Hva innebærer det å handle? En utbredt tilnærming knytter det til å gjøre noe med hensikt. Om noen handler, gjør de noe. Men noen kan gjøre noe uten at det er snakk om handling. For eksempel, når noen snubler, eller svetter, eller rødmer, vil dette normalt ikke være handling. Hvorfor ikke? Et utbredt svar, forsvart av blant andre Anscombe og Davidson, framholder at noen handler bare hvis de gjør noe med hensikt.
Anscombe knytter det å gjøre noe med hensikt nært til det å ha en viss form for kunnskap om hva man gjør. Når man gjør noe med hensikt, er man klar over hva man gjør. Videre er man klar over dette på en særskilt måte. Ikke ved å observere seg selv og hva man holder på med (slik andre folk blir i stand til å vite hva man gjør), men på en egen praktisk måte.
Anscombe forbinder denne praktiske innsikten i hva man gjør igjen med en viss form for slutning eller resonnement som (slik hun ser det) kommer til uttrykk i det man gjør, når man gjør det med hensikt. Når man gjør noe med hensikt, har man en idé om at det man gjør på en eller annen måte er godt eller godt for noe. Det man gjør, eller det man derved oppnår, framstår for en som appellerende, tiltrekkende, verdifullt, påkrevd, eller på andre måter ønskverdig. Disse vurderingene, som aktøren mer eller mindre implisitt gjør seg, viser til hennes grunner for å gjøre det hun gjør. Handlingen er for Anscombe å anse for en konklusjon trukket ut fra slike grunner, et syn med røtter hos Aristoteles.
Davidson forstår, i likhet med Anscombe, det å gjøre noe med hensikt i lys av det å gjøre det av visse grunner. Å gjøre noe av visse grunner, og dermed med hensikt, er for ham et spørsmål om å gjøre det ut fra en viss kombinasjon av ønsker og oppfatninger. For eksempel: om noen løfter hånden med hensikt, vil håndløftingen være et uttrykk for (la oss si) et ønske om å hilse på noen, kombinert med en oppfatning av at man kan hilse ved å løfte hånden. I motsetning til Anscombe, argumenter Davidson at den kombinasjonen av ønsker og oppfatninger som utgjør aktørens grunner for en handling er å anse som en årsak til handlingen (se avsnittet om handlingsforklaringer nedenfor).
Michael Bratman argumenterer, imot blant andre Davidson, at hensikter ikke kan reduseres til en kombinasjon av ønsker og oppfatninger, men er sui generis (altså ‘sitt eget slag’) mentale tilstander. Bratman vektlegger den grunnleggende rollen til hensikter i planlegging – de er byggeklossene i våre planer – og dermed for organiseringen av vårt handlingsliv. For eksempel, om vi har dannet oss en hensikt om å gjøre noe bestemt, så er det, så lenge vi ikke tar hensikten opp til revurdering, rasjonelt berettiget ikke å vektlegge eventuelle ønsker som er uforenelige med denne hensikten, i vår videre praktiske tenkning. Det er denne spesielle rollen til hensikter i planlegging som, for Bratman, betyr at de ikke kan reduseres til en type ønsker eller ønske-oppfatning kombinasjoner.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.