er dype og har stor innflytelse på lokalklimaet.

Videre østover går Alpene etter hvert over i Dolomittene, som består av sterkt foldede kalksteinslag. Høyest når Marmolada (3342 meter over havet). Lengst i øst dannes grensen mot Østerrike av Karniske alper. Hele alpeområdet er sterkt utformet av isen med spisse tinder, botner og egger. En rekke dype daler leder opp til pass over vannskillet. Dora Riparia fører for eksempel opp til Mont Cenis-passet (2082 meter over havet), Dora Baltea opp til Lille (2188 meter over havet) og Store (2472 meter over havet) St. Bernhard-passene, Ticinodalen til St. Gotthardpasset (1154 meter over havet) og Adigedalen til Brennerpasset (1370 meter over havet).

Posletta er et innsynkningsområde (geosynklinal) mellom Alpene og Appenninene fylt med sen-tertiære og kvartære, opptil 10 km tykke sedimenter, og var tidligere en grunn havbukt. Sletta, som på italiensk kalles Pianura Padana, dekker et areal på 46 000 km2, og er over 320 km lang og opptil 200 km bred. De øvre deler (Alta Pianura) består av grus- og sandavsetninger, de lavere deler (Bassa Pianura) av leire. Grus-sandslettene er svært vanngjennomtrengelige og derfor tørre, slik at kunstvanning må anvendes i stor stil, men regnvannet bryter frem igjen i en kildesone der den øvre og den nedre delen av sletta møtes. Elvene fra Alpene har skåret den øvre del av sletta opp i en rekke atskilte platåer. De forener seg i Po (652 km lang), som løper ut i Adriaterhavet i et stort delta, hvor sand, grus og leirpartikler sedimenteres. Vest for Padova rager to utslokte vulkaner opp over slettelandet: Monti Berici (421 meter over havet) og Colli Euganei (603 meter over havet).

Appenninene som strekker seg langs hele halvøya og fortsetter langs nordkysten av Sicilia, er bygd opp av mesozoiske og tertiære kalksteiner og leirskifrer, som ble foldet i tertiær. Høyden varierer for det meste mellom 750 m og 1800 m, med hovedkjeden nærmest Adriaterhavet. Helt i nord, ved Savona, går Appenninene over i Liguriske alper på grensen mot Frankrike. Disse fjellene kalles Liguriske Appenniner, og er ved Genova lette å passere (Passo dei Giovi, 472 meter over havet). Øst for elven Taro følger Toscanske Appenniner med Monte Cimone (2165 meter over havet) som høyeste punkt.

Vest for de Toscanske Appenniner ligger et mindre fjellområde, Apuanske Appenniner, som består av omdannede sedimenter, blant annet den berømte marmor ved Carrara. Monte Pisanino (1946 meter over havet) er det høyeste punkt i denne gruppen. Ved Bocca Serriola-passet går Toscanske Appenniner over i Romerske Appenniner, som består av flere parallelle kjeder bygd opp av kalkstein. Høyeste parti er Abruzzi som når 2912 meter over havet på Gran Sasso d'Italia (Corno Grande), det høyeste fjell på den italienske halvøy. Vest for hovedkjeden ligger lavere parallelkjeder i Umbria og Sabinerfjellene, som når helt ned til Roma. Napolitanske Appenniner begynner sør for en linje fra Gaeta til Adriaterhavet. Kjeden bøyer seg bort fra Adriaterhavet og nærmer seg Tyrrenske hav, som den når ut til sør for Napoli. Fjellene når sitt høyeste punkt i Serra Dolcedorme (Pollino, 2267 meter over havet) i Calabria.

Appenninenes vestlige forland strekker seg fra La Spezia i nord til sør for Napoli. Nesten overalt finnes en lav kystslette med klitter og strandvoller, og bak disse ofte sumpmarker. Den nordlige del av Toscana, omkring elven Arno, er et bakkeland. Det høyeste punkt er her Monte San Michele (893 meter over havet). Lenger sør er landskapet sterkt preget av vulkansk virksomhet. Høylandet mellom Monte Amiata (1738 meter over havet) i det sørlige Toscana og Albanerfjellene sør for Roma er av vulkansk opprinnelse. Innsjøene Bolsena, Vico, Bracciano, Albano og Nemi ligger i kratrene på utslokte vulkaner. Også De flegreiske marker nord for Napolibukta og øyene Ischia, Procida og Ponza er vulkanske. Vesuv (1277 meter over havet), Italias mest berømte vulkan, dominerer Napolibukta. I sørøst, på «hælen» av den italienske halvøya, er Appenninene skilt fra det isolerte Monte Gargano (1056 meter over havet) på «sporen» av det lave kalksteinsplatået Puglia.

Består i likhet med den italienske halvøy for det meste av fjell- og bakkeland. Fjellene langs nordkysten er en fortsettelse av Appenninene, og består vekselvis av kalkstein, leire, sandstein og krystallinske bergarter. Fjellene fortsetter mot vest i De egadiske øyer. Etna (3323 meter over havet) er Europas høyeste aktive vulkan, og dekker et areal på ca. 1200 km2. De eoliske øyer nord for Sicilia, blant annet Vulcano og Stromboli, er alle vulkanske. Ustica, lenger vest, er en isolert vulkanøy. I stredet mellom Sicilia og Tunisia ligger tre italienske øyer: Pantelleria, Linosa og Lampedusa. De to førstnevnte er vulkanske, den siste består av kalkstein.

Sardinia er til størstedelen sammensatt av krystallinske bergarter av langt eldre dato enn resten av Italia. En massiv blokk dekker øyas østlige 2/3. Denne er skilt fra det mindre Iglesientemassivet ved Campidanolavlandet. Øyas høyeste punkt er Gennargentu (La Marmora, 1834 meter over havet).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.