Handlingsfilosofi tar opp grunnleggende spørsmål om handling. Sentrale tema er: Hva skiller handlinger fra rene naturhendelser? Hvordan skal handlinger forklares? Hva kjennetegner de psykologiske tilstandene og prosessene som kommer til uttrykk i handling? Hva skiller fri fra ufri handling?

Handlingsfilosofiske spørsmål behandles hos de fleste betydelige filosofer fra Platon og Aristoteles til våre dager. Denne artikkelen konsentrerer seg om handlingsfilosofi i analytisk filosofi siden andre verdenskrig, hvor briten Elizabeth Anscombe og amerikaneren Donald Davidson har vært toneangivende.

Hva innebærer det å handle? En utbredt tilnærming knytter det til å gjøre noe med hensikt. Om noen handler, gjør de noe. Men noen kan gjøre noe uten at det er snakk om handling. For eksempel, når noen snubler, eller svetter, eller rødmer, vil dette normalt ikke være handling. Hvorfor ikke? Et utbredt svar, forsvart av blant andre Anscombe og Davidson, framholder at noen handler bare hvis de gjør noe med hensikt.

Anscombe knytter det å gjøre noe med hensikt nært til det å ha en viss form for kunnskap om hva man gjør. Når man gjør noe med hensikt, er man klar over hva man gjør. Videre er man klar over dette på en særskilt måte. Ikke ved å observere seg selv og hva man holder på med (slik andre folk blir i stand til å vite hva man gjør), men på en egen praktisk måte.

Anscombe forbinder denne praktiske innsikten i hva man gjør igjen med en viss form for slutning eller resonnement som (slik hun ser det) kommer til uttrykk i det man gjør, når man gjør det med hensikt. Når man gjør noe med hensikt, har man en idé om at det man gjør på en eller annen måte er godt eller godt for noe. Det man gjør, eller det man derved oppnår, framstår for en som appellerende, tiltrekkende, verdifullt, påkrevd, eller på andre måter ønskverdig. Disse vurderingene, som aktøren mer eller mindre implisitt gjør seg, viser til hennes grunner for å gjøre det hun gjør. Handlingen er for Anscombe å anse for en konklusjon trukket ut fra slike grunner, et syn med røtter hos Aristoteles.

Davidson forstår, i likhet med Anscombe, det å gjøre noe med hensikt i lys av det å gjøre det av visse grunner. Å gjøre noe av visse grunner, og dermed med hensikt, er for ham et spørsmål om å gjøre det ut fra en viss kombinasjon av ønsker og oppfatninger. For eksempel: om noen løfter hånden med hensikt, vil håndløftingen være et uttrykk for (la oss si) et ønske om å hilse på noen, kombinert med en oppfatning av at man kan hilse ved å løfte hånden. I motsetning til Anscombe, argumenter Davidson at den kombinasjonen av ønsker og oppfatninger som utgjør aktørens grunner for en handling er å anse som en årsak til handlingen (se avsnittet om handlingsforklaringer nedenfor).

Michael Bratman argumenterer, imot blant andre Davidson, at hensikter ikke kan reduseres til en kombinasjon av ønsker og oppfatninger, men er sui generis (altså ‘sitt eget slag’) mentale tilstander. Bratman vektlegger den grunnleggende rollen til hensikter i planlegging – de er byggeklossene i våre planer – og dermed for organiseringen av vårt handlingsliv. For eksempel, om vi har dannet oss en hensikt om å gjøre noe bestemt, så er det, så lenge vi ikke tar hensikten opp til revurdering, rasjonelt berettiget ikke å vektlegge eventuelle ønsker som er uforenelige med denne hensikten, i vår videre praktiske tenkning. Det er denne spesielle rollen til hensikter i planlegging som, for Bratman, betyr at de ikke kan reduseres til en type ønsker eller ønske-oppfatning kombinasjoner.

I vårt daglige sosiale liv, og i fag som historie og samfunnsvitenskap, er det essensielt å forklare handlinger. Det er bred enighet om at en sentral form for handlingsforklaring tar sikte på å finne aktørens grunner for å gjøre det hun gjorde, hvor dette omfatter å avklare hvordan hun oppfattet situasjonen, og hvilke ønsker hun hadde.

Forklaring av naturhendelser, i dagliglivet så vel som i naturvitenskap, innebærer typisk å vise til empiriske lovmessigheter (for eksempel: «Treverket føles kaldere enn metallet fordi metall leder varme bedre enn tre») og/eller å finne årsaker (for eksempel «Flasken sprakk fordi vannet i den utvidet seg da det frøs»). Er handlingsforklaringer å anse for spesialtilfeller av slike såkalt nomologiske eller kausale forklaringer?

Positivister og naturalister, som betoner enheten mellom forklaringer av natur- og kulturfenomener, svarer bekreftende (med varierende grad av ettertrykk). En forklaring av en handling ut fra dens grunner vil, for en positivist som Carl Hempel, implisitt, om ikke eksplisitt, vise til psykologiske lover som knytter ønsker og oppfatninger til adferd.

Handlingsfilosofer inspirert at Ludwig Wittgenstein – en gruppe som blant annet omfatter Anscombe – argumenter derimot at handlingsforklaringer hverken er nomologiske eller kausale. De hevder forbindelsen mellom en handling og dens grunner er (i vid forstand) logisk, eller begrepslig, og at slike forbindelser er ganske forskjellige fra empiriske lover. Når adferd beskrives som handling ligger det begrepslig innbakt i dette at adferden er gjort med hensikt og dermed av visse grunner. Innholdet i grunnene er det som åpner for at adferden kan beskrives som den aktuelle handlingen. For eksempel, når en håndbevegelse beskrives som en hilsen, ligger det i dette at den er gjort av visse grunner: man beveger hånden for å hilse. Omvendt er det disse grunnene – at man er ute etter å hilse på noen – som gjør at begrepet 'en hilsen' kommer til anvendelse i adferdsbeskrivelsen.

Davidson inntar en mellomposisjon. Handlingsforklaringer er for ham ikke nomologiske, men likevel kausale. Han argumenterer det ikke er empiriske lover, men snarere rasjonalitetsprinsipper som forbinder en handlinger og grunner i alminnelige handingsforklaringer. Grunnene kan likevel være årsaker. De psykologiske hendelsene som (for Davidson) utgjør grunnene kan også, argumenter han, beskrives i andre termer, hvor man ikke vil finne noen logisk eller begrepslig forbindelse til den aktuelle handlingen. De kan også beskrives som fysiske, si nevrale, hendelser.

Ontologi studerer grunnstrukturen hos det som finnes. Handlingsontologi stiller ontologiske spørsmål om handlinger: Hvilken grunnkategori tilhører de? Hvordan skiller man én handling fra en annen? Et cetera.

Standardsynet her, forsvart av blant andre Davidson, er at handlinger er en undergruppe av hendelser, hvor hendelser, i videste forstand, er hva-som-helst som inntreffer. Handlinger blir da hendelser hvor det som inntreffer er at en aktør gjør noe. Et alternativt syn, forsvart av blant annet Jennifer Hornsby, skiller mellom hendelser og prosesser (ting som pågår over tid) og hevder handling må anses for en form for prosess.

En viktig distinksjon i handlingsontologi er mellom handlingstyper (action types) og enkelthandlinger (action tokens). I statistikk over antall drap begått i Norge over et år, teller man enkelthandlinger av typen drap. Når man snakker om hvor stort handlingsrepertoar noen har, er man derimot opptatt av hvor mange forskjellige handlingstyper vedkommende kan utføre.

En gitt handlingstype kan normalt realiseres i en rekke forskjellige enkelthandlinger (slik det dessverre er med typen drap). Kan, omvendt, en gitt enkelthandling realisere flere handlingstyper? Et finkornet syn på handling benekter dette, mens et grovkornet syn (forsvart av blant andre Anscombe og Davidson) hevder dette vil være tilfelle når en aktør gjør én ting ved å gjøre noe annet. Anta, for eksempel, at noen trykker ned avtrekkeren på en pistol, dermed løsner et skudd, og dermed dreper noen. Har vi her tre enkelthandlinger – en avtrekker-trykning, en skyting, og en dreping – svarende til de tre aktuelle handlingstypene? Det finkornede synet sier 'ja', det grovkornede 'nei'.

Sistnevnte syn framholder at, når aktøren har utført avtrekker-trykningen, i den aktuelle situasjonen, er det ikke noe mer hun må gjøre for å utføre skytingen eller drepingen. Aktørens virke er avsluttet i og med nedtrykkingen. Det blir da, ifølge det grovkornede synet, urimelig å tenke på skytingen og drepingen som ytterligere, distinkte enkelthandlinger begått av aktøren. Slik blir ‘denne nedtrykningen av avtrekkeren’, ‘denne skytingen’, og ‘denne drepingen’ å anse for tre beskrivelser av samme enkelthandling. Etter det grovkornede synet kan dermed en og samme enkelthandling være gjort med hensikt under en beskrivelse (si 'nedtrykningen av avtrekkeren') men uten hensikt under en annen (si 'drepingen'), for eksempel om aktøren ikke var klar over konsekvensene av en gitt handlemåte.

Handlinger har ofte, om ikke alltid, den interessante egenskapen at de er gjort av fri vilje.

Et klassisk spørsmål om fri vilje er om det lar seg forene med determinisme. Kompatibilisme sier 'ja', inkompatibilisme 'nei'. Diskusjonen av dette spørsmålet har dype forgreninger inn i metafysikk, og har vokst seg så stor at den har blitt noe av filosofisk emneområde i sin egen rett; denne artikkelen vil ikke gå nærmere inn på det.

Innen handlingsfilosofi har fokus gjerne vært et litt annet. Man har tatt utgangspunkt den utbredte forestilling at handling ofte, men ikke alltid er fri og spurt hva forskjellen måtte bestå i. Hva vil være eksempler på handling som ikke er fritt valgt i denne sammenheng? Én gruppe eksempler vil være adferden til andre arter, dersom andre arters adferd kvalifiserer som handling, og dersom de mangler fri vilje (en tradisjonell forestilling, forsvart blant annet av filosofer som Thomas Aquinas og Immanuel Kant – se David Hume for et motsatt syn). En annen gruppe av eksempler kan være adferden til aktører som mangler visse evner til refleksjon eller evaluering. (I den grad andre arter mangler slike evner vil de to gruppene overlappe.)

Harry Frankfurts syn på fri handling knytter an til sistnevnte mulighet. Ifølge Frankfurt kjennetegnes frihet nettopp av en viss form for refleksjon. En aktør som handler fritt handler ikke bare ut fra hva vedkommende ønsker, men også fra andre-ordens ønsker, altså ønsker om hva slags ønsker en vil ha og handle ut fra. Et alternativt syn, fremmet av blant andre Gary Watson, legger i stedet vekt på evner til evaluering – til å vurdere handlingsalternativer ut fra verdier eller dypere prioriteringer. Å handle fritt innebærer i følge dette syn å handle ut fra slike evalueringer.

Slike syn på fri handling, som de har blitt utviklet av Frankfurt og Watson blant mange andre, har forbindelser til spørsmålet om hva autonomi innebærer og krever (et spørsmål som også er helt sentralt for Kants syn på frihet). De har slik relevans for i hvilken grad barn, sinnslidende, eller rusavhengige kan anses for å ha redusert autonomi.

Å handle viljessvakt er med hensikt å gjøre noe annet enn det man mener man kunne og, alt i alt, burde ha gjort. Den viljessvake gjør noe, med hensikt, selv om et annet handlingsalternativ framstår for henne som bedre. Det greske ordet 'akrasia' (bokstavelig: 'mangel på kontroll'), som Platon og Aristoteles anvender i denne sammenheng, er fortsatt mye brukt i handlingsfilosofi.

Viljessvakhet synes å være mulig – kanskje til og med vanlig. Man kan her tenke på situasjoner hvor man, si, unnlater å gjøre noe man har lovet, eller ofrer langsiktige interesser for øyeblikkelige lyster, uten å anse seg for å ha tilstrekkelig tungtveiende grunner for dette. I slike situasjoner kan det synes som man, med hensikt og kanskje også av fri vilje, gjør noe annet enn det man mener ville vært best å gjøre, alt tatt i betraktning.

Filosofer har imidlertid funnet det problematisk hvordan viljessvakhet overhodet kan være mulig. Platon antyder at det ikke er mulig. Han lar Sokrates argumentere at den som vet hva som er det riktige å gjøre, ikke med vilje kan gjøre noe annet – en overraskende konklusjon kjent som et 'Sokratisk paradoks'.

Skjønt konklusjonen at akrasia er umulig synes paradoksal, er den like fullt egnet til å framstå som uavvergelig. Dette har å gjøre med den tette sammenhengen handlingsfilosofer har ment å finne mellom å handle med hensikt, eller av fri vilje, og det å handle ut fra evalueringer av hva som er mer eller mindre ønskverdig, appellerende, interessant eller på andre måter godt i situasjonen. Som nevnt ovenfor, er tette koblinger av dette slag vært hevdet av blant andre Anscombe og Watson. Om handlingen skal stå i et rasjonelt begripelig forhold til slike evalueringer (som blant andre Aristoteles og Anscombe antyder når de oppfatter handlingen som en konklusjon trukket fra dens grunner), hvordan kan man gjøre noe annet enn det man evaluerer som, alt i alt, best?

Innflytelsesrike forsøk på å belyse og oppløse denne problematikken finner man blant annet hos Davidson, Bratman og Watson.

  • Anscombe, G. E. M. (1957). Intention. Oxford: Blackwell. (2. utg.: 1963.)
  • Bratman, Michael E. (1987). Intention, plans, and practical reason. Cambridge, MA: Harvard University Press.
  • Davidson, Donald. (1980). Essays on Actions and Events. Oxford: Oxford University Press.
  • Frankfurt, Harry G. (1988). The Importance of What We Care About. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Goldman, Alvin I. (1970). A theory of human action. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall.
  • Hempel, Carl G. (1942). The function of general laws in history. Journal of Philosophy, 39(2), 35-48.
  • Hornsby, Jennifer. (2012). Actions and Activity. Philosophical Issues, 22, 233-245.Watson, Gary. (2004). Agency and answerability. Oxford: Oxford University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.