Juan Manuel Santos Calderón er en colombiansk journalist, økonom og politiker. Han er Colombias president fra 2010, og ble tildelt Nobels fredspris i 2016 for sin «iherdige innsats for å bringe den mer enn 50 år lange borgerkrigen i landet til opphør».

Juan Manuel Santos er født inn i en av de mest innflytelsesrike familiene i Colombia. Hans farfar, Enrique Santos Montejo, var en anerkjent liberal journalist. Han skrev ofte under pseudonymet Caliban for avisene La Linterna og El Tiempo. Den sistnevnte var eid av Enriques bror, Eduardo Santos Montejo. El Tiempo var fra 1921 nært knyttet til Det liberale partiet. Eduardo Santos var president i Colombia fra 1938 til 1942.

Juan Manuel Santos studerte økonomi og administrasjon ved Kansas University fra 1969 til 1973. Han arbeidet deretter for den colombianske føderasjonen for kaffenæringen (Federación Nacional de Cafeteros) og representerte Colombia i den internasjonale kaffeorganisasjonen (ICO) i London. Samtidig studerte han ved London School of Economics og tok graden Master of Science i økonomisk utvikling i 1974. Fra London dro han til Harvard, der han i 1981 tok en mastergrad i offentlig administrasjon. Han returnerte deretter til Colombia og arbeidet som journalist og redaktør i El Tiempo gjennom 80-tallet. Han skrev blant annet en serie reportasjer om Nicaragua, som medvirket til at han var en av de første som mottok Kongen av Spanias internasjonale journalistpris i 1985, og at han i 1988 kunne vende tilbake til Harvard som Nieman Fellow.

Gjennom journalistikken og familien kom Santos i løpet av 80-tallet svært tett inn på det politiske livet i Colombia. Narkotikakartellene hadde for alvor gjort sin inntog i politikken, og tre presidentkandidater ble drept forut for presidentvalget i 1990. En av presidentkandidatene som så vidt unngikk å bli drept var Det liberale partis andre kandidat, Cesar Gaviria. Han var president fra 1990 til 1994. Under Gaviria ble det ble grunnloven av 1991 utarbeidet. Santos ble utnevnt til handelsminister (1991-93), og var deretter Presidente designado, en slags visepresident utnevnt av sittende president. Som handelsminister i Gavirias regjering var Santos ansvarlig for flere frihandelsavtaler, et viktig element i den økonomiske liberaliseringspolitikken til Gaviria, kjent som «Apertura económica».

Under presidentperioden til Ernesto Samper (1994-98), var ikke Santos minister, selv om Samper også var fra Det liberale partiet. Santos utgjorde derimot en del av triumviratet som ledet partiet mellom 1995 og 1997, og han forsøkte å bli partiets presidentkandidat til valget i 1998. I denne perioden foreslo han også forhandlinger med FARC-geriljaen som i løpet av 90-tallet hadde økt både i antall og i militær styrke. Denne veksten var hovedsakelig finansiert gjennom kontroll over kokainproduksjon og –eksport i stadig større deler av Colombia. Han skrev også boka La tercera vía: una alternativa para Colombia (1999), der han så for seg en ny farbar vei for det Liberale partiet og for Colombia, påvirket av Tony Blair. Samtidig forsøkte partiet å komme seg etter skandalene under Sampers regjeringstid, hvor de ble anklaget for å drive narkofinansierte valgkampanjer og forhandle om inkludering i Sosialistinternasjonalen.

Mens Santos fortsatt var medlem av Det liberale partiet, aksepterte han i 2000 å bli utnevnt som finansminister i Andrés Pastranas konservative regjering (1998-2002). De mislykkede forhandlingene med FARC-geriljaen under Pastranas regjeringstid, Det liberale partis problematiske renommé etter Samper og 1991-grunnlovens endringer av valgsystemet, gjorde at flere ledende politikere vurderte å stifte nye partier i Colombia. Álvaro Uribe Vélez, som hadde en lang politisk karriere innenfor Det Liberale parti, valgte å stå som uavhengig kandidat til presidentvalget i 2002. Valget av Uribe Vélez førte til en splittelse innad i Det liberale parti. Enkelte, som Santos, fulgte Uribe Vélez, og dannet etterhvert et nytt politisk parti: Partido Social de la Unidad Nacional, bedre kjent som Partido de la U. Santos var en av grunnleggerne av dette partiet i 2005.

I 2006 ble Santos utnevnt til forsvarsminister i Uribe Vélez' andre regjeringsperiode. Han hadde dermed ansvaret for flere av de mest kontroversielle og spektakulære offensivene mot FARC-geriljaen, deriblant angrepet på FARCs nestkommanderende Raúl Reyes (Operación Fenix) på ecuadoriansk territorium og frigjøringen av senatoren Ingrid Betancourt (Operación Jaque) i 2008.

Da Høyesterett erklærte at den ikke ville tillate Uribe å endre grunnloven slik at han kunne bli valgt for en tredje periode, lanserte Santos seg som kandidat for Partido de la U til presidentvalget i 2010. Han oppnådde flest stemmer av alle kandidatene i første runde, men ikke tilstrekkelig til rent flertall. I den andre runden beseiret han Antanas Mockus, kandidaten til El Partido Verde (De grønne), med nesten 70 prosent av stemmene.

Etter valget var det klart at Santos ville følge en annen retning enn sin forgjenger og partikamerat. I stedet for å følge Uribes Seguridad democrática- politikk, gikk Santos tidlig inn for omfattende forhandlinger med FARC-geriljaen. Dette ble sterkt kritisert av blant andre Andrés Pastrana og Alvaro Uribe.

Selv om forhandlingene med FARC tok betraktelig lengre tid enn Santos hadde sett for seg, kom partene til enighet etter over fire år med forhandlinger. Den omfattende avtalen ble signert av partene 26. september 2016, men ble avvist i folkeavstemningen 2. oktober samme år. Fem dager etter folkeavstemningen meddelte Nobelkomiteen at fredsprisen i 2016 ville gå til Juan Manuel Santos. Det er fortsatt uklart hvordan pristildelingen vil påvirke fredsprosessen i Colombia. Regjeringen i Colombia og FARC-geriljaen ble enige om en ny fredsavtale 12. november 2016.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.