otolitter

Hos mennesket består otolittene av tusenvis av små kalsiumkarbonatkrystaller som ligger i to små sekker (øresteinsorganene) i det indre øret kalt sacculus og utriculus. Hver av krystallene måler fra 1- til 30-tusendels millimeter.

Sansecellene er samlet i et lite område (macula). Macula i utriculus er omtrent to millimeter stor og inneholder i underkant av 30 000 hårceller. På toppen av hårcellene ligger det en gele-lignende pute som otolittene hviler på. Når otolittene beveger seg i forhold til hårcellene på grunn av tyngde- eller akselerasjonskrefter, avbøyes hårene på hårcellene. Dette gjør at den elektriske spenningen i cellene (reseptorpotensialet) endrer seg. Signal om dette formidles til hjernen via nerveceller i balansenerven.

De to øresteinsorganene hos mennesket (macula i utriculus og sacculus) står omtrent 90 grader på hverandre og kan registrere bevegelser i tre dimensjoner.

Sykdommer i otolittorganene kan gjøre at vannrette og loddrette linjer oppleves som skjeve. Ved krystallsyke opplever pasienten korte svimmelhetsanfall i forbindelse med hodebevegelser. Dette antas å være forårsaket av otolitter som har løsnet fra macula i utriculus og falt inn i buegangene i det indre øret.

Siden otolittorganene er i stand til å utløse raske reflekser i bena for å forhindre fall, kan sykdom i otolittorganene også i noen tilfeller medføre fallrisiko, blant annet ved Menières sykdom.

I vektløs tilstand og under mikrogravitasjon – som under romfart og parabelflyging – endres otolittorganenes funksjon dramatisk, og dette utløser ofte intenst ubehag med kvalme og brekninger, kjent som romsyke. Hjernen vil over tid tilpasse seg til endringer i tyngdekraften gjennom en mekanisme kalt sentral vestibulær kompensasjon, og symptomene på romsyke vil da vanligvis avta.

Pattedyr har to øresteinsorganer (utriculus og sacculus) med tallrike små otolitter i en membran på samme måte som mennesker.

De fleste fiskearter, unntatt haier og skater, har kun én enkel otolitt i hvert øre. Denne otolitten vokser i størrelse ved at det dannes påleiringer på utsiden som danner årringer og som kan gi informasjon om fiskens alder og vekstvilkår. Alle virveldyr lager otolittene sine selv i spesialiserte deler av det indre øret.

Virvelløse dyr, og til dels også planter, har statolitter som oppfyller en lignende funksjon ved at de har høy massetetthet og dermed gjør det mulig å oppfatte tyngdekraftens retning. Noen dyr, blant annet reker, tar opp sandkorn fra havbunnen som kapsles inn i en cyste med sanseceller (statocyst). Avhengig av dyrets stilling, vil sandkornet trykke mot ulike deler av cysten, og dyret kan på denne måten orientere seg i forhold til tyngdekraften.

• statisk sans
• sanseorganer hos dyr
• otocyst – zoologi
• balanseorganet