Vannpolo, ballspill i svømmebasseng mellom to lag à sju spillere inkludert målvakt, i tillegg inntil seks innbyttere per lag. Spillerne skal svømme, og den flytende ballen kan holdes eller kastes med én hånd, eller føres foran seg med hodet under svømming (drible). Spillet går ut på å score flest mål ved å plassere ballen i motstandernes målbur med et kast eller en hvilken som helst annen del av kroppen (også bena), unntatt med knyttet neve. Det er tillatt å drible ballen i mål. Alle angrep må avsluttes med et skudd mot mål innen 30 s.

En internasjonal vannpolobane er 20–30 m lang mellom mållinjene (kvinner høyst 25 m) og 10–20 m bred (kvinner høyst 17 m); minste vanndybde 1,8 m. Banen er delt på tvers av flere linjer avmerket på bassengkantene: en hvit midtlinje, to hvite mållinjer 30 cm foran banens kortsider, samt røde 2 m-linjer og gule 5 m-linjer mellom midtlinje og mållinje. Målburene er festet midt på mållinjene og er 3 m brede med tverrliggerens underkant 90 cm over vannflaten.

Ballen er en luftfylt lær- eller gummiball omtrent som en fotball; vekt 400–450 g og omkrets 68–71 cm (kvinner 65–67 cm). Lagene har henholdsvis hvite og blå badehetter med ørehetter (målvaktene røde).

En kamp er oppdelt i fire perioder à 8 min effektiv spilletid. Én eller to dommere dømmer, i tillegg to måldommere. Ved periodestart befinner de to lags spillere seg på sine respektive mållinjer, og spillet åpner ved at dommeren kaster ballen inn på midtlinjen og lagene forsøker å nå ballen først. Etter scoring settes ballen i spill ved et målkast fra målvakten. Hjørnekast dømmes som i andre ballspill og tas på 2 m-linjen på den ene siden.

Regelbrudd inndeles i vanlige feil og grove (personlige) feil. Vanlige feil straffes med frikast til motstanderne. Slike feil er bl.a. å ta aktivt del i spillet når man står, går eller sparker fra mot bunnen, å slå ballen med knyttet neve, og å berøre ballen med begge hender samtidig. Målvaktene er unntatt for disse reglene innenfor 5 m-linjene. Andre vanlige feil er å holde seg i eller skyve fra mot bassengkantene eller målene, å holde ballen under vann når man blir angrepet, å hindre den fri bevegelsen til en motspiller som ikke holder ballen, å være foran ballen innenfor motstanderens 2 m-linje, og å overskride 30 s-regelen i angrep. Grove feil er bl.a. å holde, dukke eller dra tilbake en motspiller som ikke holder ballen, å sparke eller slå en motspiller, og å sprute vann i ansiktet til en motspiller med vilje. Slike feil straffes med frikast til motstanderne, eller – for feil innenfor 5 m-linjen som sannsynligvis forhindrer scoring – med straffekast fra denne. Ved frikast utvises i tillegg den feilende spilleren i 20 s, men kommer tilbake før hvis det scores mål eller eget lag gjenerobrer ballen. Ved brutal oppførsel kan en spiller utvises fra resten av kampen uten å erstattes. Etter tre grove feil utvises også spilleren for godt, men kan erstattes.

Vannpolo oppstod i Storbritannia 1870, opprinnelig kalt «fotball i vannet». Organisert i Det internasjonale svømmeforbundet (FINA) og OL-idrett for menn fra 1900 og kvinner 2000. EM fra 1926 (kvinner 1985), VM fra 1973 (kvinner 1986). I USA ble det lenge drevet en form for vannpolo med en bløtere ball som medførte et mer brutalt spill. Norsk vannpolo er organisert i Norges Svømmeforbund med NM fra 1911 (kvinner 1982), men idretten er lite utbredt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.