Napoleon 2.

Som tronarving skulle Napoleon 2. sikre fremtiden til farens dynasti. Napoleons første kone, Joséphine, hadde ikke født noen arving, noe som var den viktigste grunnen til deres skilsmisse i 1809. Napoleon valgte deretter å gifte seg med prinsesse Marie-Louise av Østerrike for å sikre seg både en allianse og en arving. Hun var datter av Frans 2., keiser av Østerrike og tidligere tysk-romersk keiser.

Napoleon 2. ble født 20. mars 1811, og fikk ved fødselen tittelen konge av Roma. Tittelen var tidligere gitt til kronprinsen i Det tysk-romerske riket, som ble oppløst i 1806.

Napoleon 2. ble født under napoleonskrigene, da Frankrike under Napoleon kjempet mot andre europeiske stormakter som Preussen, Russland og Storbritannia. I 1813 fikk Napoleon laget nye lover, slik at Marie-Louise skulle lede et regentråd om Napoleon skulle falle. I en seremoni måtte dessuten offiserer og embetsmenn sverge en ny ed om at kongen av Roma var tronarving.

Siste gang Napoleon 2. så sin far var da de tok farvel før felttoget i 1814. De prøyssiske, østerrikske og russiske styrkene inntok Paris 28. mars. Marie-Louise og Napoleon 2. hadde da forlatt byen på Napoleons ordre. Okkupasjonsmakten, med hjelp fra Maurice Talleyrand, fikk senatet til å avsette Napoleon og hans familie 1. april. Tre dager senere abdiserte Napoleon til fordel for sin sønn. Tsar Aleksander godtok ikke noe annet enn en uforbeholden abdikasjon, noe Napoleon til slutt gikk med på. Ludvig 18. (bror av Ludvig 16.) overtok den franske tronen.

Napoleon fikk øya Elba hvor han beholdt keisertittelen. Marie-Louise og Napoleon 2. reiste til hennes familie i Wien. Hennes far, den østerrikske keiseren Frans 2., hindret fluktforsøk. Da Marie-Louise dro på et kuropphold i Aix-les-Bains, holdt Frans Napoleon 2. tilbake i Wien. For å passe på Marie-Louise sendte Frans med hertugen av Neipperg, som Marie-Louise innledet et forhold til.

Etter å ha rømt fra Elba, regjerte Napoleon Frankrike under «de hundre dagene» i 1815, men etter nederlaget ved Waterloo måtte han igjen abdisere. Napoleons forsøk på å gi tronen til sin sønn mislyktes, selv om Representantenes hus formelt gjorde det. Seierherrene i napoleonskrigene gjeninnsatte Ludvig 18. på tronen, og Napoleon ble sendt i eksil på St. Helena.

I realiteten styrte ikke Napoleon 2. Frankrike. Han er likevel respektert i huset Bonaparte, slik at Louis-Napoleon Bonaparte tok tittelen Napoleon 3. i 1852. I fransk historie regnes derimot perioden 1804–1815 (Napoleons keisertid) som Det første keiserriket, og perioden 1852–1870 som Det andre keiserriket.

Prinsen ble i 1814 ført til Wien og ble oppdratt ved hoffet hos morfaren Frans 2., som gav ham tittelen hertug av Reichstadt. Marie-Louise ble hertuginne av Parma. I en utbredt feiltolkning hevdes det at Napoleon 2. ble hjernevasket til å hate sin far og glemme sin franske fortid. Det er derimot klart at han kjente til sitt opphav. Marie-Louise fortalte om Napoleons død i et trøstende brev til sønnen, som også fikk lese memoarene fra St. Helena.

Napoleon 2. fikk ikke utbetalt arven sin fra faren. Marie-Louise lot derimot staten Parma ta opp et lån på ti millioner franc, og gav pengene til sønnen.

Marie-Louise ønsket en fremtid på tronen for sønnen, men hertugdømmet Parma ble kun gitt til henne uten arverett. De greske, belgiske, polske og franske tronene (etter juliopprøret) ble nevnt, uten at det var noe reelt håp i drømmene. Det var ingen trone til Napoleons sønn i et Europa styrt av Den hellige allianse.

Napoleon 2. var bataljonssjef i den østerrikske hæren fra juni 1831 til januar 1832. Hans korte militære karriere skyldes tuberkulose. Marie-Louise reiste fra Parma til sønnens dødsleie, der han døde 22. juli 1832, 21 år gammel.

• Bonaparte
• Napoleonskrigene
• Napoleonstiden
• Frankrikes historie

• Broers, M. (2018). Napoleon. Volume 2: The Spirit of the Age, 1805-1810. London: Faber & Faber
• Dwyer, P. (2013). Citizen Emperor. New Heaven/London: Yale University Press
• Ganière, P. (1999). Marie-Louise d'Autriche. I Tulard, J. (Red.). Dictionnaire Napoléon, I-Z (2. utg., s. 273-276). Fayard
• Tulard, J. (1999). Napoléon II. I Tulard, J. (Red.). Dictionnaire Napoléon, I-Z (2. utg., s. 383). Fayard
• Vial, C. (2017). L'éducation de l'aiglon d'après la correspondance de Dietrichstein. Napoleonica. La Revue 10(30), 19-37.
• Zamoyski, A. (2007). Rites of Peace. The Fall of Napoleon and the Congress of Vienna. New York: Harper Collins