Strikking er en moderne teknikk, sett i forhold til veving. Hvor gammel strikkekunsten er, er per i dag ukjent. Strikkingens historie er lite utforsket og der hvor det er bevart tekstile fragmenter med maskestruktur, er det ofte ikke dokumentert om tekstilene opprinnelig var nålebundet eller strikket. Det er heller ikke sikkert at tekstilene er laget der de er funnet.

Teknikken er også ung på den måten at det er særlig på 1900-tallet at den slo igjennom og startet å prege garderoben. Før dette var det særlig strømper, votter, sokker og luer som ble strikket. Dette var plagg som hadde vært nålebundet før. Nattrøyer ble importert til Norge på 1600-tallet, sammen med andre strikkede luksusprodukter. Trøyene er viktige fordi den er det første strikkede plagget for overkroppen, og dermed forløper for gensere og strikkede kofter.

De fleste har antatt at teknikken stammer fra områdene rundt Middelhavet eller i Midtøsten, men dette er usikkert. I Europa har teknikken vært kjent fra middelalderen og ble til å begynne med utført i laug, og dermed kun av mannlige, profesjonelle håndverkere. Blant de eldste bevarte bevisene på strikking i Europa er ikke bare klær, men også interiørtekstiler. I en spansk provins er det funnet to strikkede putetrekk som dateres til 1200-tallet.

Malerier er kilder til utbredelse av teknikken. Det er bevart altertavler med strikkende jomfru Maria fra 1300-tallet. Den tolkes som et tegn på at kvinner i adelen, ved de kongelige hoff, eller i klostre kjente til strikkekunsten – ikke bare mennene i strikkelaugene. I løpet av 1400-tallet nådde strikkingen ganske sikkert England og Skottland.

Strikking fikk fotfeste på Island og Færøyene på 1500-tallet og var da også kjent i Danmark og antagelig i Sverige. I Norge er det eldste funnet fra Finnegården i Bergen. Det havnet trolig i jorden mellom 1476 og 1525. Det er funnet en strikket hatt fra første halvdel av 1500-tallet i en brønn på Steinviksholmen utenfor Trondheim. Det finnes mange tilsvarende hatter i England, der den kanskje stammer fra.

Strikkelaug er ikke kjent i Norden. Teknikken ble spredt via fattigvesenet. Det ble etablert senter med produksjon av enklere strikkevarer flere steder, slik som Jylland, Island og Færøyene i 1500-årene mens Öland, Gotland og Halland i Skåne kom etter utover på 1600-tallet.

Luksusvarene som ble importert var strømper og nattrøyer strikket i silke på tynne pinner. Nattrøyer var strikkede plagg og ikke nødvendigvis til bruk om natten. De var eksklusive produkter i tynn silke, oftest ensfargede. Det er bevart flere slike trøyer i Norge og våre naboland fra 1600-tallet. Trøyene har ofte broderier i sølv og forgylt sølvtråd, og er dekorert med enkle geometriske mønstre i vrange masker på rett bunn, blant annet den åttekantede stjernen som senere i Norge forbindes med selbustrikking. Denne formen for mønster etterligner vevd damask. Med nattrøyene kom to viktige nyheter inn i norsk strikkehistorie. Det første er å bruke strikkede plagg på overkroppen og det andre er åttebladsrosen, begge deler ble senere helt sentrale i norsk strikkekultur.

Det er antatt at strikking har vært utbredt i Norge siden tidlig på 1600-tallet, muligens enda tidligere. Hvor utbredt er det vanskelig å si. Den første skriftlige kilden til strikking i Norge er en rettsprotokoll i Bergen der Lisbet Pedersdatter ble anklaget for trolldom i 1634. Hun hadde vært i tjeneste hos Karen Eriksdatter, som var anklaget for tyveri. Begge er omtalt som omstreifere, og en av Lisbets oppgaver var å strikke strømper for Karen, som solgte varene.

Danmark-Norge ville forhindre import ved å etablere industri og utnytte egne råvarer. I tekstilindustrien var det veving som var viktigst men det ble også etablert karderier og spinnerier.

På 1600-tallet inngikk strikking i arbeidet for å motvirke fattigdom. Strikking ble undervist på tukthus og lignende institusjoner og dermed spredt til fattige mennesker. Enkelte av institusjonene ble såkalte Manufakturhus og produserte for salg, med militæret, fattigvesenet, marinen og slaveriet som viktig marked. Produktene var strikkede strømper, vanter og trøyer. Det ble også solgt strikkevarer på bygdene, men disse var for det meste produsert som husflid.

På gården Ophuus i Åmot ble Enighetsfabriken etablert av Det Patriotiske Selskab i 1782. Målet var å opprette «hekle- og spinneanstalter». Tekstilfabrikken var et forsøk på å overføre kunnskap om ny teknologi fra København og Europa til Norge, for å etablere et fabrikkvesen. Ved oppstarten av Enigheten, hadde de importert en strikkemaskin fra England og produktene var strømper, vanter og røde toppluer. Enigheten ble ikke noen varig suksess, men fikk stor betydning for norsk strikkehistorie fordi Halvor Ophuus gikk i lære der. Han tok kunnskapen med seg fra Stor-Elvdal og hans barnebarn Ole Andre Devold etablerte en trikotasjefabrikk, etter råd fra Hans Nielsen Hauge, som ivret for både håndstrikking og etablering av trikotasjeindusti.

I skriftlige kilder fra 1700-tallet finnes kvinner oppført som strikkersker eller de livnærte seg ved å undervise i strikking og andre tekstilteknikker. Strikking ble dermed etablert både i det finere håndarbeidet blant kvinner i de øvre samfunnslag, og som industri og salgshusflid i denne perioden.

Strikkeproduksjon for salg foregikk særlig i Dalane og på Jæren i Rogaland på 1700- og 1800-tallet. Strikkemaskiner ble tatt i bruk fra 1890-tallet i hjemmene, og litt senere som småindustri. Det er ingen særskilte mønster som forbindes med denne produksjonen. Norges største spinneri, Sandnes Uldvarefabrik, finnes i Rogaland i dag. Viktige varer fra Rogaland var strømper og luer, men også nattrøyer. Importen av nattrøyer fra utlandet og fra Rogaland har bidratt til å spre åttebladsrosen til hele landet.

Mens strikking før 1800-tallet for det meste enten er importerte luksusprodukter, og varer fra spesialiserte håndverksbygder, blir 1800-tallet perioden for etablering av trikotasjeindustri og husflid mange steder i landet.

Lokale mønster utviklet seg og i noen bygder ble strikkeplaggene en del av folkedrakten og folkekulturen, slik som setesdalkofte, fanakofte og selbustrikking. I andre bygder fortsatte klesdrakt å være dominert av vevde klær.

En viktig kilde til norsk strikkehistorie er Eilert Sundts forskning fra midten av århundret. Fordi Sundt beskrev klesdrakten inngående fra flere steder i landet gir han godt innblikk i omfanget av strikkeplag. Han beskriver også ulike strikketeknikker og er opptatt av deres effektivitet og begrepsbruken forbundet med de ulike teknikkene.

Tekstilindustrien var blant de første industriene som ble etablert i Norge. Den første tekstilindustrien var mekaniske bomullsveverier. Ullindustrien kom først for fullt etter 1845 og det ble etablert spinnerier, ofte kalt ullvarefabrikker, og trikotasjebedrifter. Mange av bedriftene ble drevet av vannkraft og ligger som regel i nærheten av vannfall. Bedriftene kardet og spant lokal ull og ullfiller fra bøndene rundt og betalte ofte for råvaren i med kardet ull, eller garn og ferdige produkter som pledd og enkelte maskinstrikkede produkter. Tekstilindustrien ble mer og mer konsentrert på Vestlandet mot 1950, fordi mange bedrifter andre steder la ned sin virksomhet. Spinneriene produserte både håndstrikkegarn, og garn til industrien. Da mye av tekstilindustrien ble flagget ut på 1980-tallet ble håndstrikkegarn en stadig viktigere vare.

Perioden mellom de to verdenskrigene bød på store forandringer i klesdrakten, med enklere klær, korte skjørt og stoffer som ikke lenger formet kroppen. I perioden var det sterk interesse for «lys og luft», og i det inngikk et nytt syn på kroppen og en rekke nye fritidsinteresser. Klærne for de nye aktivitetene var oftest strikket, slik som badedrakter, trikoter for sport og golfjakker. Enkelte plagg som tidligere var brukt av fiskere, sjøfolk og andre arbeidsfolk, slik som gensere, ble tatt i bruk av både kvinner, menn og barn. Plaggene ble brukt til sport, fritid og etter hvert også mer formell påkledning.

De nye ideene fikk særlig betydning i Norge gjennom våre polfareres store suksess og popularitet, og ikke minst interesse for klær, og løsrivingen fra Sverige. Strikkemønstre i tofarget garn ble forbundet med det norske, ikke minst gjennom Annichen Sibbern Bøhns arbeid. Hun var den første som samlet norske strikkemønster og presenterte dem som norske i boken Norske Strikkemønstre fra 1929.

Den forbindelsen som var skapt mellom norske strikkemønstre og norsk folkekultur ble forsterket under andre verdenskrig. Den tyske okkupasjonsmaktens forbud mot bruk av røde toppluer, samt aksjoner for å strikke til soldater, forsterket en forståelse av strikking som patriotisk og norsk. Varemangel bidro til økt hjemmeproduksjon av klær. Strikking er en fleksibel teknikk, og gamle plagg kunne rekkes opp og strikkes om til nye plagg som det var mer behov for. I etterkrigstiden, da tilgangen på strikkegarn ble bedre, var det særlig moderne varianter av lokale strikkemønster som ble brukt. Tekstilindustrien og ukeblader hadde allerede tidligere i århundret bidratt til spredningen av strikkemønster, men mønstrene ble mer tilgjengelige både i garnbutikker, i ukeblader og i strikkebøker. Interessen for strikking ble også godt hjulpet av en rekke særdeles dyktige designere som Bitten Eriksen og Else Poulsson, men fremfor alle av Unn Søiland Dale.

En egen ungdomstid og ungdomsstil så dagens lys på 1950-tallet, med tilhørende strikkeplagg, men på 1970-tallet skilte stilene lag og det ble mer tydelig gjennom klærens politiske preferanser. I den «frikete» hippienspererte stilen ble strikkingen frigjort fra bruken av mønster og fra regler om riktige fargevalg. De danske bøkene «Hønsestrik» blir brukt som benevning for denne endringen. Samtidig økte bruken av strikkede plagg til barn og som hverdagsklær. Masseproduserte, enkle klær i tynn jersey, slik som t-skjorter, ble stadig mer vanlig.

Hjemmeproduksjon av klær, og særlig barneklær hadde vært helt vanlig til og med 1970-tallet, men fikk for alvor konkurranse fra billige masseproduserte varer fra lavkostland på 1980-tallet. Håndstrikking var fortsatt populært, og ikke minst i form av de samme norske mønstrene som tidligere. Norske mønster fikk igjen et internasjonalt gjennombrudd, men denne gangen ikke i skiløypa, men på catwalken, med Per Spook. Elinor Flor viste hvordan strikketradisjonen kunne gis et frodig, samtidig utrykk. Internasjonal inspirasjon kom blant annet fra den engelske designeren Kaffe Fassett, som bygde opp fargerike klær med intarsiateknikk. I perioden opp mot OL på Lillehammer fikk norske strikkemønster en ny oppsving i popularitet, som kulminerte med Dale of Norways design «Lillehammer». Det er en av de aller mest tekniske vanskelig i Dales serie av OL- og VM-gensere.

Mange av de som hadde strikket tidligere fortsatte med det, men på slutten av 1990-tallet og et tiår fremover kom det få nye håndstrikkere. Tekstilindustriens orientering mot strikkede plagg, derimot, vokste jevnt og trutt. En viktig ny trend kom i form av økt bruk av ull fra merinosauer i undertøy og barnetøy. Produsentene Ulvang og Nøstebarn var tidlig ute med en ny og annen markedsføring av ullundertøy. Denne endringen har vært sterkere i Norge enn i mange andre land, og bidrar til en varm og praktisk påkledning av norske barn. «Ull innerst» ble igjen en realitet, i tråd med Fridtjof Nansens klare råd om å bruke ull som bekledningstekstil dag og natt.

I 2010-årene har det vært en svært stor vekst i interessen for håndstrikking. Denne veksten kjennetegnes av at mange unge strikker og deltar i nye virtuelle og reelle strikkesamfunn. Strikkefestivaler, strikkekafeer, strikkenettsider og -blogger, strikkekurs og -reiser er alle del av dette. Den nye interessen omfatter både større bevissthet omkring valg av garn og orientering mot småskalaproduksjon og norske råvarer, teknikker og tradisjoner, samtidig som strikkingen fortatt domineres av ferdige mønster og importert garn, ikke minst alpakka og merino. Norske spinnerier og produksjon i Norge går godt, og fokuset på historie og tradisjon, bærekraft og miljø sammen med nye avanserte strikkemaskiner, gjør produksjon i høykostland som Norge igjen mer lønnsom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

30. oktober 2010 skrev Ingeborg Fløystad

Bevarte tollregnskap fra 1630- og 1640-årene fra Flekkefjord tolldistrikt viser at det på den tiden ble eksportert tusenvis av par med hoser,mest til Holland. Disse må utvilsomt ha vært strikket,så strikkekunsten kan ha vært kjent i Lister len på denne tiden. Mye kontakt med Holland via handel og utvandring fra havner i Lister kan trolig forklare at strikkekunsten var blitt kjent der. Se min artikkel"Tekstileksport fra Agder og Rogaland på 1600-tallet. Ullhoser og vadmål" i "Heimen.Lokal og regional historie" nr. 2 2009.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.