Nicolás Maduro Moros, politiker for Det venezuelanske sosialistiske enhetspartiet (Partido Socialista Unido de Venezuela, PSUV), president i Den bolivarianske republikken Venezuela fra 2013.

Nicolás Maduro var fagforeningsleder og bussjåfør i Metro Venezuela fra 1991 til 1998. Han var utenriksminister fra 2006 til 2013, leder for PSUV fra 2010 og visepresident fra 2012 til januar 2013.

Maduro var tidligere president Hugo Chávez' (1998–2013) foretrukne etterfølger, og overtok som fungerende president etter hans død 5. mars 2013.

Maduros år i presidentembetet har vært preget av en rekke utfordringer. Venezuela har vært rammet av alvorlig økonomisk krise og konflikt med nabolandet Colombia. På vårparten 2014 var det store opptøyer flere steder i landet som førte til 43 dødsfall. 

Landet er dypt splittet politisk, noe som har blitt enda tydeligere etter at opposisjonen fikk flertall i nasjonalforsamlingen i desember 2015. Grunnloven i Venezuela åpner for tilbakekallingsvalg på presidentembete, og det pågår høsten 2016 en politisk strid om muligheten for å gjennomføre dette i Venezuela. Maduros presidentperiode skal opprinnelig løpe til 2019.

Maduro-regjeringen har også i 2016 fått mye kritikk av sosiale bevegelser, urbefolkningsgrupper og tidligere politiske allierte for å igangsette et mega-gruveprosjekt i samarbeid med utenlandske gruveselskaper. Prosjektet er titulert «Minehalvsirkelen Orinoco» (Arco Minero de Orinoco).  

Maduro overtok som president etter Hugo Chavez’ død i mars 2013. Ved nyvalget 14. april 2013 vant han over motkandidaten, høyreorienterte Henrique Capriles Radonski (fra partiet Primero Justicia) med 50,61 mot 49,39 prosent av stemmene.

Maduro tok over et Venezuela med en av verdens høyeste inflasjonsrater, varemangel og høy kriminalitet. Samtidig har pilene for både økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon pekt feil vei.

Den første halvdelen av 2014 var preget av omfattende demonstrasjoner og senere voldelige opptøyer mot regjeringen, anført av opposisjonelle studenter hovedsakelig fra middelklassen og de mest radikale fløyene av opposisjonen. Til sammen 43 mennesker døde som følge av disse hendelsene. 

Da opptøyene pågikk som verst var det mange som spekulerte i at Maduro-regjeringens dager var talte. Imidlertid viste en spørreundersøkelse i mars 2014 utført av det venezuelanske meningsmålingsinstituttet Hinterlace at 87 prosent av befolkningen mente at voldelige opptøyer var en uakseptabel proteststrategi. 86 prosent mente at politiske uenigheter måtte løses gjennom valg og 57 prosent av befolkningen mente også at Maduro-regjeringen hadde gjort en god jobb med å håndtere opptøyene.

I etterkant av opptøyene initierte Maduro en dialogrunde med opposisjonen. Det er ikke kjent hva det konkrete resultatet av disse møtene var. 

I løpet av 2014 og 2015 økte de økonomiske problemene i Venezuela, samtidig som Maduro sin støtte i befolkningen begynte å falle. Årsakene til de økonomiske problemene var sammensatte, og handlet både om fallende oljepriser, korrupsjon i sentrale statlige organer, et statlig regulert vekslingssystem som gradvis kom ut av kontroll, en økende svartebørsøkonomi, og en voksende spekulasjonsøkonomi der både privatpersoner og bedrifter tappet landet for valuta gjennom diverse former for valutasvindel.

Regjeringen hevdet også at sterke nasjonale økonomiske interesser drev en økonomisk krig i form av kunstig framprovosert varemangel med det formål å undergrave regjeringen. Hvorvidt det finnes en strategisk plan for dette er ikke dokumentert, men statlige inspektører har gjentatte ganger de siste årene funnet store varelagre av spesielt etterspurte produkter som ikke har blitt distribuert.

Maduro-regjeringen forsøkte i løpet av 2014–16 en rekke grep for å snu krisen, blant annet lovregulerte profittmarginer i butikkene, dialog med næringslivet om økt import, økt statlig import, reformer av vekslingssystemet og en storoffensiv mot smuglere. Disse tiltakene har imidlertid hatt begrenset virking på den makroøkonomiske situasjonen. Regjeringen har forsøkt å skjerme de fattigste sektorene for krisen gjennom en opptrapping av salg av subsidierte basisvarer gjennom det statlige distribusjonssystemet Mercal. Det finnes ikke oppdaterte offisielle statistikker over fattigdomsraten for de siste årene, men det er rimelig å anta at denne har steget betraktelig.   

Nytt valg til landets nasjonalforsamling (Asamblea Nacional) ble avholdt 6. desember 2015. Det knyttet seg stor spenning til valget i forkant, og de fleste meningsmålinger tydet på at opposisjonen i landet hadde mulighet til en reell politisk seier for første gang siden Chávez først vant regjeringsmakt i 1998. 

Opposisjonens kandidater var samlet i koalisjonen MUD (Mesa de la Unidad Democrática) mens regjeringskoalisjonens representanter var samlet i PPT (Gran Polo Patriótico). En mindre gruppe uavhengige representanter stilte også til valg.

Valgdeltagelsen var på 74 prosent. Det endelige utfallet gav opposisjonen 112 av 167 seter, inkludert de tre setene reservert for urbefolkningsrepresentanter. Regjeringskoalisjonen fikk 55 seter. Dette gav opposisjonen en «supermajoritet» med mer enn 2/3 flertall. Dette gir dem blant annet anledning til å fjerne ministre og viseministre, fjerne lagmenn i høyesterett, tilbakekalle konstitusjonelle lover og å kalle sammen en grunnlovsskrivende forsamling for å endre grunnloven.

President Nicolás Maduro erkjente umiddelbart valgnederlaget.

MUD erklærte etter valget at deres høyeste prioritet er å sikre en amnestilov for å få frigitt det de kaller politiske fanger, samt å få Maduro fjernet fra presidentembetet i løpet av 2016. Det siste er blant annet konstitusjonelt mulig gjennom å organisere et tilbakekallingsvalg over presidentembetet, enten gjennom innsamling av underskrifter i befolkningen (som ble gjort mot Chávez i 2004) eller gjennom å benytte seg av 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen.

I løpet av sommeren og tidlig høst 2016 har konflikten mellom regjeringen og opposisjonen rundt tilbakekallingsvalget hardnet til. En av stridens hovedpunkt er hvorvidt et eventuelt tilbakekallingsvalg blir avholdt før eller etter 10. januar 2017, som er datoen for fire år inn i Maduros presidentembete. Dersom valget blir avholdt før denne datoen, og Maduro taper, skal det skrives ut nyvalg til presidentembetet. Dersom valget blir avholdt etterpå, og Maduro taper, blir det ikke avholdt nyvalg. Da må Maduro gå av, men vise-presidenten skal ta over ut presidentperioden.

1. september 2016 ble det avholdt store demonstrasjoner og mot-demonstrasjoner i hovedstaden Caracas, der opposisjonens krav var at tilbakekallingsvalget skal avholdes innen utløp av 2016. Det nasjonale valgrådet (CNE) fastholder at det ikke er mulig å avholde valget innen den tid dersom loven som regulerer denne typen valg skal overholdes. I løpet av september ble det avholdt demonstrasjoner utenfor CNE sine lokaler flere steder i landet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.