Gustavo Petro og Francia Márquez
19. juni 2022 vant den venstreorienterte Gustavo Petro Urrego presidentvalget i Colombia. Francia Márquez ble valgt til visepresident. Her feirer de valgseieren.
Gustavo Petro og Francia Márquez
Av /NTB/Reuters.

Siden år 2000 har samfunnsutviklingen i Colombia vært preget av forsøkene på å stanse den omfattende volden i landet, både fra høyreorienterte paramilitære organisasjoner som AUC, så vel som de venstreradikale geriljaene FARC og ELN. President Álvaro Uribe kom inn som en konsekvens av de mislykkede fredsforsøkene på 1990-tallet, og hans militære offensiver lyktes med å svekke geriljaene betydelig militært, men innebar også en eskalering av konflikten og omfattende brudd på menneskerettighetene.

Etterfølgeren Juan Manuel Santos, tidligere forsvarsminister i Uribes regjering, benyttet muligheten til å inngå fredsforhandlinger med et militært svekket FARC. Norge og Cuba bidro til forhandlinger som tilretteleggere. En historisk fredsavtale ble signert i 2016, etter over 50 år med væpnet konflikt. Santos ble tildelt Nobels fredspris samme år, men fredsprosessen har møtt mange utfordringer når den har blitt forsøkt satt ut i praksis. I 2018 ble Iván Duque, som er kritisk til fredsavtalen, valgt til president, og i kjølvannet fulgte noen av de største sivile massedemonstrasjonene landet har sett på lang tid. Disse ble møtt med vold fra myndighetenes side. Samtidig nådde produksjonen av kokain i landet nye høyder. President Duques periode har vært preget av koronapandemien og sosial uro.

19. juni 2022 vant den venstreorienterte tidligere borgermesteren i Bogotá, Gustavo Petro Urrego, presidentvalget i Colombia. Francia Márquez ble valgt til visepresident, og ble med det den første afro-colombianske kvinnelige visepresidenten i landets historie.

Uribes offensiv

Álvaro Uribe
Álvaro Uribe ble president i Colombia i 2002, og satte straks i gang en mano dura-politikk ('hard hånd') mot de venstreradikale geriljaene i landet. Dette svekket FARC-geriljaen kraftig, og presset dem senere til forhandlingsbordet.
Av /AP.
Colombia 2003
En soldat blir satt ut av et helikopter i Santa Marta-provinsen nord i Colombia i 2003, for å finne utenlandske turister tatt som gisler av FARC-geriljaen ved oldtidsruinene Ciudad Perdida ('Den glemte byen'). På 1990- og 2000-tallet tok geriljaen mange gisler, blant annet for å fremforhandle løslatelse av geriljasoldater holdt i myndighetenes varetekt. Siden slutten av 2000-tallet har ruinene i Ciudad Perdida igjen blitt et yndet turistmål.
Av /Reuters.

Álvaro Uribe Vélez fra det konservative partiet vant presidentvalget i 2002, den første som noen gang har blitt kåret i første valgomgang. Han vant på løfter om å skjerpe kampen mot geriljaen, og hans første tiltak var å innføre unntakstilstand.

Under venstrebølgen som preget Latin-Amerika etter århundreskiftet, forble Colombia (sammen med Peru) et blått felt på et ellers stort sett rødfarget kart og fremsto som USAs nærmeste allierte. Presidentvalget i 2006 bekreftet bildet da Álvaro Uribe fikk fornyet sitt mandat med solid margin. Han hadde fremdeles en sterk posisjon i befolkningen. Kongressvalget samme år ga rent flertall for koalisjonen på sju partier som han ledet, også en bekreftelse på at det over 100 år lange topartisystemet mellom konservative og liberale var brutt opp.

Tidlig på 2000-tallet levde nesten halve befolkningen fortsatt under fattigdomsgrensen, og korrupsjon utgjorde stadig et problem. En rapport i 2002 viste at over to millioner hadde status som interne flyktninger, de fleste i slumområdene, mens 1,2 millioner hadde emigrert til utlandet. Men økonomien blomstret i det nye århundret, og den årlige vekstraten økte til sju prosent i 2007. Arbeidsledigheten og inflasjonen var på jevn retur. Kaffeproduksjon, blomstereksport og tekstilindustri dannet de fremste vekstfaktorene, sammen med feltene finans og eiendomsutvikling. I løpet av 2010-tallet ble det registrert en markant nedgang i geriljarelaterte drap og kidnappinger, i voldstilfeller og organisert kriminalitet generelt, og befolkningen opplevde at utryggheten var i ferd med å slippe noe av taket. Et tegn på dette var turistnæringens oppsving, til og med i landets nest største by, Medellín, tidligere klassifisert som verdens farligste.

USA hadde gått inn med en betydelig støtte til kampen mot geriljaen, knyttet til Plan Colombia, dels med bakgrunn i at vektleggingen var forskjøvet fra narkotika- til terrorbekjempelse. Colombianske produsenter sto bak rundt 90 prosent av kokainomsetningen i USA og 70 prosent i verden totalt. Uribes andre regjering måtte konfrontere to vanskelig politiske situasjoner: de militæres drap på sivile presentert som geriljamedlemmer («falsos positivos-saken») og en skandale knyttet til lagspill mellom regjeringen og den paramilitære organisasjonen AUC (kjent som «Parapolítica-skandalen»).

«Rettferdighet og fred»

Colombia, Kokain

Colombia produserer enorme mengder kokain, og er blant de største leverandørene av kokain til det amerikanske markedet. Regjeringen i Colombia gjør stadige forsøk på å stoppe kokainkartellenes virksomhet. Kokainbeslag i området ved elven Yari sør i Colombia sommeren 1990. Beslaget var på cirka tolv tonn og var verdt rundt 860 millioner dollar. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.

President Uribe arbeidet på to fronter for å gjøre slutt på krigen i Colombia: På den ene siden ga han insentiver til demobilisering av væpnede grupper gjennom «Rettferdighet og fred»-prosessen, på den andre ble de militære angrepene på FARC-geriljaen intensivert. Denne til dels motstridende strategien kan sees som et resultat av at Uribe vurderte FARC-geriljaen som en terrororganisasjon, ikke som en politisk aktør. Etter Uribes syn var en militær seier over geriljaen den eneste mulige løsningen på konflikten.

Høsten 2003 innledet det høyreorienterte paramilitære AUC det som var ment å bli en avvæpning og demobilisering av sine 33 000 soldater innen 2005. Prosessen ble institusjonalisert i 2005 med Lov 975 av 2005 og er kjent som «Rettferdighet og fred»-prosessen. På dette tidspunkt mønstret FARC og ELN styrker på over 20 000, inkludert tusenvis av barnesoldater.

«Rettferdighet og fred»-prosessen ble forlenget i 2012 og pågår fortsatt. Prosessen omfatter medlemmene av alle ulovlig væpnede grupper som er aktive i Colombia. Den gir betinget amnesti og kortere fengselsstraff i bytte mot tilståelse av overgrep, frivillig avvæpning og demobilisering, og oppreisning til ofrene. Demobiliserte som ikke hadde begått grove menneskerettighetsbrudd ble gitt betinget amnesti, samt at de inngikk i en reintegreringsprosess. De demobiliserte som hadde begått menneskerettighetsbrudd gikk inn i en særskilt rettsprosess som startet med offentlige tilståelser (kjent som «versiones libres»). Fengselsstraffene for de som ble funnet skyldige av «Rettferdighet og fred»-domstolen var fra minimum fem år til maksimum åtte år. I tillegg ble det opprettet en kommisjon for oppreisning og forsoning, og en arbeidsgruppe som arbeidet med det historiske minnet fra borgerkrigen. «Rettferdighet og fred»-prosessen bruker virkemidler fra overgangsjustis, en tilnærming som brukes av land som tidligere har hatt et autoritært styre eller væpnet konflikt, for å håndtere overgrep begått i fortiden. Tilnærmingen ble senere også tatt i bruk under fredsprosessen med FARC.

Demobilisering

Det var i første omgang de paramilitære styrkene under AUC som demobiliserte kollektivt i rammen av «Rettferdighet og fred»-prosessen. Ifølge offisielle tall har 60 319 personer demobilisert fra væpnede grupper i perioden 2003 til april 2016. Over 31 000 av disse var paramilitære som demobiliserte kollektivt frem til 2006, resten har demobilisert på individuell basis. Av samtlige demobiliserte har rundt 5000 inngått i den særskilte rettsprosessen, cirka 4400 med tidligere tilhørighet til paramilitære organisasjoner. Flesteparten av de som demobiliserte individuelt tilhørte FARC-geriljaen.

Stadig flere av FARCs geriljasoldater og lokale ledere ble arrestert, drept eller overga seg, dels mot løfte om fritt leide mot slutten av 2010-tallet. Oppsmuldringen av FARC skjøt fart da den tidligere presidentkandidaten Íngrid Betancourt, sammen med 14 andre gisler, ble befridd av regjeringssoldater etter over seks års fangenskap. Denne aksjonen styrket president Uribes popularitet og kompromissløse linje overfor geriljaen. I jakten på geriljagrupper førte colombianske militæraksjoner over grensene til en diplomatisk krise i forholdet til nabolandene Ecuador og Venezuela.

President Santos og «Ofrenes lov»

Juan Manuel Santos
Juan Manuel Santos var Colombias president fra 2010 til 2018. I 2016 ble han tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid for å stanse Colombias langvarige borgerkrig.
Av /Agencia Brasil.
Lisens: CC BY SA 3.0

Juan Manuel Santos' seier i presidentvalget i 2010 ble av mange tolket som en videreføring av president Uribes politikk i en rekke saker, ikke minst i håndteringen av borgerkrigen. Santos hadde vært forsvarsminister i Uribes andre regjering. Han var blant annet hovedansvarlig for en militæraksjon som gikk over grensen til Ecuador i 2008, og som førte til både FARC-leder Raul Reyes’ død og diplomatisk konflikt med nabolandene. Overraskelsen ble stor da han, allerede i august 2010, fremmet et lovforslag som senere skulle bli kjent som «Ofrenes lov». Lov 1448 om ofrenes rettigheter og tilbakeføring av jord ble godkjent av kongressen i juli 2011. Med denne loven ble ofrenes rett til rettferdighet, sannhet og oppreisning satt på den politiske dagsorden i Colombia.

Ofrenes rettigheter var en del av «Rettferdighet og fred»-prosessen, men arbeidet med oppreisning gikk sakte. Millioner av mennesker hadde blitt fordrevet fra sine hjem, uten mulighet for å returnere eller få tilbake jord og eiendom. «Ofrenes lov» tok tak i denne situasjonen og etablerte et landsomfattende oppreisningsprogram. Et nasjonalt register for ofre ble opprettet i 2012. Over åtte millioner personer er blitt registrert som ofre av Colombias borgerkrig. Samme år ble et omfattende program for tilbakeføring av jord og eiendom opprettet. Målet med programmet er å støtte de som måtte flykte på grunn av voldshandlinger, og gi dem tilbake formell eiendomsrett i området de flyktet fra.

Fredsprosessen med FARC-EP

Fredsavtale Colombia
FARC-kommandant Iván Márquez (egentlig Luciano Marín Arango) viser V-tegnet ved signeringen av fredsavtalen med Colombias regjering i Havanna 24. august 2016. Til venstre står den norske diplomaten Dag Nylander, som ledet fredsprosessen. Til høyre for Márquez, Cubas utenriksminister Bruno Rodriguez og sjefsforhandler for Colombias regjering Humberto de la Calle.
Av /AFP.

I august 2012 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av Norge og Cuba, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger (Acuerdo Marco). Dette var ikke første gang Norge deltok i fredsinitiativer i Colombia, men forsøkene på fredsforhandlinger på 1990- og 2000-tallet førte ikke frem.

Den offisielle starten på forhandlingene var i Oslo og Hurdal i oktober 2012, mens hovedforhandlingene foregikk i Havanna på Cuba fra november 2012 til august 2016. Rammeavtalen inkluderte seks agendapunkter for forhandlingen, som ble fremforhandlet som delavtaler og presentert på ulike tidspunkter:

  1. Politikk for integrert landbruksutvikling (delavtale mai 2013).
  2. Politisk deltakelse (delavtale november 2013).
  3. Slutt på konflikten (blant annet våpenhvile og våpennedleggelse – delavtale juni 2016).
  4. Løsning på narkotikaproblemet (delavtale mai 2014).
  5. Ofrenes rettigheter (delavtale desember 2015).
  6. Implementering, verifisering og forankring av avtalen (delavtale juni 2016).

Forhandlingsdelegasjonene ble ledet av Humberto de la Calle for den colombianske regjeringen og Rodrigo Londoño (kjent som Timoleón Jiménez eller Timochenko) for FARC. Regjeringsdelegasjonen inkluderte tiltrodde politikere og representanter fra det militære, mens FARC stilte med hovedgeriljalederne. Diplomaten Dag Nylander ledet det norske arbeidet med fredsprosessen.

Til tross for at fredsforhandlingene i Havanna foregikk bak lukkede dører, har prosessen vært kjennetegnet av inkludering og åpenhet. Forhandlingspartene hadde et støtteapparat bestående av FNs utviklingsprogram (UNDP), det nasjonale universitetet og den katolske kirke som bidro med faglig bistand og koordinering av støtteaktiviteter på oppdrag fra forhandlingspartene. I forbindelse med agendapunktet om ofrenes rettigheter ble det organisert diskusjonsfora og arrangementer i ulike deler av landet for å hente inn ofrenes erfaringer, meninger og forslag. En hjemmeside ble opprettet for å formidle informasjon fortløpende, samt å hente inn forslag fra alle colombianere og sosiale aktører som ønsket å delta. Hele 17 000 innspill ble fremmet via denne kanalen. Fem grupper med representanter for ofrene ble invitert til Havanna høsten 2014 for å gi sitt vitnesbyrd til forhandlingsdelegasjonene.

Engasjementet i og oppslutningen om fredsforhandlingene varierte i løpet av de fire årene de pågikk. Agendapunkt 1 om integrert landbruksutvikling og punkt 2 om politisk deltakelse kom relativt fort frem i mai og november 2013, mens delavtalen om narkotikaproblematikk ble annonsert i mai 2014. Entusiasmen og forventningene dalte noe da de øvrige agendapunktene lot vente på seg. Delavtalen om ofrenes rettigheter fra desember 2015 var slik sett et gjennombrudd, og ga nytt håp om en fredsavtale. Det siste og avgjørende agendapunktet ble presentert i juni 2016, delavtalen om avslutning av konflikten, våpenhvile og demobilisering, som også inkluderte avtalen om implementering og verifisering.

Fredsavtalen og folkeavstemning for fred

FARC
FARC var en aktiv geriljaorganisasjon frem til en fredsavtale med regjeringen i Colombia ble inngått i 2016. Flere tusen geriljasoldater nektet imidlertid å legge ned våpnene.
Av /Redux.
Fredsavtalen i Colombia
En tilhenger (til venstre) og motstander av fredsavtalen mellom Colombias myndigheter og FARC-geriljaen diskuterer seg imellom på gata i hovedstaden Bogotá. Fredsavtalen ble fremlagt for godkjennelse i en folkeavstemning 2. oktober 2016, og nei-siden vant med 50,2 prosent av stemmene. En revidert versjon av avtalen ble senere godkjent av kongressen.
Av /AP.

Fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP ble undertegnet i Cartagena 26. september 2016. Den er et omfattende og detaljert dokument på 297 sider som inkluderer blant annet tekst til lovforslag, mandat for sannhetskommisjonen, tidsplaner til demobiliseringsprotokoller med mer.

Regjeringen Santos anså folkelig støtte som den beste forankring for fredsavtalen og dens implementering, og innkalte til folkeavstemning 2. oktober 2016. Valget sto mellom «ja» eller «nei» til fredsavtalen, og debatten som oppstod viste stor polarisering i samfunnet omkring en rekke temaer; blant annet demobiliseringsbetingelser, betinget straff for de demobiliserte, landbruksutvikling og kjønnsperspektivet. Ja-siden var ledet av regjeringen og en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner. Nei-siden var ledet av tidligere president Uribe, som var svært kritisk til forhandlingene med FARC-geriljaen. Med en valgdeltakelse på 37 prosent av de stemmeberettigede, vant Nei-siden med 50,2 prosent over Ja-sidens 49,7 prosent av stemmene. Resultatet av folkeavstemningen ble ansett som et stort tilbakeslag for fredsprosessen.

Tildeling av Nobels fredspris til Juan Manuel Santos 7. oktober 2016 for sin innsats i fredsprosessen viste imidlertid internasjonal støtte til fredsavtalen. I lys av folkeavstemningen ble fredsavtalen revidert på flere punkter etter innspill fra en rekke samfunnsaktører. Den endelige avtalen ble undertegnet og godkjent av kongressen i november 2016.

Implementering av fredsavtalen

Ivan Duque
Konservative Ivan Duque ble valgt til president i Colombia i 2018. Her taler han til FNs generalforsamling i New York.
Av /AP/NTB Scanpix.

Implementering av fredsavtalen kom relativt raskt i gang, særlig når det gjaldt demobiliseringen av store deler av FARC. Myndighetene har imidlertid fått mye kritikk for sendrektighet med oppfølging av sin del av avtalen. Fredsarbeidet fikk ytterligere et skudd for baugen da Ivan Duque fra partiet Centro Democrático ble valgt til president i juni 2018. Duque fører en høyreorientert politikk med næringslivsinteresser i sentrum, og ble valgt inn på sin kritikk mot både fredsavtalen med FARC og pågående forhandlinger med ELN-geriljaen.

Demobiliseringen av FARC-geriljaen ble igangsatt med støtte fra FN umiddelbart etter at avtalen ble signert. Det ble etablert 26 demobiliseringssentre. Ifølge offisielle tall hadde over 13 000 personer demobilisert fra FARC som følge av fredsavtalen frem til årsskiftet 2018/2019. Det ble opprettet en rekke programmer for å bistå de demobiliserte i tilbakevending til det sivile liv.

I tråd med delavtalen om politisk deltakelse har FARC blitt omdannet til et politisk parti og kan dermed delta i demokratiske valgprosesser. Ved FARCs første kongressvalg i mars 2018 var oppslutning beskjeden; kun 0,34 prosent av de stemmeberettigede, cirka 50 000 velgere. I kongressperioden 2018–2022 er FARC imidlertid sikret fem representanter i senatet og fem til i representantenes hus som følge av fredsavtalen.

I tråd med delavtalen om ofrenes rettigheter ble en sannhetskommisjon opprettet i april 2018 med mandat om å undersøke og oppklare systematiske brudd på menneskerettighetene begått under den mer enn 50 år lange konflikten. Sannhetskommisjonen hadde elleve medlemmer og en tidsramme på tre år. En spesialdomstol, kjent som JEP etter sitt spanske navn (Justicia Especial para la Paz), ble også opprettet som følge av fredsavtalen, med mandat om å føre rettsprosesser mot FARC-medlemmer, sivile, politiet og militære som har begått grove brudd på menneskerettighetene. Domstolen har møtt motstand fra flere fronter, inkludert fra president Ivan Duque, som er svært kritisk til prinsippene om overgangsjustis som domstolen bygger på og har fremmet lovendringer om domstolens funksjoner og mandat.

Problemene knyttet til produksjon, salg og eksport av narkotika er fortsatt store i Colombia. Mye tyder på at kokainproduksjonen har økt etter fredsavtalen og nye kriminelle organisasjoner opererer i tidligere FARC-kontrollerte områder. Dette utgjør en stor sikkerhetsrisiko for lokalbefolkningen i mange områder. Lokale ledere i grasrotorganisasjoner er spesielt utsatt for trusler og vold. Ifølge Colombias nasjonale ombudsmann ble 164 ledere for lokalsamfunn og sivilsamfunnsorganisasjoner drept i landet i 2018.

Fredsprosessen med ELN

ELN
Colombias daværende president Juan Manuel Santos snakker med ELN-soldater som har desertert og lagt ned våpnene sine i 2013, i en periode da geriljagruppen var under sterkt militært press og mistet store landområder. Santos forsøkte også å fredsforhandlinger med ELN, men disse ble til slutt avsluttet uten resultat.
ELN
Av /Reuters/NTB Scanpix.

I mars 2016 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og ELN-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av blant annet Norge og flere latinamerikanske land, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger. Frem til juni 2018 ble det gjennomført fem runder med samtaler i Havanna på Cuba. Regjeringens krav om ensidig våpenhvile har vært et sentralt og vanskelig tema. Regjeringen brøt forhandlingene som følge av et attentat mot en politiskole i Bogotá 17. januar 2019 der 21 mennesker mistet livet, og president Duque har krevd utlevering av ELN-ledere som befant seg i Havanna.

President Duques utfordringer

Demonstrasjoner i Colombia
Høsten 2019 oppstod en stor, folkelig protestbevegelse mot president Iván Duques konservative regjering. Demonstrasjonene førte til voldelige sammenstøt med politiet.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Iván Duque Márquez ble valgt som Colombias president i 2018. President Duques politiske agenda legger stor vekt på landets økonomiske utvikling og han har vært fremtredende blant annet for sitt kritiske standpunkt til fredsavtalen mellom Colombias regjering og FARC-geriljaen. Duques regjering har møtt motstand og kritikk fra ulike hold i løpet av 2019 og presidenten sliter med lave tillitstall.

Misnøyen kom til uttrykk i store demonstrasjoner som startet 21. november i Bogotá og varte i flere uker, også i andre deler av landet, etter hvert kjent som «21N». Bakgrunnen for demonstrasjonene er sammensatt, blant annet pensjons- og skattereform, vold mot ledere for urfolk og sivilsamfunnsorganisasjoner og demobiliserte FARC-geriljaer, begrenset implementering av fredsavtalen, og et militært angrep mot en FARC-leir der barnesoldater holdt til. I tillegg falt demonstrasjonene inn i et bredere bilde av samtidig folkelig oppstand i flere land i Latin-Amerika. Fredelige demonstranter fra sivilsamfunn, fagforeninger, media, studenter og urfolk ble møtt av væpnede styrker de første dagene og en ung mann mistet livet. Dette bidro til en sterkere polarisering mellom president Duque og demonstrantene. Presidenten innledet samtaler for å finne en løsning på situasjonen, samtidig med at sikkerhetstiltak har blitt skjerpet og retten til demonstrasjoner er begrenset. Mot slutten av 2019 roet situasjonen seg noe, men det var fortsatt knyttet stor spenning til utfallet av presidentens dialoginitiativ, da de underliggende problemene fortsatt lå uløste.

Colombia under koronapandemien

Den globale koronapandemien gjorde seg gjeldende også i Colombia fra mars 2020. Strenge tiltak ble satt i gang fra første stund for å avgrense smittespredning og bruken av karantene var omfattende. Per april 2022 befinner landet seg i sin tredje smittebølge og antall registrerte koronarelaterte dødsfall er over 139 000. Colombia var blant de første landene i Latin-Amerika som initierte vaksinasjonsprogrammer mot covid-19. Per februar 2022, er 68,70 prosent av landets befolkning fullvaksinerte.

Den colombianske økonomien opplevde en kraftig nedgang som konsekvens av pandemien. Programmet «Solidarisk inntekt» (Programa Ingreso Solidario) ble opprettet i 2020 med formål om å bidra med økonomisk støtte til familier som levde i fattigdom, ekstrem fattigdom eller særlige utsatte forhold som konsekvens av pandemien. Programmet er operativt ut 2022 og når frem til 4,8 millioner familier.

Demonstrasjoner gjenopptas

Mens pandemiens inntog satte en midlertidig pause på sosiale protester og demonstrasjoner, gjenoppsto den sosiale og politiske uroen igjen i september 2020. I april 2021 opplevde landet det som nå kjennes som estallido social, med landsomfattende demonstrasjoner mot en skattereform, politiets urettmessige voldsbruk og vedvarende, økende sosial ulikhet – en situasjon som ble forverret under pandemien. Det ble gjennomført protester i de fleste store og mellomstore byer, samtidig som hovedfartsårer ble blokkert over lengre perioder landet rundt. Demonstrasjonene fremmet en rekke krav og ble koordinert av en nasjonal streikekomité (Comité Nacional del Paro). Den første store demonstrasjonen i 2022 fant sted 3. mars.

Kongressvalg 2022

Den 13. mars 2022 ble det gjennomført kongressvalg i Colombia, som omfatter 102 representanter i senatet og 165 representanter i representantenes hus (Cámara de representantes). Valget omfattet også internt partivalg for presidentkandidater i tre partikoalisjoner. Tidligere borgermester i Bogotá, Gustavo Petro, fikk det høyeste antall personstemmer ved et internt partivalg i Colombia hittil. Han ble dermed valgt til presidentkandidat for venstresidens parti, Pacto Histórico (Historisk Avtale), som han leder. Pacto Histórico fikk også flest representanter etter valget: 16 i senatet og 25 i representantenes hus.

Pacto Histórico er en politisk koalisjon av sosiale bevegelser og politiske partier som deler en progressiv og sosialdemokratisk agenda. Partiprogrammet består av fem hovedtema:

  • arbeid og produktivitet i samsvar med miljø og bærekraft
  • bedre levekår og velferd
  • tilpasning til klimaendringer og overgang til ren energi
  • arbeid for fred og demokrati, inkludert håndtering av ulovlig bevæpnede grupper og organisert kriminalitet
  • anerkjennelse og inkludering av utsatte grupper

Blant valgte presidentkandidater ved kongressvalget var Sergio Fajardo fra sentrumskoalisjonen Centro Esperanza og Federico Gutiérrez fra høyrekoalisjonen Equipo Colombia.

I tråd med fredsavtalen fra 2017, tilhører 16 av de nyvalgte kongressrepresentantene særskilte valgkretser i områder som er hardt rammet av den interne konflikten; disse valgkretsene er kjent som «CITREP» (Circunscripciones Transitorias Especiales de Paz).

Presidentvalg 2022

Første valgomgang for Colombias presidentvalg 2022 ble holdt 29. mai med et overraskende resultat: venstresidens kandidat Gustavo Petro og hans koalisjon Historisk Avtale (Pacto Histórico) fikk 40 prosent av stemmene, mens den populistiske millionæren Rodolfo Hernández kom på annen plass, med 28 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen var høy, 21 millioner colombianere avla sin stemme i valget.

Etter en intens valgkamp der Hernández utvidet sitt stemmegrunnlag, viste meningsmålingene at kandidatenes støtte var jevn blant velgerne. Øvrige presidentkandidater erklærte sin støtte til de to kandidatene: høyresiden for Hérnandez, mens sentrum og miljøpartier sto ved Petro.

Andre valgomgang ble gjennomført 19. juni 2022. Tidligere borgermester i Bogotá, Gustavo Petro, vant presidentvalget i andre valgomgang med 50,44 prosent av stemmene over motstanderen Rodolfo Hernández, som fikk 47,31 prosent av stemmene. Forskjellen mellom de to kandidatene var 700 tusen stemmer. Petros visepresidentkandidat, Francia Márquez, ble etter valget den første afro-colombianske kvinnelige visepresidenten i landets historie. Det knyttes store forventninger den nye presidenten og hans politiske plattform, særlig når det gjelder sosial endring og rettferdighet. Petro og Historisk Avtale overtar makten 7. august 2022.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg