Kaupanger stavkirke. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Kaupanger stavkirke

Kaupanger stavkirke har liggende vestlandspanel og små blyinnfattete vinduer. Eksteriøret ble restaurert i 1960-årene med sikte på å tilbakeføre den til utseende på1600-tallet

Kaupanger stavkirke
Av /Arfo forlag.
Kaupanger stavkirke
Av /Arfo forlag.

Artikkelstart

Kaupanger stavkirke er en stavkirke i Kaupanger, Sogndal kommune. Stavkirken er bygd som en langkirke med rektangulært skip og et smalere korparti.

Gården og kirkestedet ligger ved Amlabukti, rett vest for det innerste fjorddelet i Sognefjorden. Navnet Kaupanger vitner om at her har vært et handelssted med bydannelse. Amlabukti ligger som velplassert naturlig havn med et smalt innløp i ly av store fjell. Fra gammel tid har havnen vært et knutepunkt for ferdselsårer langs de dype fjordarmene som greiner seg ut fra Sognefjordens hovedløp.

Når Kaupanger-navnet kom i bruk, vet vi ikke, det nevnes første gang i Sverres saga fra kort etter 1200. Det kan ha vært en mindre, bymessig bebyggelse med havn her i siste halvdel av 1100-tallet. Arkeologiske funn kan tyde på at bosetningsområdet sannsynligvis lå mellom kirken og sjøen, i området der Kaupanger Hovedgård ligger i dag. Med en fristende spissformulering kan Kaupanger stavkirke sies å være den eneste bevarte «bykirke» i tre fra middelalderen.

Dagens kirke er imidlertid ikke den første på stedet. Det er påvist spor etter to tidligere stolpekirker under den nåværende. De er datert til siste halvpart av 1000-tallet og tidlig 1100-tall. Den yngste stolpekirken ligger i et brannlag, et tydelig tegn på at den har brent.

Kirken og kirkestedet

Alteret står mellom korets østre midtromsstaver. Buen over koråpningen er rester av en alterbaldakin fra 1200-tallet. Altertavlen og døpefonten fikk kirken tidlig på 1600-tallet som gaver fra den beryktede futen Gøde Pedersen. Trolig er det han og hans familie som er avbildet på minnetavlen over korbuen.

Kaupanger stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken ligger litt opp i bakken fra bukta og fergeleiet. Det tidligere åpne kulturlandskapet er grodd igjen med plantet barskog. Mellom trærne rett ovenfor Kaupanger Hovedgård dukker kirken opp, bruntjæret og langsmal av utseende, lengre enn noen annen stavkirke.

Under det liggende vestlandspanelet skjuler det seg en stavkirke der midtrommet i kor og skip hever seg over de lavere omgangene. De ensartete vannrette linjene i panelet brytes av noen mindre blyglassvinduer i skipet og koret. Takrytteren over inngangen i vest er kranset av mindre spir. Vel innenfor åpner det seg et høyt og langt flatloftet kirkerom. Blyglassrutene og de runde små gluggene øverst i langveggene slipper dempet lys inn i det stramme, høyreiste interiøret. Det alt vesentlige av den middelalderske stavkirkekonstruksjonen er intakt, så nær som takverket over skipet. Kirken, slik den står i dag, er et resultat av en gjennomgripende restaurering som ble avsluttet i 1969.

Stavkonstruksjonen

Kaupanger er en av de lengste stavkirkene. Midtromsstavene i skipet har ovalt tverrsnitt med flat profilert kant. Benkene er fra restaureringen på 1960-tallet

Kaupanger stavkirke
Av /Arfo forlag.

Midtrommet i skipet bæres av 22 staver, 8 på hver langside, 3 på hver kortside. De midterste stavene på hver kortside hviler på et innskutt buesegment et stykke over gulvet. Midtromsstavene har ovalteljet tverrsnitt, men mer markert enn i Hopperstad stavkirke. Enkle bueknær med svertete profiler forbinder stavene under midtromsveggenes sviller og danner arkaderekker. Stavene er glatte, uten kapiteler og uten annen avstivning enn strebebjelker som forbinder dem med omgangens stavlegjer. Strebebjelkene er også avstivet med bueknær, en slags liggende blondekrans som går rundt hele kirkerommet. Øverst i midtromsveggene har stavene en langstrakt trekantet avbladning, en tunge, markert med svertete profiler.

Koret har også et hevet midtrom med to frittstående staver avstivet med store andreaskors. Den bygningstekniske løsningen av midtrommets bæring er relativt kompleks sammenliknet med skipet. Det er stilt spørsmål om avstivningen av koret i blant annet Kaupanger og Hopperstad kan ha blitt endret en gang ikke altfor lenge etter byggingen. Men det mangler sikre bygningsarkeologiske holdepunkter for en slik konklusjon.

Takverket over koret er åpent, med sperrer, saksesperrer og hanebjelke av samme type som i blant annet Hopperstad stavkirke og Undredal stavkirke. Trolig har også skipet opprinnelig hatt denne løsningen. Takverket forsvant etter en ombygging på 1600-tallet, og skipet har i dag flat himling. Til tross for det gir kirkerommet et stemningsfullt inntrykk, rammet inn av middelalderens nakne stavkonstruksjon.

Rekkene med slanke, glatte midtromsstaver uten kapiteler, de enkle buene og de svertete profilene gir kirken en jevn og langstrakt rytme. Det renskårne preget understrekes av treverket. De bleke restene av middelalder- og barokkmalerier på veggene og 1600-tallsinventaret tones av det gulgrønne vindusglasset, som sammen med de fernisserte flatene forsterker treets fargeglød.

Stavkonstruksjonen står tydelig fram i det langstrakte og høyloftede kirkerommet. Ved restaureringen i 1960-årene ble 1600-tallets kirkerom forsøkt gjenskapt.

Kaupanger stavkirke
Av /Arfo forlag.

Interiør

Av inventar fra katolsk tid er lite bevart i kirken. En utskåret bue, trolig fra en alterbaldakin, pryder i dag midtrommets åpning mot koret. Trolig har det vært en hvelvformet baldakin over alteret i koret, sannsynligvis malt med bibelske scener slik som i Hopperstad stavkirke og Torpo stavkirke. Skurden i buen har nære paralleller i Årdals vestportal og en av portalene fra Tønjum, som kan dateres til omkring 1200 eller litt senere. Andre deler av baldakinen er i dag på Bergen Museum sammen med et sterkt redusert alterfrontale og en del av et krusifiks. Frontalet er fra omkring 1250 og viser Marias himmelske kroning. Krusifikset er fra omkring 1200 eller noe før, korset mangler, og kristusfiguren er reparert, trolig etter en brann.

Kirkerommets dekor og utstyr bærer i dag sterkt preg av 1600-tallet. Prekestolen, altertavlen og døpefonten er fra 1620- og 1630-årene, og bærer navnet til den illgjetne futen Gjøde Pedersen, som satt på Kaupanger Hovedgård. Minnetavlen over ham og familien hans henger over korbuen, uten at den helt har mildnet hans ettermæle. Kirken har i tillegg to andre store minnetavler fra samme periode. Også restene av malte veggdekorasjoner er fra denne tiden. Særpreget er den lange notelinjen som løper rundt veggen. Den dukket fram sammen med annen veggdekor under restaureringen i 1960-årene.

Portaler og dekor

Arkitekt Georg Andreas Bull målte opp kirken i 1853. Portalene ble økset ned da kirken ble bygget om i 1862. Motivet med sylindriske søyleskaft, terningkapiteler og profilert arkivolt har sine forbilder i samtidig steinarkitektur. En liknende portal står i korskillet i Hopperstad, og portaltypen fantes i en rekke stavkirker i Sogn

Portal Kaupanger
Av .

Skipet har to portaler, en i vest og en i sør som ble økset ned da kirken fikk nytt panel i 1862.

Dagens vestportal er rekonstruert etter spor av den opprinnelige portalen, med terningkapiteler og enkeltprofilert arkivolt. Portalen har fått blindfelt i gavlen. Den opprinnelige døråpningen var antakelig større. En skisse av G.A. Bull fra 1854 viser at sørportalen var av samme type som vestportalen. Søyleskaftene var udekorerte og hadde terningkapiteler. Arkivolten hadde avtrappete profiler og vridd tausnoingsmotiv.

Også koret har rester av en portal i sør, bevart som spor av kurvet profil i veggplankene. Dekoren stiger ut av vangeplankene som avsmalnende profiler, som i den utvendige korportalen i Hopperstad stavkirke. Om Kaupanger har hatt samme toppmotiv, er helt uvisst. Men de andre portalene i kirken var opprinnelig svært like korskilleportalen i Hopperstad og portaler i nå forsvunne stavkirker i Sogn, den såkalte Lustergruppen.

Datering

Korets midtrom er avstivet med diagonale planker, et andreaskors, og kraftige strebebjelker mot ytterveggene

Kaupanger stavkirke
Av /Arfo forlag.

Dateringen av kirken har vært omdiskutert. Arkeologiske undersøkelser har påvist et brannlag under den eksisterende kirken. Under brannlaget ble det funnet en mynt preget mellom 1130 og 1150, mens den eldste mynten som ble funnet over brannlaget, var fra kong Sverres regjeringstid (1177–1202). Brannlaget blir gjerne satt i sammenheng med kong Sverres brannherjing av Sogndal og Kaupanger i 1184, og kirken har følgelig blitt datert til tiden kort etter. Sagaen omtaler ikke kirken i Kaupanger, utover at birkebeinerne fikk beskjed om å spare kirkene. Strengt tatt forteller myntfunnet bare at den tidligere kirken brant etter 1130.

Likheten mellom Kaupanger, Hopperstad og de andre kirkene i Lustergruppen tyder på at de står nær hverandre i tid. Nyere forskning daterer gruppen som helhet til 1175–1200. Dateringen støttes av en årringsprøve fra skipets sørportal i Kaupanger. Den viser at virket er hogd kort etter 1137.

Bygningshistorie

Kirken har vært ombygd flere ganger, senest ved en gjennomgripende restaurering og arkeologisk undersøkelse i 1960-årene. Utgravningene i 1960-årene avdekket også at den eksisterende stavkirken var blitt forlenget mot vest med to fag, to stavpar, en gang i middelalderen. Dette økte skipets lengde fra om lag 10,2 meter til 13,6 meter. Utgravningen ga ikke noen datering av utvidelsen, men som Bjerknes påpekte, har de innskjøtte delene samme utforming og behandling som de opprinnelige, noe som tyder på at den samme håndverkstradisjonen var fullt levende. Behovet for større kirke skyldes mest sannsynlig både økt folketall i bygda og stedets sentrumsfunksjon i høymiddelalderen, med mange tilreisende.

Vi vet lite om kirkens utseende da den var ny. Den kan ha hatt takrytter, mønekam og dragehoder som i Borgund stavkirke, men vi vet det ikke. Vi vet heller ikke om taket var tekket med spon eller bare vannrette bord. Spor i omgangsveggene viser at kirken har hatt svalgang, men om den var opprinnelig, er uvisst.

Først utpå 1600-tallet gir skriftlige kilder opplysninger om kirken. Da forsvant svalgangen, og kirken fikk liggende kledning og nye vinduer. Om det fantes andre lysåpninger enn gluggene høyt i langveggen før dette, er uvisst, men det ble funnet rester av vindusglass fra middelalderen under utgravningen i 1960-årene. Takrytteren kom på plass i 1672, og i 1686 omtales et våpenhus første gang. Et maleri av kirken fra 1832 viser oss en kirke med liggende kledning, smårutete vinduer, takrytter i vest og et murt gravkapell på nordsiden – utenfra sett svært lik den kirken vi ser i dag.

«Landskap i Kaupanger med en stavkirke». Olje på lerret 42×66 cm. Signert og datert: J Dahl. 1847. Hele maleriet til venstre, utsnitt av stavkirken til høyre.
Landskap i Kaupanger med en stavkirke 1847
Av /Grev Wedels Plass Auksjoner.

Modernisering på 1800-tallet

Kirken sett fra nord slik den sto mellom 1862 og 1965. Den ble restaurert i årene 1959–65. Bildet er tatt i 1964 kort før den skiftet ham.

Kaupanger stavkirke
Av .
Kaupanger stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Slik sto kirken i hovedsak fram til 1862. I valget mellom modernisering og nybygg valgte menigheten det første etter tegninger av arkitekt Stockfleth.

Våpenhuset og gravkapellet ble revet. Utvendig fikk kirken hvitmalt stående kledning og ikke mindre enn 51 nye vinduer innrammet i gult. Innvendig ble det bygd galleri i to høyder. All eldre dekor ble overmalt med oker og lyseblå oljemaling. Innredningen fra 1600-tallet, med altertavle, prekestol, døpefont og minnetavler, havnet på museum.

Kaupanger stavkirke fikk en drakt i overensstemmelse med datidens moderne trekirker, som igjen hadde sine forbilder i middelalderens kirkearkitektur. Prisen for moderniseringen var blant annet at de bevarte delene av kirkens middelalderportaler ble ødelagt. I ettertid kan det synes som en pussig måte å slutte ringen på, men denne stavkirken ble reddet, i motsetning til stavkirken i nabobygda Sogndal.

Amlabukta med Kaupanger stavkirke og Kaupanger hovedgård i 1865, blyanttegning signert M. St.
Av /via Arfo forlag.

Restaureringen på 1960-tallet

Kaupanger stavkirke

Kaupanger stavkirke
Av /Arfo forlag.

I 1950-årene trengte stavkirken igjen større utbedringer, og det bød seg en anledning til å ta et oppgjør med 1800-tallets ombygning og arkitekturidealer.

Det endte med full arkeologisk utgravning og restaurering med sikte på tilbakeføring til et 1600-talls utseende og preg, med utgangspunkt i bygningsarkeologiske spor, kirkeregnskaper og maleriet fra 1832.

Vinduene fra 1862 ble spunset, og vindusåpningene fra 1600-tallet fikk nye glass og rammer. Våpenhuset ble rekonstruert, oljemalingen inne ble fjernet, og eldre veggmalerier så igjen dagens lys. Alt inventaret fra 1860 forsvant ut, og altertavlen, prekestolen, døpefonten og epitafiene kom i retur fra museet.

Slik er dagens kirke et produkt av et arkitektur- og restaureringssyn der man rekonstruerer bildet av noe eldre, som regnes som mer opprinnelig og dermed mer verdifullt. Særlig har det sene 1800-tallets arkitektur vært utsatt for mye hardhendt behandling av en sterkt kritisk ettertid. Uavhengig av Kaupangers kvaliteter i dag er en uforfalsket epoke i kirkens historie rensket ut, og spørsmålet er om dette i et lengre perspektiv vil bli verdsatt like mye som i 1960-årene.

Kirken slik den står idag. Tverrsnitt av kirken mot øst, lengdesnitt mot nord.
Av /via Arfo forlag.

Kart

Kaupanger stavkirke
Av .

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg