Siden år 2000 har samfunnsutviklingen i Colombia vært preget av forsøkene på å stanse den omfattende volden i landet, både fra de venstreradikale geriljaene FARC og ELN, men også fra høyreorienterte paramilitære organisasjoner som AUC. President Álvaro Uribe kom inn som en konsekvens av de mislykkede fredsforsøkene på 1990-tallet, og hans militære offensiver lyktes med å svekke geriljaene betydelig militært, men innebar også en eskalering av konflikten og omfattende menneskerettighetsbrudd.

Etterfølgeren Juan Manuel Santos, som var Uribes forsvarsminister, benyttet muligheten til å inngå fredsforhandlinger, ledet av Norge, med et historisk svekket FARC. Dette ledet til en historisk fredsavtale signert i 2016, etter over 50 år med borgerkrig. Santos mottok Nobels fredspris samme år, men fredsprosessen har møtt mange vanskeligheter og motstand når den har blitt forsøkt satt ut i praksis. Samtidig nådde produksjonen av kokain i landet nye høyder.

Álvaro Uribe Vélez fra det konservative partiet vant presidentvalget i 2002, den første noen gang som er blitt kåret i første valgomgang. Han vant på løfter om å skjerpe kampen mot geriljaen, og første tiltak var å innføre unntakstilstand. Men verken opprettelsen av en borgervernlignende, frivillig bondestyrke eller nye antiterrorlover brakte noen snarlig løsning på den endeløse krigen, selv om kampen mot de store narkotikakartellene etter hvert ga resultater. Lokalvalgene og en folkeavstemning om høsten bar derimot bud om manglende tiltro til Uribes politikk. 30 kandidater ble myrdet og over 200 truet til å trekke seg.

Under den venstrebølgen som preget Latin-Amerika etter århundreskiftet, forble Colombia et blått felt (sammen med Peru) på et ellers stort sett rødfarget kart og fremsto som USAs nærmeste allierte. Presidentvalget i 2006 bekreftet bildet, da Álvaro Uribe fikk fornyet sitt mandat med solid margin. Han hadde fremdeles en sterk posisjon i befolkningen. Parlamentsvalget samme år gav rent flertall for den sjupartikoalisjonen han ledet, en bekreftelse også på at den hundreårige polariseringen mellom konservative og liberale var brutt opp.

Korrupsjon og bestikkelser utgjorde stadig et problem, og nesten halve befolkningen levde fortsatt under fattigdomsgrensen. En rapport i 2002 viste at over to millioner hadde status som interne flyktninger, de fleste i slumområdene, mens 1,2 millioner hadde emigrert. Her var mørketallene trolig høye. Men økonomien blomstret i det nye århundret, og den årlige vekstraten økte til sju prosent i 2007. Arbeidsledigheten og inflasjonen var på jevn retur. Kaffeproduksjon, blomstereksport og tekstilindustri dannet de fremste vekstfaktorene, sammen med feltene finans og eiendomsutvikling. Børsverdien for de største selskapene ble femtendoblet de sju første årene etter 2000. Og befolkningen opplevde at utryggheten var i ferd med å slippe noe av taket; det ble registrert en markant nedgang i geriljarelaterte drap og kidnappinger, i voldstilfeller og organisert kriminalitet generelt. Et tegn på dette var turistnæringens oppsving, til og med i landets nest største by, Medellín, tidligere klassifisert som verdens farligste.

USA hadde gått inn med en betydelig støtte til kampen mot geriljaen, knyttet til Plan Colombia, dels med bakgrunn i at vektleggingen var forskjøvet fra narkotika- til terrorismebekjempelse. Colombianske produsenter sto bak rundt 90 prosent av den illegale kokainomsetningen i USA og 70 prosent i verden totalt. Senere, i en fase hvor rapporter om brudd på menneskerettighetene og en skandale knyttet til lagspill mellom regjeringen og det paramilitære UAC (kjent som «Parapolítica-skandalen») blokkerte for en påtenkt bilateral handelsavtale med USA, orienterte Uribe seg noe mer mot det regionale samarbeidet i Sør-Amerika, også i form av et langsiktig energisamarbeid med sin ideologiske motpol Hugo Chávez i Venezuela.

Til tross for utallige forsøk på å gjøre slutt på Colombias interne konflikter, fortsatte disse inn i det nye århundret. President Uribe arbeidet på to fronter: På den ene siden ga han insentiver til demobilisering av bevæpnede aktører gjennom det som ble kalt «Rettferdighet og fred»-prosessen, på den andre ble de militære angrepene på FARC-geriljaen intensivert. Denne til dels motstridende strategien kan sees som et resultat av at Uribe vurderte FARC-geriljaen som en terrororganisasjon, ikke som en politisk aktør. Etter Uribes syn, var en militær seier over geriljaen den eneste mulige løsningen på konflikten.

Høsten 2003 innledet det høyreorienterte paramilitære AUC det som var ment å bli en avvæpning og demobilisering av sine 33 000 soldater innen 2005. Prosessen ble institusjonalisert i 2005 med Lov 975 av 2005 og som er kjent som «Rettferdighet og fred»-prosessen. På dette tidspunkt mønstret FARC og ELN styrker på over 20 000 mann. Et dystert element i bildet var at geriljaen og de paramilitære til sammen hadde vervet om lag 11 000 barnesoldater.

«Rettferdighet og fred»-prosessen er fortsatt under gjennomføring, og omfatter medlemmene av alle ulovlig bevæpnede grupper som er aktive i Colombia. Den gir betinget amnesti og kortere fengselsstraff i bytte mot tilståelse av overgrep, frivillig avvæpning og demobilisering, og oppreisning til ofrene. Demobiliserte som ikke hadde begått grove menneskerettighetsbrudd ble gitt betinget amnesti, samt at de inngikk i en re-integreringsprosess. De demobiliserte som hadde begått menneskerettighetsbrudd gikk inn i en særskilt rettsprosess som startet med offentlig tilståelser, kjent som «versiones libres», oversatt til frie eller åpne beretninger. Fengselsstraffene for de som ble funnet skyldige av «Rettferdighet og fred»-domstolen var fra minimum fem år til maksimum åtte år. Den tiltalte måtte snakke åpent om sine ugjerninger og tilby oppreisning til ofrene sine. I tillegg ble det opprettet en kommisjon for oppreisning og forsoning, og en arbeidsgruppe som arbeider med å bevare historiske minner fra den interne konflikten. «Rettferdighet og fred»-prosessen bruker virkemidler fra overgangsrettferdighet, en metode som brukes av land som tidligere har hatt et autoritært styre, for å håndtere overgrep som ble begått i fortiden. Hovedmekanismene inkluderer rettsoppgjør, sannhetskommisjoner og oppreisning til ofrene.

Det var i første omgang de paramilitære styrkene under AUC som demobiliserte seg kollektivt. Ifølge offisielle tall, har 60 319 personer demobilisert fra væpnede grupper i perioden 2003 til april 2016. Over 31 000 av disse var paramilitære som demobiliserte kollektivt frem til 2006, resten har demobilisert på individuell basis. Flesteparten av de som demobiliserte individuelt tilhørte FARC-geriljaen. Av samtlige demobiliserte har 5019 inngått i den særskilte rettsprosessen, 4399 med tidligere tilhørighet til paramilitære organisasjoner.

FARCs daværende øverste leder, kjent blant annet under navnet Manuel Marulanda Vélez, døde under uklare omstendigheter i mars 2008. Han var nærmere 80 år gammel. FARC er Latin-Amerikas eldste, og fortsatt største gerilja. På dette tidspunktet holdt FARC stand i de sørlige og østlige delene av landet, men den viste generelt tydelige tegn på oppsmuldring, under økende militært trykk fra regjeringen. Stadig flere geriljasoldater og lokale ledere ble arrestert, drept eller overga seg, dels mot løfte om fritt leide. Etter hvert ble flere av geriljaens rundt 1700 gisler frigitt, i ett tilfelle på grunn av medvirkning fra Venezuelas president Hugo Chávez.

Oppsmuldringen av FARC skjøt fart da den tidligere presidentkandidaten Íngrid Betancourt, sammen med 14 andre gisler, ble befridd av regjeringssoldater etter over seks års fangenskap. Denne aksjonen styrket president Uribes popularitet og kompromissløse linje overfor geriljaen – og fratok FARC et viktig forhandlingskort. I jakten på geriljagrupper førte colombianske militæraksjoner over grensene til en diplomatisk krise i forholdet til nabolandene Ecuador og Venezuela.

President Juan Manuel Santos ble valgt inn i 2010. Hans valgseier ble av mange tolket som en videreføring av president Uribes politikk i en rekke saker, ikke minst i håndteringen den interne konflikten. Santos hadde vært forsvarsminister i Uribes andre regjering. Han var blant annet hovedansvarlig for en militæraksjon som gikk over grensen til Ecuador i 2008, og som førte til både FARC-leder Raul Reyes’ død og en diplomatisk krise mellom nabolandene. Mange ble derfor overrasket over at han, allerede i august 2010, fremmet det lovforslaget som senere skulle bli kjent som «Ofrenes lov». Lov 1448 om ofrenes rettigheter og tilbakeføring av jord ble godkjent i kongressen juli 2011. Med denne loven ble ofrenes krav om rettferdighet, sannhet og oppreisning satt på den politiske dagsorden i Colombia.

Til tross for fokus på ofrenes rettigheter, gikk arbeidet med oppreisning saktere. Mange hadde blitt fordrevet fra sine hjem, og uten mulighet for å returnere eller få tilbake jord og eiendom. «Ofrenes lov» tok tak i denne situasjonen og etablerte et landsomfattende oppreisningsprogram. Et nasjonalt register for ofre ble opprettet, og over åtte millioner personer er blitt registrert som ofre av Colombias interne konflikt, hvorav 6,2 millioner har krav på ulike type oppreisning. I tillegg ble det i 2012 satt i gang et omfattende program for tilbakeføring av jord og eiendom. Målet med programmet er å gradvis returnere de som måtte flykte til andre deler av landet på grunn av voldshandlinger, og gi dem tilbake formell eiendomsrett i området de flyktet fra. Både oppreisning- og landrestitusjonsprogrammer er fortsatt under gjennomføring.

I august 2012 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av Norge og Cuba, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger (Acuerdo Marco). Dette var ikke første gang Norge har deltatt i fredsinitiativer i Colombia, men forsøkene på fredsforhandlinger på 1990- og 2000-tallet førte ikke frem.

Den offisielle starten på forhandlingene var i Oslo og Hurdal i oktober 2012, mens hovedforhandlingene foregikk i Havanna, Cuba fra november 2012 til august 2016. Rammeavtalen inkluderte seks agendapunkter for forhandlingen, som ble fremforhandlet som delavtaler og presentert på ulike tidspunkter:

  1. Politikk for integrert jordbruksutvikling (delavtale mai 2013).
  2. Politisk deltakelse (delavtale november 2013).
  3. Slutt på konflikten (blant annet våpenhvile og våpennedleggelse – delavtale juni 2016).
  4. Løsning på narkotikaproblemet (delavtale mai 2014).
  5. Ofrenes rettigheter (delavtale desember 2015).
  6. Implementering, verifisering og forankring av avtalen (delavtale juni 2016).

Forhandlingsdelegasjonene ble ledet av Humberto de la Calle for den colombianske regjeringen og Rodrigo Londoño (kjent som ‘Timoleón Jiménez’ eller ‘Timochenko’). Den colombianske delegasjonen inkluderte tiltrodde politikere og representanter fra det militære, mens FARC stilte med hovedgeriljalederne.

Til tross for at fredsforhandlingene i Havanna foregikk bak lukkede dører, har prosessen vært kjennetegnet av inkludering og åpenhet. Forhandlingspartene hadde et støtteapparat som skulle bistå dem med informasjon, dokumentasjon, faglige innspill og analyse. I forbindelse med agendapunktet om ofrenes rettigheter ble det organisert diskusjonsfora og tilsvarende arrangementer i ulike deler av landet for å hente inn ofrenes erfaringer, meninger og forslag. En hjemmeside ble opprettet for å formidle informasjon fortløpende, samt å hente inn forslag fra alle colombianere og sosiale aktører som ønsket å formidle noe til forhandlerne. Hele 17 000 innspill har blitt fremmet via denne kanalen. Fem grupper med representanter fra ofrene ble invitert til Havanna høsten 2014 for å gi sitt vitnesbyrd til forhandlingsdelegasjonene. FNs utviklingsprogram, det nasjonale universitetet og den katolske kirke har bistått faglig og med koordinering av støtteaktiviteter, på oppdrag fra forhandlingspartene.

Engasjementet i og oppslutningen om fredsforhandlingene varierte i løpet av de fire årene de pågikk. Agendapunkt 1 om integrert jordbruksutvikling og punkt 2 om politisk deltakelse kom relativt fort frem i mai og november 2013, mens delavtalen om narkotikaproblemet ble annonsert i mai 2014. Entusiasmen og forventningene dalte noe da de øvrige agendapunktene lot vente på seg. Delavtalen om ofrenes rettigheter var på den måten et gjennombrudd, og ga nytt håp om en fredsavtale. Det siste og avgjørende agendapunktet ble presentert i juni 2016, delavtalen om avslutning av konflikten, våpenhvile og demobilisering. Implementering av fredsavtalen og plan for monitorering ble også presentert i denne delavtalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.