Spettmeis, Sitta europaea, fugleart i spettmeisfamilien. Den er ca. 15 cm lang og veier rundt 23 gram, ryggen er blågrå, undersiden hvit med rødbrune kroppssider, gjennom øyet går en markert svart stripe. Spettmeisa er en akrobatisk fugl, som klatrer like godt oppover som nedover trestammer og er den eneste av våre fugler som kan klatre nedover med hodet først.

Spettmeisa legger 6–8 hvite egg med rødaktige flekker. Hunnen ruger i to uker og mates jevnlig av hannen. Ungene holder seg i reiret 20–26 døgn og følger foreldrene 10–14 dager for deretter å forlate territoriet og etablere egne territorier. I Sør-Norge er spettmeisa relativt vanlig i løv- og blandingsskog med innslag av eldre trær. Den har økt i antall i nordlige deler av utbredelsesområdet siden årtusenskiftet og sees nå jevnlig i Trøndelagsfylkene.

Spettmeisa finnes i det meste av Europa og i et belte østover gjennom Asia til Japan og Kina. Den hekker i størst grad i områder dominert av løvskog eller blandingsskog med gamle trær og godt utviklete trekroner. Arten er fordelt på 22 underarter. I Norge sees spettmeis ofte i byparker eller større hager. Den er lite sky og besøker ofte matbrett vinterstid. Da jages mindre fugler bort, mens den selv plukker med seg solsikkefrø etter først å ha kastet frø rundt i alle retninger. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 64 000 og 145 000 par i Norge.

Spettmeisa er umiskjennelig med kompakt kropp, stort hode, spisst nebb og kort stjert. Den svarte øyestripen gir fuglen et morskt utseende. Kjønnene er like, men hannen har mer markert rødbrun farge på kroppssidene. Flyr med sine korte vinger rykkvis og i korte buer.

Spettmeisa er en utpreget standfugl, men enkelte fugler streifer omkring og sees i områder hvor de vanligvis ikke hekker.

Den har et rikt repertoar av høylytte lyder. Året gjennom, men mest intenst høst og vår, høres klare og skarpe huitt, tjutt, nasale gut og kvasse sitt, sitt, sitt eller psiit, psiit, psiit. Sangen er kraftige og litt gjennomtrengende plystrende toner som går opp eller ned mot slutten, pui, pui, pui, pui eller piu, piu, piu… Også hurtige triller vivivivivivi, og rolige og distinkte fløyt høres jevnlig.

Spettmeisene hekker som oftest i et hult løvtre, og forminsker gjerne inngangshullet ved å mure det igjen med leire. Størrelsen på hullet tilpasses ved at fuglen smetter ut og inn før leira stivner. Gamle spettehull er ettertraktet, men de tar også gjerne i bruk fuglekasser. Hunnen starter med å rengjøre reirhullet ved å fjerne gammelt reirmateriale. Deretter lages et underlag av tynne flak av furubark og morkne trefliser. Reirbyggingen tar gjerne et par uker. Bruken av furubark er meget spesiell, og det antas at barken har en anti-parasittisk virkning; reir med furubark har færre fuglelopper enn reir med løv eller annet materiale.

Eggleggingen skjer fra slutten av april til midt i mai. Hunnen legger de 6–8 eggene tidlig om morgenen før hun forlater reiret, normal ett egg per dag. Hun forsvarer reiret svært aggressivt og kan angripe fiender opp til flaggspett-størrelse. I hekketida er hun dominant over hannen, ved reiret så vel som ved matbrett. Ellers i året er hannen den dominante.

Reirungene, som holder seg i reiret i vel tre uker, utvikles senere enn andre spurvefugler av samme størrelse. Første fjær er synlig på dag 3, på dag 9 åpnes øynene og på dag 20 er vingene fullt utviklet. I gjennomsnitt vokser rundt 65 prosent av ungene opp i forhold til kullstørrelsen. Sult er ofte årsaken. Etter å ha forlatt reiret, klatrer ungene rundt på reirtreet selv om de ikke kan fly særlig godt. Etter hvert farter familien rundt over et noe større område, ikke sjelden litt utenfor territoriet. Straks de kan klare seg selv, forlater de foreldrenes territorium for å prøve å etablere sitt eget.

Spettmeisa er monogam og paret holder sammen i territoriet til en av dem dør. Enkefuglen blir erstattet relativt raskt av en yngre fugl eller blir jaget bort av et yngre par. Perioden like etter at ungene forlater familieflokken er svært viktig for de unge. De må raskest mulig finne et territorium og en partner. Det er imidlertid ikke enkelt fordi voksne forsvarer eget territorium aktivt ved å jage enhver inntrenger. Fra midten av august til ut i oktober er konfliktnivået høyt, og det kan foregå harde fysiske kamper. Å finne et ledig område er et kappløp med tida, her gjelder først til mølla-prinsippet. Mange av de unge som ikke blir etablert første høsten, farter omkring innenfor store områder uten å forsvare arealet. Det er beregnet at under halvparten av disse overlever vinteren.

Hovedføden om sommeren er insekter og edderkopper som de finner på overflaten av trestammer, greiner og kvister, mens de om høsten og vinterstid spiser mest frø og nøtter. Frø og nøtter med hardt skall kiles fast i en barksprekk og hakkes i stykker ved at fuglen står på oversiden av sprekken og hakker nedover.

Sesongskiftet i matveien gjenspeiles i nebblengden; nebbet er litt over en millimeter kortere i tida oktober–april enn sommerstid. Dette skyldes slitasje på nebbspissen, ikke minst på grunn av hakking på harde nøtteskall. Sensommer og høst brukes mye av tida til å hamstre mat for vinteren. Det er mest nøtter og frø, men også insekter blir gjemt unna i barksprekker og dekket med barkbiter, lav eller mose. Merkelig nok blir en relativt stor andel av nøttene plassert på bakken mellom røtter og vindfelte trær og kan da bli utilgjengelige på grunn av snø. All hamstring skjer innenfor territoriet. Dette mattilskuddet kan være avgjørende for fuglenes sjanse til å overleve vinteren.

Senhøstes og gjennom vinteren sees spettmeis ofte i flokk med andre meiser, trekrypere, fuglekonger, og av og til også flaggspett. De følger slike flokker så lenge de er innenfor sitt eget territorium. Ved å være flere kan de oppdage en farlig fiende raskere. Den første som oppdager en fare, gir varselsignal som straks oppfattes av de andre slik at de kan unngå å bli drept. Ved å være i en slik flokk kan spettmeisene oppnå nær 60 prosent mer tid til matsøk enn om de var alene.

Spettmeis kan – som eneste fugl i Norge – klatre nedover en stamme med hodet ned.

av iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Gjennomsnittsalderen til territorielle hanner er rundt 2,5 år, mens hunnenes er oppunder 2 år. Eldste ringmerkete fugl ble noe over 9 år gammel, en høy alder for en liten spurvefugl. Kalde vintre tar sin lott; overlevelsen fra desember til mars varierer i takt med vintertemperaturen. I gjennomsnitt overlever rundt halvparten av de voksne hannene fra én hekkesesong til den neste, mens bare rundt 40 prosent av hunnene overlever. En av årsakene til at hunnene har en noe større dødelighet enn hannene, kan være at de dominante hannene har førsteprioritet til gode næringskilder, mens hunnene må ta til takke med de nest beste.

  • Matthysen, ER. 1998. The Nuthatches. 315 s. T. & A.D. Poyser, London.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.