Hvitryggspett, Dendrocopos leucotos, art i spettefamilien. Den største av de svarthvit-brokete spettene; ca. 27 cm lang og vekt på rundt 100 gram. Den ligner flaggspett, men har hvit bakrygg og det kritthvite partiet på oversiden av stjertbasis lyser i kontrast til det svarte på framrygg og skuldrer. Hvitryggspetten virker dessuten tyngre og grovere, er mer langhalset og har lengre nebb enn flaggspetten. Hannen har rød isse, hunnen har svart.

Hvitryggspetten er trolig den sjeldneste av Europas spetter. I Norge finnes den hovedsakelig i fuktig blandingsskog med rikt innslag av døde og døende løvtrær langs kysten fra Sørlandet og nordover til Trondheimsfjorden. Reirhullet hakkes oftest ut i et morkent løvtre, og i april–mai legges 3–5 glinsende hvite egg som ruges av begge kjønn i 10–11 døgn. Ungene forlater reiret etter nær fire uker, men mates av foreldrene ennå i et par uker.

Hvitryggspetten er blant de mest spesialiserte europeiske spettene i dietten og spiser nesten utelukkende treborende og barklevende billelarver.

Hvitryggspetten finnes i et belte over Eurasia fra Norge til Japan. Arten er fordelt på 10 underarter.  Hoveddelen av den europeiske bestanden finnes i nord, og Norge huser trolig den største bestanden i Europa. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 1 100 og 1 940 par i Norge. Arten har imidlertid avtatt sterkt i antall i store deler av Europa, særlig i Fennoskandia. I Sverige var det kjent bare tre hekkende par i 2015. Overføring av 99 individer fra Vest-Agder og 45 fra Møre og Romsdal til Sverige etter 2002 synes så langt ikke å ha gitt positive resultater.

Arten er knyttet til eldre løv- eller barblandingsskog med stort innslag av morkne løvtrær. Viktige hekkeområder er kystskoger langs Vestlandet, men den finnes også spredt flere steder i vestlige og sørlige deler av Trøndelag. Hvitryggspetten foretrekker sørvendte lier med skog eldre enn 80 år og synes å unngå skog yngre enn 50 år.

Hvitryggspetten er fylkesfuglen i Hordaland.

Når hvitryggspetten klatrer på en trestamme, virker den ikke så hvit som navnet tilsier. I flukt synes imidlertid mye hvitt. Oversiden er svart bortsett fra bakre parti som er kritthvitt. Undersiden er hvit med svarte lengdestriper, buken og undersiden av stjertbasis er blekrød eller rosa, ikke rød.

Ungfuglene ligner de voksne, men er gråere og har en mer bruntonet drakt. Begge kjønn har røde spisser på issefjærene. Det tar rundt syv måneder før de får voksen drakt.

Flukten er dypt buelinjet.

Hvitryggspetten er meget stasjonær og holder seg stort sett innenfor hekketerritoriet også vinterstid. Av og til oppsøker den fôringsplasser hvor den spiser av utlagt spekk og meiseboller. Ungfuglene streifer omkring høst og vinter, trolig på leting etter et ledig territorium.

Under visse forhold, uvisst av hvilke, forekommer vandringer av relativt store mengder av arten. Siste større vandring var i 2015 da mange som kom østfra slo seg ned i Finland. Et fåtall dro videre vestover til Sverige. 

Hvitryggspetten er vanligvis mindre vokal enn de øvrige spettene, og oppdages oftest ved hakkelyder i forbindelse med reirhakking eller når den hakker seg gjennom bark for å finne mat. Ved reiret kan den være svært bråkete og har da ofte en skvaldrende rekke av skurrende prrrrrrr. Lokkelåten køkk eller kjykk er mørkere og mykere i tonen og svakere enn flaggspettens. Føler den seg truet, gjentas serier av byi-byik-byik-byi-byik. Når paret møtes ved reiret, hilser de med deid-deid.

Trommingen er tydelig lengre enn flaggspettens, som oftest rundt to sekunder. Etter en relativt rolig start øker tempoet samtidig som lydstyrken avtar. Trommingen kan minne litt om tretåspettens, men er lengre. Begge kjønn trommer om våren; hunnen ikke så ofte som hannen, og hun har dessuten kortere trommevirvel. Hvitryggspetten trommer også utenom hekketida, spesielt om høsten når den sannsynligvis annonserer eller forsvarer næringsområder. Arten svarer med tromming ved avspilling av lydopptak av tromming.

De fleste reirhull hakkes ut høyt opp i morkne trær. Osp er foretrukket som reirtre, men i kystfuruskog er bjørk viktig som reirtre. Reirhullets gjennomsnittlige høyde over bakken er ca. 7 meter, gjerne like opp under en grein eller kjuke. Flygehullets diameter er 5–6,5 cm og reirdybden rundt 25 cm. Det tar opp til tre uker å hakke ut reirhull ,som bare sjelden brukes opp igjen. Sammenlignet med de andre europeiske spettene, har hvitryggspetten den minste gjennomsnittlige kullstørrelsen. Det kan ha sammenheng med artens spesielle diett. Par som hekker i fjordområder legger egg fem til seks døgn tidligere enn de som hekker i innlandet, trolig på grunn av klimatiske forhold.

Ungene fødes nakne og blinde og varmes av foreldrene den første tida. De mates i stor grad med billelarver av trebukker, og i den mest intense vekstperioden legger de på seg gjennomsnittlig 4,8 gram per dag. En 10-årig undersøkelse på Nordmøre viste at i gjennomsnitt forlot 2,4 unger hvert reir; det er en svært god hekkesuksess. 

Hvitryggspettens hekketerritorium er stort, trolig rundt 1,5 km2. Også vinterstid er det kamp om gode områder, og det synes som om fuglene trenger om lag 100 hektar med gammel løvskog. Årsaken til at spettene foretrekker sørvendte lier hvor snøsmeltingen er tidlig, er trolig at hvitryggspettens hovedføde, larver av trebukker, finnes i størst mengde i solrike områder. Det er registrert at enkelte fugler kan hente mat fra gode næringsområder seks til ti kilometer fra reiret.

Alle Europas spetter er stort sett  lite sosiale, og hvitryggspetten er det i utpreget grad. Med unntak av i hekketida sees paret sjelden sammen. Begge kjønn er territorielle utenom hekketida og forsvarer spesielt områder med morkne løvtrær mot inntrengere. Til tross for at paret kan holde sammen i flere år, hevder de separate territorier vinterstid. Selv i hekketida virker det som om de henter mat til ungene i forskjellige deler av det felles territoriet.

Næringen består nesten utelukkende av insekter, særlig larver av treborende og barklevende biller. Spesielt viktig er trebukker, men også stokkmaur og larver og pupper av tredrepere inngår i dietten. Bjørk, gråor og osp er de viktigste treslagene  de leter etter mat i. Rundt 70 % av tida brukes til matsøk i morkne og døde trær, noe over 10 % i levende trær.

Reirungene mates hovedsakelig med billelarver , i mindre grad med edderkopper og snegler.

Hannen er gjennomgående større enn hunnen, noe som gjenspeiles i matsøket. Hannen leter etter mat i større trær, på tykkere greiner og lavere i trærne enn hunnen. Han hakker også dypere inn i veden enn hunnen, som i større grad flekker av bark for å lete etter larver.

Spettenes fysiske tilstand på ettervinteren er relatert til værforholdene; kulde og mye snø midtvinters gir en dårlig start på hekkingen, spesielt for hunnene. Den noe større hannen er gjennomgående i bedre kondisjon enn hunnen.

Hvitryggspetten er utviklingsmessig en av de eldste innenfor slekten Dendrocopos og har utviklet et presist og snevert krav til miljøet. Den finnes i områder hvor andre spettearter kan hekke, men ikke alltid omvendt; i langt større grad enn andre arter krever den gammel skog med stor tetthet av treborende insekter i døende og døde løvtrær, så vel stående som liggende på bakken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.