Maskinstrikk, trikotasje. I maskinstrikking skjelner man mellom veftstrikking og varpstrikking.

Veftstrikking, det vil si hvor garnet strikkes inn, en maske om gangen, tvers over varen i horisontalretning, slik som ved håndstrikking. Dette omfatter alle slags strømper som er strikket på maskiner med små sylinderdiametere. Maskiner med større sylinderdiametere kalles gjerne rundstrikkemaskiner, og brukes til fremstilling av varetyper med følgende betegnelser: rib-vare, interlock, jersey (single og double), strikket frotté, strikket velur, strikket pels eller fôr. Det dreier seg i disse tilfellene om maskiner med forholdsvis fin nåldeling. På noen maskiner ligger nålene i spor i en rett skinne. Dette er enten flatstrikkemaskiner (også kalt langstrikkemaskiner) for fremstilling av gensere, kofter, skjerf og annen grovere trikotasje, eller fasongstrikkemaskiner (cotton-maskiner) for fremstilling av fasongstrikkede gensere og pullovere og så videre. Begge typer har gjerne forholdsvis grov nåldeling.

Varpstrikking er en felles betegnelse for en vare strikket ved parallelle, vertikale tråder fra en eller flere rennings- (varp-)bommer, samme som på en vevstol. Varpstrikkemaskinen (andre uttrykk: Ketten-stol, Raschel-maskin) danner en binding ved at garnet krysser frem og tilbake mellom nålene, som sitter på en rett skinne. Disse nålene beveger seg kollektivt og drar hver rad av nye masker gjennom løkkene på de gamle. Produksjonshastigheten er høy, men det er ikke så lett å stille om fra en vare til en annen slik som på en veftstrikkemaskin. Forskjellige betegnelser for slike varer er trikot og charmeuse (gjerne tynnere stoffer til undertøy og skjorter), raschelvare (gjerne grovere vare med kompliserte bindinger til helsetrøyer, gardiner, møbelstoffer) og kettenstolvare.

Som for vevde stoffer bruker man også i strikkede stoffer som regel en rekke forskjellige bindinger. Den enkleste bindingen har man i glattstrikkede stoffer, hvor alle maskene vender samme vei med en rett og en vrang vareside. Stoffet blir glatt og jevnt og brukes mye til jumpere og jakker. Ønsker man stoff med stor elastisitet i en stoffretning, for eksempel på tvers som til vrangbord, benyttes ribbstrikking, det vil si at maskene vendes innover og utover i en bestemt rapport, for eksempel én rett og én vrang, og stoffet får en overflatestruktur med ribber. Glatt- og ribbstrikket stoff fremstilles både på flat- og rundstrikkemaskiner og kan rakne ved brudd på en maske. I interlockstoffer er to ribbstrikkede stoffer strikket sammen, slik at ribbene i de to stofflag utfyller hverandre, og man får en glatt overflate. Interlockstoffer som fremstilles på rundstrikkemaskiner, brukes særlig mye til undertøy, treningsdrakter og lignende, og er bedre sikret mot å rakne. Ved håndstrikking kan man strikke cirka 70 masker per minutt mens en moderne rundstrikkemaskin kan strikke opptil 8–9 millioner masker perminutt. Maskinstrikking er også en billigere fremstillingsmåte av stoff enn veving.

Strikkede stoffer er mer porøse enn vevde stoffer og har derfor også større varmeisoleringsevne. De krøller mindre enn vevde ved bruk og vask, og er også mer tøyelige og elastiske og gir derfor større bevegelseskomfort i klær. Dimensjonsstabiliteten ved bruk og vask er derimot vanligvis dårligere for strikkede stoffer bortsett fra stoffer fremstilt av garn av syntetiske fibrer i faste og tette bindinger. Plagg av slike stoffer beholder form og utseende meget godt både ved bruk og vask. Som følge av både billigere fremstillingsmåte og funksjonelle fordeler når det gjelder krølling, komfort med mer har strikkede stoffer overtatt en god del til mange bruksformål som tidligere utelukkende var forbeholdt vevde stoffer. Denne utviklingen har resultert i at produksjonsvolumet av strikkede stoffer økte jevnt i 1960- og 1970-årene, mens produksjonen av vevde stoffer i denne perioden viste stagnasjon og delvis tilbakegang. Mot slutten av 1970-årene avtok denne utviklingen, og interessen for vevde varer og naturfibrer ble større igjen. Ved maskinstrikking er også mulighetene for mønstervariasjoner meget store.

Den første strikkemaskin, William Lee's Knitting frame (også kalt Stocking frame) (1589), var en ren håndmaskin, hvor man i tillegg brukte pedaler omtrent som en håndvevstol. Selv om det skjedde en viss utvikling av denne, skjedde det lite på strikkemaskinsiden før på midten av 1800-tallet, da det ble gjort en del viktige oppfinnelser (tungenålen, rundstrikkemaskinen, Cotton-maskinen og en hel rekke andre) som satte fart i utviklingen og fabrikasjonen av vår tids helmekaniserte strikkemaskiner. Faktisk ble de fleste epokegjørende oppfinnelser på strikkemaskinen gjort mellom 1850 og 1900. Ved hjelp av ny teknologi har disse patentene blitt utviklet og videre raffinert, men mange av elementene på dagens strikkemaskin kjenner man igjen på patentskrifter fra den tiden. – Strikkemaskinene var de første tekstilmaskiner som tok i bruk moderne elektronikk og datateknikk; til nålestyring for mønsterstrikking i begynnelsen av 1970-årene, og senere til styring av andre funksjoner, til overvåking og registrering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.