kjerne - redskap

Stampekjerne med tverel til venstre, vindekjerne til høyre.
Kjerner.
Av .

En kjerne eller kinne er et redskap eller en maskin som brukes når rømme eller fløte skal kjernes til smør. Ved kjerningen bearbeides rømmen eller fløten mekanisk slik at fettkulene klumper seg sammen i smørkorn som kan samles og skilles fra kjernemelken (saupet).

Faktaboks

uttale:

çæ:`rnə

etymologi:

av norrønt kjarni, sideform til *kirna, ´kinne´

også kjent som:

stavkinne, strokk-kinne

Historikk

Denne stålkjerna til bruk på gårdene ble produsert i Tyskland 1931.
Av .

Fra middelalderen og et godt stykke inn på 1800-tallet var stampekjerna eller stavkinna det dominerende redskapet. Stavkinna var et høyt, lagget, kar med eller uten lokk. En stav var ofte forlenget til håndtak, og den var videre oppe enn nede. Staven som stampet rømmen under kjerningen, hadde form som en skistav. Den endte i et korsformet trestykke, om dette gikk det gjerne en trinse av vidjer eller tæger. Staven ble kalt tverel eller lignende.

Allerede på 1700-tallet var det flere typer kjerner i bruk; den viktigste nest etter stavkinna var vindekjerna. De eldste vindekjernene var visstnok tønner som ble montert i et stativ og sveivet rundt. Innvendig hadde disse tønnene lister eller fjøler med hull som fløten slo mot. Disse kjernene var temmelig tunge å dra.

Senere kom det runde eller kasseformede kjerner der selve beholderen stod stille. Innvendig var det en aksel med skovler som ble dratt rundt med en utvendig sveiv. Omkring 1900 kom så roterende kjerner av stål. Disse kjernene ble drevet rundt med en sveiv. Innvendig var det faststående vinger som fløten ble slått mot.

Kjerner i meieriene

Av .
Smørproduksjon ved Rissa Meieri først på 1970-tallet.
Av .

Mot slutten av 1800-tallet ble det etablert et stort antall meierier i Norge. På landsbasis steg tallet fra 307 i 1890 til 845 i 1900, for så å avta til 742 i 1910. Den store satsingen hadde blant annet sammenheng med at det var gode avsetningsmuligheter for norsk smør i Storbritannia.

Meieriene måtte ha kjerner med langt større kapasitet enn man hadde hatt på gårdene. I noen av de eldste meierier hadde man såkalte hollandske eller danske kjerner. De var lagget med staver av eik, der tre av stavene dannet innvendige slagtrær. En vertikal aksel med skovler ble drevet rundt av en motor. Disse maskinene var for tunge til å drives med håndmakt. Meierier som ikke hadde dampmaskiner eller motorer til drivkraft, kunne i stedet kjøpe engelske rullekjerner med en sveiv i hver ende.

Et stykke inn på 1900-tallet begynte meieriene så å ta i bruk de såkalte kjerneeltere. Disse maskinene kunne både kjerne fløten og elte smøret.

Prosessen i moderne meierier forgår ved at søt kjernefløte slippes inn på et hurtigroterende «ris», som omdanner fløten til krem på sekunder. Kremen skiller seg så i smørkorn og kjernemelk. De lette smørkornene flyter opp og kjernemelken tappes av.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1974), Rissa Meieri 1898-1973. Utgitt av Rissa Meieri.
  • Dybdahl, Audun (1983), Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjer-regionen. Steinkjer Museum.
  • Støren, Kr. (1919), Melkebruket. I N. Ødegård (redaktør), Landbruksboken 2. Kristiania.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg