Colombias samtidshistorie

Álvaro Uribe Vélez fra det konservative partiet vant presidentvalget i 2002, den første som noen gang har blitt kåret i første valgomgang. Han vant på løfter om å skjerpe kampen mot geriljaen, og hans første tiltak var å innføre unntakstilstand.

Under venstrebølgen som preget Latin-Amerika etter århundreskiftet, forble Colombia (sammen med Peru) et blått felt på et ellers stort sett rødfarget kart og fremsto som USAs nærmeste allierte. Presidentvalget i 2006 bekreftet bildet da Álvaro Uribe fikk fornyet sitt mandat med solid margin. Han hadde fremdeles en sterk posisjon i befolkningen. Kongressvalget samme år ga rent flertall for koalisjonen på sju partier som han ledet, også en bekreftelse på at det over 100 år lange topartisystemet mellom konservative og liberale var brutt opp.

Tidlig på 2000-tallet levde nesten halve befolkningen fortsatt under fattigdomsgrensen, og korrupsjon utgjorde stadig et problem. En rapport i 2002 viste at over to millioner hadde status som interne flyktninger, de fleste i slumområdene, mens 1,2 millioner hadde emigrert til utlandet. Men økonomien blomstret i det nye århundret, og den årlige vekstraten økte til sju prosent i 2007. Arbeidsledigheten og inflasjonen var på jevn retur. Kaffeproduksjon, blomstereksport og tekstilindustri dannet de fremste vekstfaktorene, sammen med feltene finans og eiendomsutvikling. I løpet av 2010-tallet ble det registrert en markant nedgang i geriljarelaterte drap og kidnappinger, i voldstilfeller og organisert kriminalitet generelt, og befolkningen opplevde at utryggheten var i ferd med å slippe noe av taket. Et tegn på dette var turistnæringens oppsving, til og med i landets nest største by, Medellín, tidligere klassifisert som verdens farligste.

USA hadde gått inn med en betydelig støtte til kampen mot geriljaen, knyttet til Plan Colombia, dels med bakgrunn i at vektleggingen var forskjøvet fra narkotika- til terrorbekjempelse. Colombianske produsenter sto bak rundt 90 prosent av kokainomsetningen i USA og 70 prosent i verden totalt. Uribes andre regjering måtte konfrontere to vanskelig politiske situasjoner: de militæres drap på sivile presentert som geriljamedlemmer («falsos positivos-saken») og en skandale knyttet til lagspill mellom regjeringen og den paramilitære organisasjonen AUC (kjent som «Parapolítica-skandalen»).

President Uribe arbeidet på to fronter for å gjøre slutt på krigen i Colombia: På den ene siden ga han insentiver til demobilisering av væpnede grupper gjennom «Rettferdighet og fred»-prosessen, på den andre ble de militære angrepene på FARC-geriljaen intensivert. Denne til dels motstridende strategien kan sees som et resultat av at Uribe vurderte FARC-geriljaen som en terrororganisasjon, ikke som en politisk aktør. Etter Uribes syn var en militær seier over geriljaen den eneste mulige løsningen på konflikten.

Høsten 2003 innledet det høyreorienterte paramilitære AUC det som var ment å bli en avvæpning og demobilisering av sine 33 000 soldater innen 2005. Prosessen ble institusjonalisert i 2005 med Lov 975 av 2005 og er kjent som «Rettferdighet og fred»-prosessen. På dette tidspunkt mønstret FARC og ELN styrker på over 20 000, inkludert tusenvis av barnesoldater.

«Rettferdighet og fred»-prosessen ble forlenget i 2012 og pågår fortsatt. Prosessen omfatter medlemmene av alle ulovlig væpnede grupper som er aktive i Colombia. Den gir betinget amnesti og kortere fengselsstraff i bytte mot tilståelse av overgrep, frivillig avvæpning og demobilisering, og oppreisning til ofrene. Demobiliserte som ikke hadde begått grove menneskerettighetsbrudd ble gitt betinget amnesti, samt at de inngikk i en reintegreringsprosess. De demobiliserte som hadde begått menneskerettighetsbrudd gikk inn i en særskilt rettsprosess som startet med offentlige tilståelser (kjent som «versiones libres»). Fengselsstraffene for de som ble funnet skyldige av «Rettferdighet og fred»-domstolen var fra minimum fem år til maksimum åtte år. I tillegg ble det opprettet en kommisjon for oppreisning og forsoning, og en arbeidsgruppe som arbeidet med det historiske minnet fra borgerkrigen. «Rettferdighet og fred»-prosessen bruker virkemidler fra overgangsjustis, en tilnærming som brukes av land som tidligere har hatt et autoritært styre eller væpnet konflikt, for å håndtere overgrep begått i fortiden. Tilnærmingen ble senere også tatt i bruk under fredsprosessen med FARC.

Juan Manuel Santos' seier i presidentvalget i 2010 ble av mange tolket som en videreføring av president Uribes politikk i en rekke saker, ikke minst i håndteringen av borgerkrigen. Santos hadde vært forsvarsminister i Uribes andre regjering. Han var blant annet hovedansvarlig for en militæraksjon som gikk over grensen til Ecuador i 2008, og som førte til både FARC-leder Raul Reyes’ død og diplomatisk konflikt med nabolandene. Overraskelsen ble stor da han, allerede i august 2010, fremmet et lovforslag som senere skulle bli kjent som «Ofrenes lov». Lov 1448 om ofrenes rettigheter og tilbakeføring av jord ble godkjent av kongressen i juli 2011. Med denne loven ble ofrenes rett til rettferdighet, sannhet og oppreisning satt på den politiske dagsorden i Colombia.

Ofrenes rettigheter var en del av «Rettferdighet og fred»-prosessen, men arbeidet med oppreisning gikk sakte. Millioner av mennesker hadde blitt fordrevet fra sine hjem, uten mulighet for å returnere eller få tilbake jord og eiendom. «Ofrenes lov» tok tak i denne situasjonen og etablerte et landsomfattende oppreisningsprogram. Et nasjonalt register for ofre ble opprettet i 2012. Over åtte millioner personer er blitt registrert som ofre av Colombias borgerkrig. Samme år ble et omfattende program for tilbakeføring av jord og eiendom opprettet. Målet med programmet er å støtte de som måtte flykte på grunn av voldshandlinger, og gi dem tilbake formell eiendomsrett i området de flyktet fra.

I august 2012 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av Norge og Cuba, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger (Acuerdo Marco). Dette var ikke første gang Norge deltok i fredsinitiativer i Colombia, men forsøkene på fredsforhandlinger på 1990- og 2000-tallet førte ikke frem.

Den offisielle starten på forhandlingene var i Oslo og Hurdal i oktober 2012, mens hovedforhandlingene foregikk i Havanna på Cuba fra november 2012 til august 2016. Rammeavtalen inkluderte seks agendapunkter for forhandlingen, som ble fremforhandlet som delavtaler og presentert på ulike tidspunkter:

1. Politikk for integrert landbruksutvikling (delavtale mai 2013).
2. Politisk deltakelse (delavtale november 2013).
3. Slutt på konflikten (blant annet våpenhvile og våpennedleggelse – delavtale juni 2016).
4. Løsning på narkotikaproblemet (delavtale mai 2014).
5. Ofrenes rettigheter (delavtale desember 2015).
6. Implementering, verifisering og forankring av avtalen (delavtale juni 2016).

Forhandlingsdelegasjonene ble ledet av Humberto de la Calle for den colombianske regjeringen og Rodrigo Londoño (kjent som Timoleón Jiménez eller Timochenko) for FARC. Regjeringsdelegasjonen inkluderte tiltrodde politikere og representanter fra det militære, mens FARC stilte med hovedgeriljalederne. Diplomaten Dag Nylander ledet det norske arbeidet med fredsprosessen.

Til tross for at fredsforhandlingene i Havanna foregikk bak lukkede dører, har prosessen vært kjennetegnet av inkludering og åpenhet. Forhandlingspartene hadde et støtteapparat bestående av FNs utviklingsprogram (UNDP), det nasjonale universitetet og den katolske kirke som bidro med faglig bistand og koordinering av støtteaktiviteter på oppdrag fra forhandlingspartene. I forbindelse med agendapunktet om ofrenes rettigheter ble det organisert diskusjonsfora og arrangementer i ulike deler av landet for å hente inn ofrenes erfaringer, meninger og forslag. En hjemmeside ble opprettet for å formidle informasjon fortløpende, samt å hente inn forslag fra alle colombianere og sosiale aktører som ønsket å delta. Hele 17 000 innspill ble fremmet via denne kanalen. Fem grupper med representanter for ofrene ble invitert til Havanna høsten 2014 for å gi sitt vitnesbyrd til forhandlingsdelegasjonene.

Engasjementet i og oppslutningen om fredsforhandlingene varierte i løpet av de fire årene de pågikk. Agendapunkt 1 om integrert landbruksutvikling og punkt 2 om politisk deltakelse kom relativt fort frem i mai og november 2013, mens delavtalen om narkotikaproblematikk ble annonsert i mai 2014. Entusiasmen og forventningene dalte noe da de øvrige agendapunktene lot vente på seg. Delavtalen om ofrenes rettigheter fra desember 2015 var slik sett et gjennombrudd, og ga nytt håp om en fredsavtale. Det siste og avgjørende agendapunktet ble presentert i juni 2016, delavtalen om avslutning av konflikten, våpenhvile og demobilisering, som også inkluderte avtalen om implementering og verifisering.

I mars 2016 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og ELN-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av blant annet Norge og flere latinamerikanske land, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger. Frem til juni 2018 ble det gjennomført fem runder med samtaler i Havanna på Cuba. Regjeringens krav om ensidig våpenhvile har vært et sentralt og vanskelig tema. Regjeringen brøt forhandlingene som følge av et attentat mot en politiskole i Bogotá 17. januar 2019 der 21 mennesker mistet livet, og president Duque har krevd utlevering av ELN-ledere som befant seg i Havanna.

Iván Duque Márquez ble valgt som Colombias president i 2018. President Duques politiske agenda legger stor vekt på landets økonomiske utvikling og han har vært fremtredende blant annet for sitt kritiske standpunkt til fredsavtalen mellom Colombias regjering og FARC-geriljaen. Duques regjering har møtt motstand og kritikk fra ulike hold i løpet av 2019 og presidenten sliter med lave tillitstall.

Misnøyen kom til uttrykk i store demonstrasjoner som startet 21. november i Bogotá og varte i flere uker, også i andre deler av landet, etter hvert kjent som «21N». Bakgrunnen for demonstrasjonene er sammensatt, blant annet pensjons- og skattereform, vold mot ledere for urfolk og sivilsamfunnsorganisasjoner og demobiliserte FARC-geriljaer, begrenset implementering av fredsavtalen, og et militært angrep mot en FARC-leir der barnesoldater holdt til. I tillegg falt demonstrasjonene inn i et bredere bilde av samtidig folkelig oppstand i flere land i Latin-Amerika. Fredelige demonstranter fra sivilsamfunn, fagforeninger, media, studenter og urfolk ble møtt av væpnede styrker de første dagene og en ung mann mistet livet. Dette bidro til en sterkere polarisering mellom president Duque og demonstrantene. Presidenten innledet samtaler for å finne en løsning på situasjonen, samtidig med at sikkerhetstiltak har blitt skjerpet og retten til demonstrasjoner er begrenset. Mot slutten av 2019 roet situasjonen seg noe, men det var fortsatt knyttet stor spenning til utfallet av presidentens dialoginitiativ, da de underliggende problemene fortsatt lå uløste.

• Colombias historie
• Colombias befolkning
• Økonomi og næringsliv i Colombia
• Colombias politiske system