Lillehammer
Dale of Norway er internasjonalt kjent for å selge ferdige gensere og strikkeoppskrifter knyttet til vintersportsarrangementer. Genseren «Lillehammer» ble laget i forbindelse med OL i 1994, og designet av Margaretha Finseth. Typisk for OL- og VM-genserne er at de har et intrikat mønster i tofarget strikk.
Lillehammer
Av /NTB Scanpix.
Strikkende madonna

Strikkende madonna fra 1400-1410.

Av .

Strikking er en moderne teknikk sett i forhold til veving. Hvor gammel strikkekunsten er, er per i dag ukjent. Strikkingens historie er lite utforsket, og der hvor det er bevart tekstile fragmenter med maskestruktur, er det ofte ikke dokumentert om tekstilene opprinnelig var nålebundet eller strikket. Det er heller ikke sikkert at tekstilene er laget der de er funnet.

Teknikken er også ung på den måten at den slo særlig gjennom på 1900-tallet, da den startet å prege garderoben. Før dette var det særlig strømper, votter, sokker og luer som ble strikket. Dette var plagg som hadde vært nålebundet før. Nattrøyer ble importert til Norge på 1600-tallet, sammen med andre strikkede luksusprodukter. Trøyen er viktig fordi den var det første strikkeplagget for overkroppen og dermed en forløper for gensere og strikkede kofter.

Strikkingens forhistorie

De fleste har antatt at teknikken stammer fra områdene rundt Middelhavet eller i Midtøsten, men dette er usikkert. I Europa har teknikken vært kjent fra middelalderen. Den ble til å begynne med utført i laug og dermed kun av mannlige, profesjonelle håndverkere. Blant de eldste bevarte bevisene på strikking i Europa er ikke bare klær, men også interiørtekstiler. I en spansk provins er det funnet to strikkede putetrekk som dateres til 1200-tallet.

Malerier er kilder til utbredelse av teknikken. Det er bevart altertavler med en strikkende jomfru Maria fra 1300-tallet, som tolkes som et tegn på at kvinner i adelen, ved de kongelige hoff eller i klostre kjente til strikkekunsten – ikke bare mennene i strikkelaugene. I løpet av 1400-tallet nådde strikkingen ganske sikkert England og Skottland.

Etablering av strikking i Norden

Strikking fikk fotfeste på Island og Færøyene på 1500-tallet og var da også kjent i Danmark og antagelig i Sverige. I Norge er det eldste funnet fra Finnegården i Bergen, som trolig havnet i jorden mellom 1476 og 1525. Det er også funnet en strikket hatt fra første halvdel av 1500-tallet i en brønn på Steinviksholmen utenfor Trondheim. Det finnes mange tilsvarende hatter i England, der den kanskje stammer fra.

Strikkelaug er ikke kjent i Norden, og teknikken ble spredt via fattigvesenet. Det ble etablert senter med produksjon av enklere strikkevarer flere steder, slik som på Jylland, Island og Færøyene på 1500-tallet, mens Öland, Gotland og Halland i Skåne fulgte utover på 1600-tallet.

Luksusvarene som ble importert, var strømper og nattrøyer strikket i silke på tynne pinner. Nattrøyer var strikkede plagg og ikke nødvendigvis til bruk om natten. De var eksklusive produkter i tynn silke, oftest ensfargede. Det er bevart flere slike trøyer i Norge og våre naboland fra 1600-tallet. Trøyene har ofte broderier i sølv og forgylt sølvtråd og er dekorert med enkle, geometriske mønstre i vrange masker på rett bunn, blant annet den åttekantede stjernen som senere i Norge forbindes med selbustrikking. Denne formen for mønster etterligner vevd damask. Med nattrøyene kom to viktige nyheter inn i norsk strikkehistorie: bruk av strikkeplagg på overkroppen, og åttebladsrosen. Begge deler ble senere helt sentrale i norsk strikkekultur.

Strikking i Norge

1600- og 1700-tallet

Hans Nielsen Hauge

Hans Nielsen Hauge ivret for strikking og opprettelse av en trikotasjefabrikk.

Hans Nielsen Hauge
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Det er antatt at strikking har vært utbredt i Norge siden tidlig på 1600-tallet og muligens enda tidligere. Hvor utbredt det har vært, er vanskelig å si. Den første skriftlige kilden til strikking i Norge er en rettsprotokoll i Bergen, der Lisbet Pedersdatter ble anklaget for trolldom i 1634. Hun hadde vært i tjeneste hos Karen Eriksdatter, som var anklaget for tyveri. Begge er omtalt som omstreifere, og en av Lisbets oppgaver var å strikke strømper for Karen, som solgte varene.

Danmark-Norge ville forhindre import ved å etablere industri og utnytte egne råvarer. I tekstilindustrien var det veving som var viktigst, men det ble også etablert karderier og spinnerier.

På 1600-tallet inngikk strikking i arbeidet for å motvirke fattigdom. Strikking ble undervist i tukthus og lignende institusjoner og dermed spredt til fattige mennesker. Enkelte av institusjonene ble såkalte Manufakturhus som produserte for salg, med militæret, fattigvesenet, marinen og slaveriet som viktige marked. Produktene var strikkede strømper, vanter og trøyer. Det ble også solgt strikkevarer på bygdene, men disse var for det meste produsert som husflid.

På gården Ophuus i Åmot ble Enighetsfabriken etablert av Det Patriotiske Selskab i 1782. Målet var å opprette «hekle- og spinneanstalter». Tekstilfabrikken var et forsøk på å overføre kunnskap om ny teknologi fra København og Europa til Norge, for å etablere et fabrikkvesen. Ved oppstarten av Enigheten hadde de importert en strikkemaskin fra England, og produktene var strømper, vanter og røde toppluer. Enigheten ble ikke noen varig suksess, men fikk stor betydning for norsk strikkehistorie fordi Halvor Ophuus (1772–1852) gikk i lære der. Han tok kunnskapen med seg fra Stor-Elvdal, og hans barnebarn Ole Andreas Devold (1827–1892) etablerte en trikotasjefabrikk etter råd fra Hans Nielsen Hauge (1771–1824) som ivret for både håndstrikking og etablering av trikotasjeindustri.

I skriftlige kilder fra 1700-tallet står det at kvinner livnærte seg som strikkersker eller ved å undervise i strikking og andre tekstilteknikker. Strikking ble dermed etablert både i det finere håndarbeidet blant kvinner i øvre samfunnslag samt som industri og salgshusflid i denne perioden.

Strikkeproduksjon for salg foregikk særlig i Dalane og på Jæren i Rogaland på 1700- og 1800-tallet. Strikkemaskiner ble fra 1890-tallet tatt i bruk i hjemmene og litt senere som småindustri. Det er ingen særskilte mønster som forbindes med denne produksjonen. Norges største spinneri, Sandnes Uldvarefabrik, finnes i Rogaland i dag. Viktige varer fra Rogaland var strømper og luer, men også nattrøyer. Importen av nattrøyer fra utlandet og fra Rogaland har bidratt til å spre åttebladsrosen til hele landet.

1800-tallet: industrietablering og lokale strikkemønster

Strikkemaskin
En strikkemaskin fra Salhus Tricotagefabrik (1859-1989). Dette er en interlockmaskin, som produserer to lag tøy i ett. Maskinen kunne produsere rundt 40-45 kilo strikket tekstil per dag, som senere ble sydd om til blant annet undertøy.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Mens strikking før 1800-tallet for det meste handler om importerte luksusprodukter eller varer fra spesialiserte håndverksbygder, blir 1800-tallet perioden for etablering av trikotasjeindustri og husflid mange steder i landet.

Lokale mønster utviklet seg, og i noen bygder ble strikkeplaggene en del av folkedrakten og folkekulturen, slik som setesdalkofte, fanakofte og selbustrikking. I andre bygder fortsatte klesdrakten å være dominert av vevde klær.

En viktig kilde til norsk strikkehistorie er Eilert Sundts (1817–1875) forskning fra midten av århundret. Fordi Sundt beskrev klesdrakten inngående fra flere steder i landet, gir han et godt innblikk i omfanget av strikkeplagg. Han beskriver også ulike strikketeknikker og er opptatt av deres effektivitet samt begrepsbruken forbundet med de ulike teknikkene.

Tekstilindustrien var blant de første industriene som ble etablert i Norge. Den første tekstilindustrien var mekaniske bomullsveverier. Ullindustrien kom først for fullt etter 1845, og det ble etablert spinnerier, ofte kalt ullvarefabrikker, og trikotasjebedrifter. Mange av bedriftene ble drevet av vannkraft og ligger som regel i nærheten av vannfall. Bedriftene kardet og spant lokal ull og ullfiller fra bøndene rundt, og de betalte ofte for råvarene med kardet ull eller garn og ferdige produkter som pledd og enkelte maskinstrikkede produkter. Tekstilindustrien ble mer og mer konsentrert på Vestlandet mot 1950 fordi mange bedrifter la ned sin virksomhet andre steder. Spinneriene produserte både håndstrikkegarn og garn til industrien. Mye av tekstilindustrien ble flagget ut på 1980-tallet, og håndstrikkegarn ble dermed en stadig viktigere vare.

1900–1945: Mellomkrigstid

Bekledning
Strikkegenser fra Den Norske Husflidsforening fra perioden 1935-40.
Bekledning
Av .

Perioden mellom de to verdenskrigene bød på store forandringer i klesdrakten, med enklere klær, korte skjørt og stoffer som ikke lenger formet kroppen. I perioden var det en sterk interesse for «lys og luft», og i dette inngikk et nytt syn på kroppen og en rekke nye fritidsinteresser. Klærne for de nye aktivitetene var oftest strikket, slik som badedrakter, trikoter for sport og golfjakker. Enkelte plagg som tidligere var brukt av fiskere, sjøfolk og andre arbeidsfolk, slik som gensere, ble tatt i bruk av både kvinner, menn og barn. Plaggene ble brukt til sport og fritid, og etter hvert også en mer formell påkledning.

De nye ideene fikk særlig betydning i Norge gjennom våre polfareres store suksess og popularitet, og ikke minst gjennom en interesse for klær samt løsrivelsen fra Sverige. Strikkemønstre i tofarget garn ble forbundet med det norske, særlig gjennom Annichen Sibbern Bøhns (1905–1978) arbeid. Hun var den første som samlet norske strikkemønster og presenterte dem som norske i boken Norske Strikkemønstre fra 1929.

1945 til 1960-tallet: Etterkrigstid

Unn Søiland Dale

Unn Søiland Dale i 1980. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Unn Søiland Dale
Av /NTB Scanpix ※.

Forbindelsen som var skapt mellom norske strikkemønstre og norsk folkekultur, ble forsterket under andre verdenskrig. Den tyske okkupasjonsmaktens forbud mot bruk av røde toppluer samt aksjoner for å strikke til soldater forsterket en forståelse av strikking som patriotisk og norsk. Varemangel bidro til økt hjemmeproduksjon av klær. Strikking er en fleksibel teknikk, og gamle plagg kunne rekkes opp og strikkes om til nye plagg som det var mer behov for. I etterkrigstiden, da tilgangen på strikkegarn ble bedre, var det særlig moderne varianter av lokale strikkemønster som ble brukt. Tekstilindustrien og ukeblader hadde allerede tidligere i århundret bidratt til spredningen av strikkemønster, men mønstrene ble mer tilgjengelige både i garnbutikker, ukeblader og strikkebøker. Interessen for strikking ble også godt hjulpet av en rekke særdeles dyktige designere som Bitten Eriksen (1900–1996) og Else Poulsson (1909–2002), men fremfor alle av Unn Søiland Dale (1926–2002).

1970-tallet: Frigjøring og differensiering

En egen ungdomstid og ungdomsstil med tilhørende strikkeplagg så dagens lys på 1950-tallet, men på 1970-tallet skilte stilene lag, og politiske preferanser ble tydeligere signalisert gjennom klesvalg. I den «frikete», hippieinspirerte stilen ble strikkingen frigjort fra bruken av mønster og fra regler om riktige fargevalg. De danske bøkene Hønsestrik blir brukt som benevning for denne endringen. Samtidig økte bruken av strikkeplagg til barn og som hverdagsklær. Masseproduserte, enkle klær i tynn jersey, slik som T-skjorter, ble stadig mer vanlig.

1980–1990: Masseproduksjon og import

Per Spooks genser til 90-årsjubileet til Den Norske Husflidsforening.
I 1981 tegnet Per Spook en genser til 90-årsjubileet til Den Norske Husflidsforening. Genseren ble produsert av Rauma Ullvarefabrikk. Dette er forsiden til strikkeoppskriftsheftet.

Hjemmeproduksjon av klær, og særlig barneklær, hadde vært helt vanlig til og med 1970-tallet, men fikk for alvor konkurranse fra billige, masseproduserte varer fra lavkostland på 1980-tallet. Håndstrikking var fortsatt populært, ikke minst i form av de samme norske mønstrene som tidligere. Norske mønster fikk igjen et internasjonalt gjennombrudd, og denne gangen var det ikke i skiløypa, men på catwalken, med Per Spook (født 1939). Ellinor Flor (født 1946) viste hvordan strikketradisjonen kunne gis et frodig og moderne uttrykk. Internasjonal inspirasjon kom blant annet fra den engelske designeren Kaffe Fassett (født 1937), som bygde opp fargerike klær med intarsiateknikk. I perioden opp mot OL på Lillehammer fikk norske strikkemønster en ny oppsving i popularitet, som kulminerte med Dale of Norways design Lillehammer. Teknisk sett er dette er en av de mest avanserte designene i Dale of Norways serie av OL- og VM-gensere.

1990–2000: Nedgang og ny vekst i håndstrikking

Mange av de som hadde strikket tidligere, fortsatte med dette, men på slutten av 1990-tallet og et tiår fremover kom det få nye håndstrikkere. Derimot vokste tekstilindustriens orientering mot strikkeplagg jevnt og trutt. En viktig, ny trend kom i form av økt bruk av ull fra merinosauer i undertøy og barnetøy. Produsentene Ulvang og Nøstebarn var tidlig ute med en ny og annerledes markedsføring av ullundertøy. Denne endringen har vært sterkere i Norge enn i mange andre land og har bidratt til en varm og praktisk påkledning av norske barn. «Ull innerst» ble igjen en realitet, i tråd med Fridtjof Nansens (1861–1930) klare råd om å bruke ull som bekledningstekstil både dag og natt.

Fra 2010: økt popularitet

I 2010-årene har det vært en svært stor vekst i interessen for håndstrikking. Denne veksten kjennetegnes av at mange unge strikker og deltar i nye virtuelle og reelle strikkesamfunn. Strikkefestivaler, strikkekafeer, strikkenettsider og -blogger, strikkekurs og -reiser er alle en del av dette. Den nye interessen omfatter både en større bevissthet omkring valg av garn samt en orientering mot småskalaproduksjon og norske råvarer, teknikker og tradisjoner. Samtidig domineres strikkingen fortatt av ferdige mønster og importert garn, ikke minst alpakka og merino. Norske spinnerier og produksjon i Norge går godt, og fokus på historie, tradisjon, bærekraft og miljø, sammen med nye avanserte strikkemaskiner, gjør produksjonen igjen mer lønnsom i et høykostland som Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Ingeborg Fløystad

Bevarte tollregnskap fra 1630- og 1640-årene fra Flekkefjord tolldistrikt viser at det på den tiden ble eksportert tusenvis av par med hoser,mest til Holland. Disse må utvilsomt ha vært strikket,så strikkekunsten kan ha vært kjent i Lister len på denne tiden. Mye kontakt med Holland via handel og utvandring fra havner i Lister kan trolig forklare at strikkekunsten var blitt kjent der. Se min artikkel"Tekstileksport fra Agder og Rogaland på 1600-tallet. Ullhoser og vadmål" i "Heimen.Lokal og regional historie" nr. 2 2009.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg