Unn Søiland Dale iført "Slalom" av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Unn Søiland Dale

Faktaboks

Unn Søiland Dale
Unn Søiland
Unn Motzfeldt Søiland Dale
Født
13. april 1926
Død
4. november 2002
Fødested
Haugesund
Dødssted
Oslo
Unn Søiland Dale, designeren av kjente mønstre som Marius og Eskimo, strikket alltid.
Unn Søiland Dale av /Vigdis Yran Dales arkiv. Gjengitt med tillatelse

Unn Søiland Dale var en norsk designer og gründer. Mest kjent er hun for å ha designet strikkemønstrene Marius, Snøkrystall, Eskimo, Nordkapp og Frisk på 1950-tallet, senere håndstrikk-kreasjoner for Dior og Givenchy, og pleddkåpeproduksjon på 1980- og 1990-tallet. I 1958 ble hun kalt «Norges første karrierekvinne» i et avisopplag, og hun ble også første kvinnelige medlem av Norges Industriforbund.

Karakteristisk for hennes mange mønster er samspillet mellom et teknisk godt design og vel utført håndstrikk, kombinert med sikker sans for mønster i flerfarget strikk. Unn Søiland startet i 1953 firmaet Lillunn Sport A/S, som organiserte over tusen håndstrikkere, og ble Norges Industriforbunds første kvinnelige medlem, da håndstrikkorganiseringen hennes ble regnet som «hjemmeindustri». Basert på hennes mønstre og tradisjonelle norske mønstre solgte firmaet gensere i Norge og internasjonalt og bidro til at begrepet «Norwegian sweaters» ble dannet.

Dale designet og produserte på 1970- og 1980-tallet håndstrikkede kjoler og kåper til motehus som Christian Dior, Jean Charles de Castelbajac og Hubert de Givenchy i Paris. Siden slutten av 1970-tallet satset Lillunn også på kåper sydd av norske ullpledd, blant annet med maleren Thorolf Holmboes isbjørn- og reinsdyrmotiv.

I 2002 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt livslange pionerarbeid med å fornye norsk håndstrikk og ulldesign og gjøre den kjent internasjonalt.

Bakgrunn

Unn Søiland Dale er opphavsperson til Norges mestselgende strikkemønster gjennom tidene: Marius-genseren fra 1954.
Marius-genser av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Unn Søiland tok realartium i Bergen i 1944 og 2-årig lærerutdanning ved Nesna Lærerhøgskole. Fra 1948 arbeidet hun som lærer, som flyvertinne og deretter som mannekeng i Paris og London inntil hun i 1953 dro tilbake til Norge og startet sin karriere innen design og produksjon av klær.

Designer og gründer innen håndstrikk

Den originale strikkeoppskriften til Marius-genseren, designet av Unn Søiland Dale og utgitt av Sandnes Garn i 1954. Modellen er Marius Eriksen, hovedrolleinnehaver i filmen Troll i ord, som var med på å gjøre genseren kjent.

Faksimile av originaloppskriften fra 1954 av /Marius of Norway. Gjengitt med tillatelse

Unn Søiland lærte å strikke av farfaren sin før hun kunne lese. Som mange andre på 1940-tallet strikket hun de tradisjonsrike mønstrene fra Setesdal, Fana og Selbu. Da hun senere jobbet som mannekeng i London og Paris, strikket hun i pausene og oppdaget interessen hennes håndstrikk fikk i utlandet. Hun solgte sitt første strikkedesign som oppskrift til et engelsk garnfirma, mens hun jobbet som mannekeng.

I 1952 var hun tilbake i Norge og godt i gang med å etablere sin håndstrikkproduksjon. Hun solgte sin første Eskimo-oppskrift til Sandnes Uldvarefabrik og på bakgrunn av den suksessen genseren fikk startet Sandnes Ess-klubben i 1953. Samme år startet hun eget firma, Lillunn Sport A/S, for produksjon av håndstrikkede gensere, senere kalt Lillunn a/s Design of Norway. For å få kjøpt strikkegarn til fabrikkpris for sin egen produksjon, og i nye og for samtiden uvanlige farger, var betingelsen at Sandnes Uldvarefabrik fikk kjøpe hennes mønstre og gi dem ut som oppskrifter. Sandnes Uldvarefabrik sikret seg derved mønstre til strikkegensere for 100 kroner stykket, men hun beholdt retten til å selge ferdige strikkeplagg basert på de samme oppskriftene. Avtalen var at oppskriftene skulle merkes med: «Ikke lov å benyttes til inntekts ervervelse.»

En viktig inspirasjon for hennes tidlige design, var boken til Annichen Sibbern Bøhn, Norske strikkemønstre fra 1929, som gjenga norske tradisjonelle mønster, ikke minst Setesdalskofta. Dale designet også nye mønstre, med nye, moderne snitt.

Hun ble ansatt som Sandnes uldvarefabrikks mønsterkonsulent i en toårsperiode, etter suksessen de hadde hatt med hennes Eskiomomønster. Dale solgte totalt 25 oppskrifter til dem og noen av de viktigste var:

  • «Eskimo» fra 1952, inspirert av inuittens fargesterke perlebroderte krage.
  • «Slalåm» fra 1952, designet i forbindelse med OL-feiringen, og første genser i flaggfargene rødt, hvitt og blått.
  • «Marius» fra 1953, Norges mest brukte og berømte strikkedesign, oppkalt etter Marius Eriksen, som prydet forsiden på mønsteret.
  • «Geilo» fra 1953, en genser med vertikalt plassert mønsterbord og kort og smalt liv, som var avbildet i engelske Vogue i 1954, og på forsiden av Ess-klubbens årsmagasin samme år.
  • «Marius II» fra 1954, designet til den norske skitroppen til VM i 1954.
  • «Nordkapp» fra 1955, en jakke med raglanfelling. Dette er det samme mønsteret som hun designet rett etter andre verdenskrig, og solgte til den engelske garnfabrikken Beehives. Mønsteret ble videreutviklet med rundsal-felling til «Eskimo».
  • «Snøkrystall» fra 1955, med enkel kraftig dekor i hvite snøkrystaller og hvit båtkrage.
  • «Lyn» fra 1955, en rundfelt genser med mønsterborden rundt bysten og overarmene.
  • «Frisk» fra 1955, også kalt «Finnmark», en rundfelt genser med likhetstrekk med «Eskimo», men med enda kraftigere og spissere mønsterborder.

Noen mønstre ble ikke solgt som håndstrikkeoppskrift, bare som ferdige strikkegensere fra hennes egen strikkeproduksjon Lillunn:

  • «Tomm-genseren» fra 1955, designet til skitrenere ved Tomm Murstads skiskole for barn.
  • «Hardanger» fra 1958, med kraftige, enkle mønsterborder over hele genseren.
  • «Elg» fra 1955, med en rad store elg og dekorbord over brystet.
  • «Rein & Rose» fra 1955, med roser og reinsdyr.
  • «Viking» fra 1955, med store, kvadratiske krystaller og kantborder.

Nasjonal og internasjonal suksess

Hovedrolleinnehaverne i filmen Troll i ord, iført Unn Søiland Dales design. Jytte Ibsen har på seg Eskimo, mens Marius Eriksen har på seg Marius. Filmen førte til en voldsom interesse for håndstrikkede gensere.
Unn Søiland Dales design av . Gjengitt med tillatelse

«For å lykkes internasjonalt, må man våge å være nasjonal», er et av Unn Søiland Dales kjente utsagn, og Lillunn Sport A/S vakte oppsikt internasjonalt fra første stund. Hennes design «Eskimo» ble i 1954 vist på forsiden av det franske motebladet Vogue. Sjefen for det amerikanske konsernet McGregor så en av firmaets håndstrikkede modeller i London i 1953, tok kontakt med Unn Søiland Dale og fikk rettigheten til å produsere en rekke modeller for strikkemaskin. «Norwegian sweaters» ble en stor suksess, kjent som «Norse Knits» og «Viking style». De håndstrikkede genserne hennes ble brukt i reklame for Ritz solkrem, de var på forsider i magasiner, avbildet på Kennedy-familien og den vakre keiserinnen Soraya av Iran, i eksil i Sveits.

Bedriften ble et håndstrikkeeventyr uten sidestykke, og selv med over tusen ansatte strikkere, også kalt «hjemmestrikkersker», var det vanskelig å møte etterspørselen. Hun hadde egne private strikkesentraler rundt i landet, som håndterte logistikk, utsending av garn og kvalitetskontroll, og hun utviklet også egne systemer for kommunikasjon omkring strikkefasthet for å få kontroll på størrelser og kvalitet. Disse systemene ble kopiert av andre og er fremdeles i bruk.

Viktig for suksessen i Norge var bruken av kjendiser som Marius og Stein Eriksen, og ski-komedien «Troll i ord» (1954), der alle skuespillerne var kledd i forskjellige modeller av Dales design. Blant annet hadde hovedrolleinnehaverne Henki Kolstad og Marius Eriksen på seg Marius-gensere. Kvinnene i filmen hadde forskjellig utgaver av hennes «Eskimo» og «Geilo», som begge var avbildet i engelske Vogue samme år. Filmen ble startskuddet for en stor strikkebølge i Norge.

I 1958 ble hun kalt «Norges første karrierekvinne» i et avisopplag, og hun ble også første kvinnelige medlem av Norges Industriforbund. Dale var styremedlem i det radikale kvinnesaksbladet Sirene.

Haute couture

Knut Yran illustrerte utgivelsen av Unn Søilands mønstre i USA i 1955.
Norwegian Sweaters av . Gjengitt med tillatelse

I slutten av 1960-årene dabbet interessen av for å tjene penger som håndstrikker. Kvinner begynte å gå ut i arbeidslivet, og håndstrikkproduksjonen sank. Unn Søiland Dale dreide bedriftens produksjon mot kåper i ullpledd, samt mer avanserte strikkedesign for franske motehus, som presenterte hennes design under sine egne merker på catwalken.

Jean Charles de Castelbajac besøkte Unn Søiland Dale første gang i 1976 i forbindelse med et samarbeid om en strikkekolleksjon. Han fikk også se hennes pleddkåper, og ble interessert i pledd som materiale til kåper og jakker. I kåpene benyttet hun blant annet mønstre fra Berger pleddfabrikk i Svelvik. Castelbajac ble meget begeistret for Bergers pledd med den norske kunstneren Thorolf Holmboes mønstre med måker, isbjørn, reinsdyr og snøugle fra begynnelsen av 1900-tallet, og Dale startet produksjonen av pleddkåper med disse motivene.

Unn Søiland Dale designet kolleksjoner for håndstrikk for kjente motehus i Paris, som Hubert de Givenchy, Christian Dior, Madame Paulette, Uli Richter, Jean Charles Castelbajac med flere, og de håndstrikkede luksusplaggene ble godt tatt imot. Unn Søiland Dales strenge krav til perfekt håndverk, vakker mønsterutforming og elegante modeller vakte oppsikt. Gjennom bruk av silkegarn, mohair, metalltråd og spennende farger fikk plaggene et nytt, elegant og eksklusivt uttrykk på 1970- og 1980-tallet. Hun videreutviklet både fellingsteknikk, og designelementer fra «Eskimo», «Frisk» og «Finnmark», men i et nedtonet og stilisert utrykk.

Et nytt element både teknisk og designmessig var «Harlekin» med store ruter, som ble en kjempesuksess i Givenchys kolleksjon. Givenchy mente at mønsteret og fargesammensetningene minnet om Paul Klees malerier.

Rettigheter og industripolitikk

Unn Søiland Dale fortsatte å levere design til aktuell mote. Bildet viser et genserdesign i mohair som ble gitt ut i KK i 1987.

Genserdesign i KK 1987 av /Marius of Norway. Gjengitt med tillatelse

Unn Søiland Dale måtte i alle år slåss for rettighetene til sine egne strikkemønstre, slik som retten til at hennes navn sto på strikkeoppskriftene. Mot slutten av 1990-årene fikk hun Høyesteretts medhold i at strikke- og tekstilmønstre skal være likestilt med annen formgiving, en stor seier ikke bare for henne, men også for strikkedesign generelt.

En annen diskusjon hun engasjerte seg i, var forholdet mellom håndstrikk og den økende bruk av strikkemaskiner for hjemmebruk. Unn Søiland Dale argumenterte i Industrikomiteen i Stortinget for at det burde komme regler om merking av håndstrikk og maskinstrikk, slik at kunden kunne forstå forskjellen. Det fikk ikke medhold. Maskinstrikk med hånd-maskiner fikk lov å kalle seg «hand-made», mens de håndstrikkede skulle merkes «hand-knitted», en forskjell mange kunder ikke forsto. Dette gjorde det enda mindre lønnsomt å satse på håndstrikk av høy kvalitet. Hun argumenterte også for at håndstrikking som næring burde subsidieres i likhet med annen distriktindustri. Hun hevdet at Norge var det land i Skandinavia som skattla husflidsarbeidet hardest, men ble ikke hørt.

Anerkjennelse og ubrukte muligheter

Unn Søiland Dale strikkemønster «Marius» er det mest omsatte strikkemønsteret i Norge, og hennes innsats både som designer og som gründer har satt varige spor.

Dales bedrift Lillunn vokste raskt og hun drev den selv frem til hun døde i 2002. Hun opplevde alltid at hun at hun arbeidet i motvind i Norge, og sa blant annet: «Jeg har alltid følt at jeg har falt mellom to stoler her hjemme. I motebransjen ble jeg sett på som representant for noe så foraktelig som hjemmestrikk. I husflidskretser ble jeg oppfattet som internasjonal ‘motedame’. Det var ikke ment som en kompliment. Av kunsthåndverkerne ble jeg avvist som ‘masseprodusent’.» Hun mente Norge gikk glipp av en rekke muligheter på grunn av mangel på «skapende motekunstnere som forstår å balansere det særpregede norske og motens svingninger. Hva kunne ikke Norge gjøre på sportsmodellområdet for eksempel? Vi gjør det bare ikke. Vi er alt for konservative.”

Unn Søiland Dale fikk Kongens Fortjenestemedalje i gull, utdelt like før hun døde i 2002. I begrunnelsen sto det at hun «fikk den for sitt livslange pionerarbeid med å utvikle norsk håndstrikk og ulldesign, og gjøre det kjent i utlandet».

Arv, bevaring og ettermæle

Lillunn-gründer Unn Søiland Dale (til venstre), sammen med sin sekretær på Lillunns kontorer i 1962. Søiland Dale ble første kvinnelige medlem i Norges Industriforbund.
Lillunn-kontoret 1962 av /Marius of Norway. Gjengitt med tillatelse

I likhet med flere andre kvinnelige pionerer står Unn Søiland Dales ettermæle ikke i forhold til hennes bidrag. Hun fikk aldri noen designpris og hennes innsats har ikke, vært gjenstand for publisert forskning. Ingen gater eller plasser bærer hennes navn, samtidig som hennes design har en sentral plass i norsk kultur.

Norsk Folkemuseum mottok i 2012 150 håndstrikkede plagg i gave fra datteren Vigdis Yran Dale, med spesielt fokus på mønstrene fra 1950-tallet. Mange av de unike designene for store motehus på 1970- og 1980-tallet er i en privat samling som tilbys som ambulerende utstilling. Rettighetene til Unn Søiland Dales strikkemønstre er overtatt og forvaltes videre av Marius of Norway as. Lillunn AS drives videre med design og søm av ullprodukter, med stor suksess.

Familie og ekteskap

Unn Søiland ble født i Haugesund. Foreldrene var rådmann Carsten Søiland og Vigdis Unn Motzfeldt. I 1953-54 var hun gift med Pierre Wedset. I 1955-1958 var hun gift med reklametegner og designer Knut Otto Yran, sammen fikk de Vigdis Yran Dale. I 1962 giftet hun seg med lege og generalmajor Torstein Dale, sammen fikk de to barn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg