Max Jacob var en fransk forfatter. Han kom fra en bretonsk-jødisk slekt, men konverterte til katolisismen i 1915. Litterært stod han surrealistene nær.
Både som person og som dikter var Jacob fylt av motsetninger. I perioder vanket han blant bohemen i Paris, og i enkelte verker tar han opp tabubelagte emner som narkotikamisbruk og pedofili. I andre av hans beste dikt forenes humor og naivitet med en ekte religiøs følelse. Innflytelsen fra bretonsk folkelig tradisjon er også sterk hos ham.
Den språklige leken og oppfinnsomheten som preger Jacobs forfatterskap, har hatt betydning for utviklingen av fransk lyrikk på 1900-tallet. Blant verkene hans kan nevnes Le Cornet à dés (1917), La Défense de Tartuffe (1919), Le Laboratoire central (1921), Art poétique (1922) og Derniers poèmes en vers et en prose (1945).
Jacob gjorde seg også bemerket som kunstmaler. Han døde i en tysk konsentrasjonsleir i Drancy.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.