Med sosialt borgerskap siktes det til den status og de rettigheter innbyggerne i et land har til forbruk av de kollektive eller universelle velferdstjenester som ytes av offentlige myndigheter i vedkommende land. Dette er rettigheter som den enkelte innbygger nyter godt av, uavhengig av om vedkommende er statsborger i det landet vedkommende bor. Personer som er bosatt, arbeider, studerer og betaler skatt i et land med universelle velferdsgoder eller velferdstjenester – slik som skole og helsevesen – har rett til å få tilgang til disse tjenestene uavhengig av om de formelt er statsborgere av landet.

Det var den britiske sosiologen T.H. Marshall som i et essay fra 1950 (Citizenship and Social Class) først introduserte og definerte begrepet som dels en kontrast til og dels en videreføring av det tradisjonelle statsborgerskapet. Hos Marshall skilles det mellom tre noe ulike forståelser av borgerskapsbegrepet, og der disse tre forståelser kan oppfattes som ulike trinn i en historisk utviklingsprosess av borgerskapet. Første trinn i denne prosessen er etableringen av det sivile borgerskapet gjennom en grunnlovsfesting av sivile rettigheter for et lands borgere – slik som individuell frihet, ytringsfrihet, retten til privat eiendom og retten til legal likebehandling. Neste trinn, som forutsatte og bygget videre på det sivile borgerskapet, var utviklingen av det politiske borgerskapet – gjennom demokratisering og innføring av allmenn stemmerett for menn og kvinner som var sivile borgere av vedkommende land. Det tredje – og foreløpig siste – trinn i denne historiske prosessen er utviklingen av det sosiale borgerskapet – en borgerskap som kan omfatte flere individer enn de som nyter godt av det tradisjonelle sivile og det politiske borgerskapet.

Et viktig skille mellom det sivile og politiske borgerskapet på den ene siden og det sosiale på den annen er at de rettigheter som knytter seg til det sosiale borgerskapet til enhver tid vil være betinget av løpende beslutningsfatting i nasjonalforsamling og i lokale styringsorganer – og der det ofte er tilgangen på finansielle ressurser – og dermed størrelsen på offentlige budsjetter – som setter grenser for hvor omfattende velferdsytelser som kan sikres befolkningen gjennom status som sosiale medborgere. Slike ressursmessige begrensninger vil ikke ha noen betydning for praktiseringen av sivile og politiske borgerrettigheter, og det er gjennom utøvelsen av de politiske rettigheter omfanget av sosiale borgerrettigheter fastsettes – og endres.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.