Det gresk-ortodokse patriarkatet i Antiokia

Antiokia var en av Midøstens største byer og et svært viktig senter i Det østromerske riket (Bysants). Det ble dermed et viktig senter også for kristne i de første århundrene. Misjon ble ofte lansert nettopp fra Antiokia. Det var her Kristus' følgere først ble omtalt som kristne. Kirken i Antiokia anser apostlene Peter og Paulus som sine grunnleggere. Det er fra dem kirken mener å ha apostolisk suksesjon, det vil si at de kan følge en ubrutt rekke av ordinerte biskoper tilbake til Peter og Paulus.

Den teologiske skolen i Antiokia ble etablert cirka år 200. I likhet med den berømte skolen i Alexandria ble den svært viktig for utviklingen av kristen teologi. De to skolene hadde imidlertid litt ulike fokus, og dette bidro til intern debatt i kirken som helhet. Skolen i Antiokia arbeidet med en mer bokstavelig tolkning av Bibelen, og den understreket Kristus' menneskelighet. Skolen i Alexandria utviklet derimot mer allegoriske tolkninger av Bibelen, og understreket Kristus' guddommelighet. Den senere helgenkårede Johannes Khrysostomos (347–407), tilhørende skolen i Antiokia, oppfattes å ha bidratt til å syntetisere antiokiske og alexandrinske teologiske perspektiver. Andre viktige personer tilknyttet skolen i Antiokia var blant annet Diodore av Tarsus, Theodore av Mopsuestia (Theodore av Antiokia), Nestorius og Theodoret av Kyros.

I dag er Antiokia (Antakya) en mindre by i Tyrkia, og patriarkatet har for lengst flyttet sitt hovedkvarter til Damaskus i Syria. Det har imidlertid beholdt det samme navnet.

Striden om kristologi på kirkemøtet i Khalkedon i 451 førte til en splittelse av kirken i Antiokia, som i Alexandria. Dermed fikk man to ortodokse patriarkater i Antiokia. Det gresk-ortodokse fulgte flertallet på kirkemøtet og forble en del av hva som senere ble kjent som Den (østlig) ortodokse kirke. Det forble dermed også en lojal del av Det bysantinske riket. Det syriansk-ortodokse patriarkatet brøt ut, og det ble en del av de orientalsk-ortodokse kirkene.

En ny splittelse oppstod på 1800-tallet. Da ble Den melkittiske kirke, tilknyttet Den katolske kirke, etablert, og mange endret kirketilhørighet. Dermed fikk man tre patriarkater av Antiokia. I frykt for egen fremtid bad den gresk-ortodokse kirken patriarkatet i Konstantinopel om å sende greske patriarker. Denne greske tilstedeværelsen varte fra 1724 til 1898. Da ble en arabisk patriark valgt, og dette ble begynnelsen på en arabisering av patriarkatet.

Antiokia og landområdene rundt har gjennom århundrene blitt erobret av ulike styrker, muslimske arabere, bysantinere, seldsjukker, europeiske korsfarere, egyptiske mamelukker og osmaner. I perioder ble patriarkat uten ledelse og/eller ledelsen flyttet til Konstantinopel. Allerede på 1300-tallet hadde Antiokia blitt en liten by uten betydning, og patriarkatets hovedkvarter ble flyttet til Damaskus i nåværende Syria.

Kirken var lite aktiv tidlig på 1900-tallet, men i 1942 ble den ortodokse ungdomsbevegelsen Mouvement de la Jeunesse Orthodoxe etablert. Bevegelsens mål var å revitalisere kirken. Den engasjerte seg særlig i kampen mot fattigdom, i sosialt arbeid og i helsearbeid. Bevegelsen har også publisert en rekke bøker og et tidsskrift. Bevegelsen har hele tiden blitt drevet av lekfolk, men den har også bidratt til en fornyet interesse for klosterliv. Flere av de aktive har senere fått høye stillinger i patriarkatet. I 1979 ble et tidligere medlem valgt til patriark med navnet Ignatius 4.

Dette patriarkatet har markert seg med en åpen holdning til økumenisk dialog. Dette kan ha sammenheng med de troendes historiske erfaringer med å leve med religiøs og etnisk pluralisme. Tidligere patriark Ignatius 4. (1979–2012) var en uttalt tilhenger av dialog mellom alle østlige ortodokse og orientalsk ortodokse kirker. I 1991 undertegnet patriarkene av de to ortodokse patriarkatene i Antiokia en avtale om gjensidig respekt. De ble enige om å avstå fra å overta hverandres troende. Nattverdsfellesskap ble igjen erklært som mulig, men kirkene ville vente med å gjennomføre det til de troende var klare til å akseptere dette.

Det har også blitt avholdt møter med Den melkittiske kirken for å undersøke hvorvidt institusjonell gjenforening kan være mulig.

Dette patriarkatet har kirkelig styringsrett (jurisdiksjon) over et relativt stort territorium. Tradisjonelt har de troende hovedsakelig vært samlet i Syria og Libanon. I dag lever imidlertid det absolutte flertallet i diaspora utenfor Midtøsten. Gjennom flere tiår har de politiske og økonomiske forholdene vært vanskelige, og dette har ført til utstrakt emigrasjon. Borgerkrigene i Libanon (1975–1990) og i Syria (fra 2011) har gjort leveforholdene stadig vanskeligere, og en økende andel av befolkningene, deriblant kristne, har emigrert, og dette fortsetter.

Det gresk-ortodokse patriarkatet omtaler de vanskelige leveforholdene i Midtøsten åpent, og det har et sterkt fokus på de mange som i dag lider. Patriarkatet har også offentlig markert sin støtte til opprettelsen av en palestinsk stat.

I likhet med patriarkatet i Konstantinopel har patriarkatet i Antiokia mange menigheter etablert utenfor eget territorium. Det har derfor bispedømmer i Nord- og Sør-Amerika, i Australia og i Vest-Europa.

Patriarkatet har to teologiske utdanningsinstitusjoner. I 1970 ble St. John of Damascus Patriarchal Institute of Theology etablert i Tripoli (Libanon). I Syria utdannes prester også ved Patriarchal St. George Monastery.

Patriarkatet anslår selv å ha 4 320 000 troende. Andre kilder oppgir langt lavere anslag.