Jonas Øglænd AS var et tidligere norsk industri- og handelsselskap med hovedkontor i Sandnes i Rogaland. Selskapet ble grunnlagt i 1868 av Jonas Øglænd som en landhandel, men vokste etter hvert til å bli et stort konsern med forgreininger inn i flere ulike bransjer. Den mest kjente virksomheten er sykkelfabrikken med DBS-syklene som viktigste produkt og merkevare, samt konfeksjonsfabrikken og kleskjeden Cubus.

Jonas Øglænd AS drev også i en periode med dagligvarehandel, forsikringsvirksomhet, leverandørvirksomhet til oljebransjen og mere til. Selskapet var i sin tid en hjørnesteinsbedrift og meget viktig for den økonomiske utviklingen i Sandnes.

I 1989 ble selskapet kjøpt opp av Varner-Gruppen, som beholdt konfeksjonsvirksomheten og Cubus-kjeden, men solgte resten videre. Det svenske firmaet Monark (senere en del av Cycleurope) kjøpte sykkelfabrikken. I dag er både den og konfeksjonsfabrikken i Sandnes nedlagt.

Firmaet Jonas Øglænd ble formelt etablert i 1868 da grunnleggeren, Jonas Øglænd, registrerte sin lille landhandel i Sandnes sentrum under eget navn. Det var det året han nådde myndighetsalderen på 21 år. Før det hadde han alt drevet butikk i to år basert på handelsbrevet til en eldre søster. Etter noen få års drift flyttet han butikken til en forholdsvis stor tomt i Krossen, som var der hovedveiene fra Stavanger, Sola og bygdene øst for Sandnes møttes.

Butikken var de første årene en typisk landhandel med bredt utvalg tilpasset både bøndenes og byboernes behov: dagligvarer, jernvarer, korn, kraftfôr, mel, sko, steintøy og tekstil. Særlig mot slutten av fra 1890-tallet begynte driften å ekspandere med virksomhet også utenfor landhandelen. Sandnes var i rask utvikling på i denne perioden, blant annet med ny tegl- og ullvareindustri, noe som brakte mer penger i omløp. Med årene ble også kunstgjødsel og kraftfôr en viktig del av sortimentet sammen med manufaktur- og tekstilhandel, som var det som interesserte Jonas Øglænd mest.

I 1890-årene ble Jonas Øglænds to sønner, Lars Øglænd og Jakob (J.J.) Øglænd mer involvert i virksomheten. Eldstesønn Jakob tilbragte to år i Hamburg for å lære seg tysk og skaffe bedriften nye handelsforbindelser. Han tok med seg hjem et agentur på salg av symaskiner og et på salg av sykler. Begge deler var mekaniske produkter, og det var på den tiden ikke uvanlig at de ble solgt side om side. Jonas Øglænd hadde imidlertid ikke tro på sykkelen som salgsprodukt. Han mente det var for risikabelt. J.J. besluttet derfor å starte så smått med sykkelsalg på egen hånd. Lillebror Lars, som var en habil mekaniker og konkurranserytter, ble også involvert i virksomheten.

Sykkelsalget var ingen umiddelbar suksess, men i 1899 fikk Øglænd-brødrene teste en sykkel av det amerikanske merket «The World», produsert av Schwinn & Co. Disse syklene var lettere og mer elegante, og Øglænd-brødrene bestemte seg for å be om salgsagentur for Stavanger Amt. Schwinn responderte noe overraskende med å tildele dem agenturet for hele Skandinavia.

Etter en salgsturne i Sør-Norge hadde J.J. skaffet nok bestillinger til å kunne forsvare agenturet. Far Jonas Øglænd stilte med finansielle oppstartsmidler. Lars Øglænd tok ansvar for den tekniske delen av produksjonen. I starten handlet det om å montere syklene som ble sendt i deler fra USA, men etter få år inngikk Øglænd-brødrene en avtale med Schwinn om å produsere «The World»-syklene i Norge. Gradvis ble flere og flere av syklenes deler produsert i Sandnes. Det lille monteringsverkstedet vokste snart til en sykkelfabrikk. I 1915 var over 80 personer sysselsatt i produksjonen.

På begynnelsen av 1930-tallet kom Øglænd-ledelsen frem til at det trengtes et eget norsk merke for syklene de produserte. Det ble avholdt en navnekonkurranse i 1932, hvor vinnerbidraget var «Den Beste Sykkel» – forkortet DBS.

I denne perioden var det et stort antall små sykkelprodusenter i landet. På grunn av tollsatsene var det økonomisk gunstig å importere rammedeler for så å montere disse selv for salg. Endringer i tollsatsene sammen med de vanskelige tidene i mellomkrigstiden gjorde imidlertid at de fleste småprodusentene forsvant. Et knippe aktører holdt stand – deriblant Gresvig – i Oslo, men ingen maktet å ekspandere og fornye produksjonen i samme grad Jonas Øglænd, som allerede før krigen blitt landets største sykkelprodusent.

1950-tallet var harde tider for sykkelbransjen, som opplevde stor konkurranse fra motoriserte fremdriftsmidler – spesielt privatbilen. Jonas Øglænd produserte selv mopeder og lettmotorsykler av merket «Tempo» med motorer fra tyske Sachs. Ved utgangen av tiåret var Jonas Øglænd den eneste større sykkelprodusenten igjen i landet og hadde i en periode 90 prosent av det norske markedet. 1960- og 1970- tallet var også en periode der bedriften lanserte et knippe sykkelmodeller som i ettertiden har fått nærmest ikonisk status, slik som «Apache», «Tomahawk» og «Kombi».

Stadige utvidelser av virksomheten gjorde at Jonas Øglænd med tiden hadde lager, fabrikk- og forretningslokaler mange steder i det som i dag er Sandnes sentrum. Sykkelfabrikken var spredt rundt på flere bygg, men ble i 1972 samlet i ett stort nytt fabrikkbygg på Kvål sør for Sandnes sentrum.

Ved siden av sykkelfabrikken fortsatte kolonialen sin virksomhet. Det samme gjaldt salget av kraftfôr og kunstgjødsel og konfeksjon. På 1930-tallet begynte den tredje generasjonen Øglænd å ta over mer ansvar i bedriften. Jonas Bjarne Øglænd tok etter hvert over ledelsen av sykkelfabrikken, mens Sigurd J. Øglænd tok ansvar for resten av driften. Disse to var i lengre tid Øglænd-bedriftens ansikter utad.

Jonas Øglænd startet tidlig å selge arbeidsklær laget av hjemmearbeidende syersker. I 1926 etablerte bedriften en konfeksjonsfabrikk i Sandnes, som etter hvert utvidet til å også lage fritidsklær. På 1960-tallet var dette Norges største konfeksjonsfabrikk.

Øglænd hadde en egen klesbutikk i Sandnes, men klærne ble solgt over det meste av landet. I møte med sterkere konkurranse på 1960-tallet valgte Øglænd å etablere flere egne klesbutikker rundt i landet. Den første utenfor Sandnes åpnet i 1966, noe som regnes som starten på Ø-kjeden. I 1974 var denne en franchise-kjede med over 150 butikker. Butikkene tilhørte ulike bransjer, men klesbutikkene ble etter hvert dominerende – spesielt etter 1979 da kleskjedenavnet Cubus ble etablert.

Firmaet Jonas Øglænd ble et aksjeselskap i 1968, men var fortsatt en ren familiebedrift. I 1975 gikk imidlertid selskapet på børsen. Eierandelene var på det tidspunktet spredt gjennom arv ut til de neste generasjonene, og det var ikke alle som hadde samme lojalitet til familiebedriften.

Økonomien var utfordrende, mye på grunn av utenlandsk import. Særlig på 1980-tallet tok billige sykler fra Asia store markedsandeler. DBS-syklene ble regnet for å være av høyere kvalitet, noe de stort sett var, men også hos Øglænd baserte man seg stadig mer på import av deler og mindre på egen produksjon.

Hele Øglænd-konsernet i tillegg med strukturelle problemer og en konservativ organisasjon. Det gjorde det vanskelig med omstilling i en økonomisk vanskelig situasjon. På tross av dette hadde eksterne finansaktører fått øynene opp for selskapet. En artikkel i Kapital i 1984 hadde noe av skylden. Selv om selskapet var i stagnasjon, ble Øglænd-konsernet fremstilt som et meget attraktivt oppkjøp. Likviditeten var god, og selskapet satt på flere verdifulle sentrumseiendommer, noe som ikke ble fullstendig gjenspeilet i aksjekursen. Journalisten i Kapital mente det lå store verdier syltet ned i bedriften.

Mellom 1984 og 1987 steg verdien av Øglænd-aksjene med 500 prosent. Samtidig insisterte styret på å holde aksjeutbyttet lavt. Mange av Øglænd-arvingene lot seg friste til å selge. I denne perioden hadde Varner-gruppen med Dressmann-gründer Frank Varner i front en jevnt økende eierandel i selskapet. Det var ikke populært lokalt i Sandnes, og det ble mobilisert mot Varners overtakelse på mange plan. Det lyktes imidlertid ikke. Sommeren 1989 hadde Varner kjøpt seg opp til 97 prosent av eierandel. Kort tid etter oppkjøpet ble Øglænd-konsernet splittet opp. Cubus-kjeden ble inkorporert i Varner-konsernet. Resten av Øglænd-konsernet ble solgt videre.

Sykkelfabrikken og DBS ble etter en budrunde solgt til svenske Monark, som overtok selskapet første januar 1990. Sammen med Monark ble DBS-fabrikken i løpet av 1990-tallet kjøpt opp først av Grimaldi-gruppen og deretter det store, internasjonale konsernet Cycleurope, som eier DBS-merket i dag. De drev fabrikken i Sandnes videre frem til år 2000.

Mange av lager og fabrikkbygningene som Jonas Øglænd reiste preger fremdeles bybildet i Sandnes i dag. Bedriftsmuseet til Jonas Øglænd forvaltes i dag av Jærmuseet. DBS og Cubus lever i dag videre som merkenavn fra Øglænd-tiden.

I tillegg har fremdeles Øglænd Systems AS en stor virksomhet. Dette datterselskapet, som ble grunnlagt som Ø-Engineering i 1977, har gjort suksess som leverandør av blant annet kabelstiger til oljebransjen. Etter Varners overtakelse ble det solgt videre til lokale aktører, som utviklet bedriften til et internasjonalt foretak med kontor og datterselskap i en rekke land. Per 2018 har Øglænd System AS hovedkontor på Klepp og eies av det Liechtenstein-baserte konsernet Hilti Group.

  • Jonasen, Jonas Schanche, Jonas Øglænd gjennom 100 år, Jonas Øglænd AS, 1968. Finn boken
  • Jøssang, Lars Gaute, «Då idyllen brast – Sandnes og Øglænd i nyliberalismens tid», i Arbeiderhistorie 2012, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Last ned artikkel
  • Rabben, Magne Brekke. Sykkelens historie i Norge. Museumsforlaget, 2017
  • Øglænd, Per, Firmaet: 123 år. Jonas Øglænd, Varner-Øglænd, 1995. Finn boken
  • Øglænd, Sigurd J., og Jonas B. Øglænd, Jonas Øglænd: 75 år, 18. april, 1868-1943, Øglænd 1943. Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.