Mary Shelleys gotiske science fiction-roman Frankenstein fra 1818 er blant de viktigste inspirasjonskildene til skrekkfilmer i mange ulike perioder.
/Universal Studios.
Victor Frankenstein føler avsky ved synes av sin skapning. Illustrasjon fra forsiden til den reviderte 1831-utgaven publisert av Colburn and Bentley, London.
Portrett av Mary Wollstonecraft Shelley
Av .

Artikkelstart

Frankenstein; or, The modern Prometheus er en roman av Mary Wollstonecraft Shelley fra 1818. Revidert versjon kom 1831. Boken handler om vitenskapsmannen Victor Frankenstein som lykkes med å lage et kunstig individ, men som ikke tar ansvar for dette. Individet, av Frankenstein kalt «monsteret», hevner seg på sin skaper. Romanen genreplasseres i britisk romantikk og/eller den gotiske roman. Den er i dag regnet som en av verdens beste romaner.

Faktaboks

Etymologi
engelsk tittel Frankenstein, or The Modern Prometheus

Handling

Victor Frankenstein blir tidlig interessert i naturvitenskap, og da hans mor dør i ung alder, blir denne interessen fokusert på en utforsking av liv og død. Etter avbrutte universitetsstudier forsøker han å gi liv til et individ satt sammen av deler fra døde mennesker (og dyr). Da han får det til, får han sjokk av hvor forferdelig det er blitt, og monsteret overlates til seg selv. På grunn av sitt skrekkelige utseende blir monsteret utstøtt overalt. Monsteret krever at Frankenstein skal lage kvinnelig make til seg. Frankenstein går med på dette, men ombestemmer seg idet han er ferdig. Etter dette bestemmer monsteret seg for å drepe Frankensteins nærmeste og drive han til desperasjon.

Historisk bakgrunn

Det pågikk en kontroversiell debatt blant medisinere og anatomer på 1810-tallet om hvordan livet skulle forstås. Vitalistene mente livet måtte tilføres på en måte som var utenfor menneskelig viten, mens materialistene mente livet var integrert i alle organismer. Dette hadde konsekvenser for religionens plass. Hvis materialistene hadde rett trengtes jo ingen gud for å skape nytt liv. Mary og Percy Shelley hadde i perioder nær omgang med den ledende av materialistene, William Lawrence.

Fra 1802 av hadde Luigi Aldani (nevø av Luigi Galvani) hatt demonstrasjoner i England av døde legemer av dyr og mennesker som ble tilført galvanisk strøm. Disse begynte da å bevege seg som om de var i live. At livet var elektrisitet, eller noe som lignet, var en fremtredende teori.

I forordet til 1818-versjonen henvises det til en «Dr. Darwin» som etter ryktene hadde observert at det hadde oppstått liv i en krukke med kokt pasta. Det er Charles Darwins bestefar Erasmus det er snakk om, og uavhengig av sannhetsgehalten var poenget å fokusere på såkalt spontan generasjon – hvorvidt liv kan oppstå av seg selv.

Ny grensespengende vitenskap ble på denne tiden med et samlebegrep omtalt som «promethean science» (Prometeus-vitenskap). Ved siden av politisk radikalisme og religionskritikk ble slik vitenskap sett på som samfunnsnedbrytende av det etablerte samfunnet.

Tolkning

Victor Frankenstein er en typisk romantisk helt som primært finner mening i tilværelsen ved å gjøre noe oppsiktsvekkende slik at han kan sett spor etter seg i verdenshistorien: «Liv og død stod nå for meg som innbilte grenser, som jeg skulle være den første til å bryte for å fremskaffe lys til vår mørke verden. En ny art ville takke meg som deres skaper og opphavsmann; mange lykkelige og perfekte skapninger ville takke meg for sin eksistens.» Den oppdagelsesreisende Robert Walton som Frankenstein forteller sin historie til, er av samme type. Han har forsøkt å utmerke seg i flere disipliner før han nå risikerer eget og sitt mannskaps liv i Nordishavet.

Frankenstein bruker mye tid på å fortelle om sin egen familie og hvor mye han setter pris på den, men dette står ikke helt til troende da han i forbindelse med studier og eksperimenter holder seg borte i flere år. Da Frankenstein selv blir en slags far til monsteret, svikter han i hvert fall som forelder, hvilket monsteret med rette anklager han for. Samtidig er ikke dette bare snakk om empati og språk. Monsteret har en kropp det ikke kan snakke seg vekk fra. Det er dømt til et liv utenfor samfunnet.

At monsteret blir ondt, er helt i tråd med Shelleys far, William Godwins, teorier: Behandles noen dårlig, så blir de onde. Det er likevel for lettvint å fastslå at Mary Shelleys sympati er med monsteret alene. Den er like mye med Frankenstein som tross sine feil prøver å overskride grensene for hva som var mulig, og forbedre menneskehetens situasjon.

De britiske romantikerne satte Jean-Jacques Rousseau høyt. Hans skrifter har preget Frankenstein på flere vis. Emile innledes med en påpekning av at mennesket skal vri og vrenge på alt mulig, det klarer ikke å la noe være i fred. Men han sier samtidig at hvis vi ikke gjorde dette, ville alt bare ha vært enda verre. Det er videre nærliggende å lese monsterets historie som en bevegelse fra naturtilstanden til samfunnstilstanden slik Rousseau beskriver i Om ulikheten. For seg selv ute i naturen forholder monsteret seg uproblematisk til sine omgivelser. Det er verken godt eller ondt, det bare er. I møtet med mennesker lærer monsteret om rangforskjeller, eiendom, stolthet, egoisme og så videre. Man kan ellers merke seg at Victor Frankenstein kommer fra Genève, samme sted som Rousseau, og at Victors beskrivelser av å være utestengt fra samfunnet har store likheter med Rousseaus Den ensomme vandrers drømmerier. Mary og Percy Shelley hadde et tett leseprogram av klassikere og ny vitenskap, og det finnes spor etter mange andre forfattere også.

Mottakelse

Romanen ble utgitt anonymt 1. januar 1818. Anmelderne var i stor grad bundet av oppdragsgivers politiske linje, og boken fikk derfor flere negative anmeldelser. Walter Scott gav den god anmeldelse. Romanen hadde en dedikasjon til William Godwin, men også handlingen ble koblet til hans radikale filosofi. Percy Shelley var tilhenger av Godwin, og flere tippet derfor at han var forfatteren. En ny utgave med Mary Shelley som forfatter kom i 1823.

Den første bruken av Frankenstein som bilde på noe utenfor litteraturen, var innen politisk satire i betydningen: «Hvis vi gir politiske rettigheter til de lavere klasser, vil vi skape et monster vi vil ha vanskeligheter med å kontrollere». En slik tolkning var neppe i tråd med Mary Shelleys syn. Slik har det heller ikke vært med senere tolkninger. De har tidligere hovedsakelig vært brukt som en advarsel mot å opptre som gud, mens de i dag som regel brukes som en advarsel mot å tukle med naturen. Men Mary Shelley var ikke religiøs og ingen motstander av ny vitenskap og teknologi.

Dramatiseringer og filmatiseringer

Frankenstein. Boris Karloff i filmen The Bride of Frankenstein fra 1935.

Av /NTB Scanpix ※.

Den kostbare førsteutgaven av Frankenstein var ikke tilgjengelig for mange. I 1823 ble det imidlertid laget en teaterversjon, Presumption; or, the Fate of Frankenstein, som ble en suksess. Etter denne fulgte mange andre, noen av dem syngespill eller pantomimer.

Den mest berømte filmatiseringen, James Whales Frankenstein fra 1931 var basert på en slik dramatisering (av Peggy Webling fra 1927). Den ikoniske utformingen monsteret var inspirert av leirmonsteret fra Golem-filmene og søvngjengeren i Caligaris kabinett. Suksessen fra denne filmen gjorde at Whale kunne lage en påkostet oppfølger i 1935: The Bride of Frankenstein, av mange regnet som bedre enn den første filmen. Etter dette er det blitt laget flere hundre filmatiseringer — de fleste avviker mye fra romanen. Kenneth Branaghs Mary Shelley’s Frankenstein fra 1994 følger romanen i stor grad, men har inkorporert mye av den feministiske kritikken av romanen som kom fra slutten av 1970-tallet av.

1831-versjonen

Mary Shelley fikk utgitt Frankenstein på nytt i 1831 mot at hun lagde en ny versjon. Utgiver kunne på denne måten påberope seg en noe tvilsom copyright. Romanen er ikke veldig forskjellig fra den opprinnelige, men det vitenskapelige er en del nedtonet, mens betydningen av alle mulige familierelasjoner er utdypet. Dessuten er Victors adoptivsøster Elizabeth, som han skal gifte seg med, endret fra kusine til ikke å være i slekt.

Den mest interessante forskjellen er i det nyskrevne forordet. Selv om romanen verken i opprinnelig eller ny versjon har noen religiøs dimensjon skriver hun her om hvor skremmende det er å etterligne Skaperens fantastiske innretning. Dette blasfemiske aspektet var noe publikum umiddelbart hadde grepet fatt i, og som virket tilbake på Mary Shelley.

1831-forordet inneholder også en beretning om hvordan hun fikk ideen, sommeren 1816 ved Genfersjøen i samvær med Percy Shelley, Lord Byron, John Polidori (Byrons lege) og Marys stesøster Claire Clairmont. Denne fortellingen er en iscenesettelse av hvordan av hvordan hun selv «fødte» sitt verk/monster på samme måte som Frankenstein selv. Kritiske studier har påvist mange momenter som er uriktige i denne beretningen. Det viktigste holdepunktet er Polidoris dagbok fra det samme oppholdet. (Mary var ikke klar over at denne fantes.)

Mary skriver i 1831-forordet at Percy kun skrev forordet til 1818-utgaven (i hennes sted). Dette er ikke troverdig. Percys bidrag er større, men det er vanskelig å fastslå hvor mye, siden Mary og Percy i samarbeid har tilslørt dette. Debatten om Percys bidrag til Frankenstein er lite populær blant feminister.

Feministisk revurdering

Frankenstein ble lenge ansett for å være mer interessant enn god. Dette endret seg fra 1970-tallet av. Litteraturviteren Ellen Moers kom i 1974 med en oppsiktsvekkende lesning av romanen som fødselsmyte. Hun fant mange strukturelle likheter mellom romanen og et svangerskap. Dessuten leste hun Frankensteins hysteri etter skapelsen av monsteret som fødselsdepresjon. Hun koblet også monsterets ensomhet til den ensomhet Mary Shelley ofte hadde gitt uttrykk for, og ikke minst alle som døde rundt henne, inkludert egne barn.

Moers’ nylesning utløste stor aktivitet blant angloamerikanske feministiske litteraturforskere. Man antok at Mary Shelley var underkjent forfatter i skyggen av Percy. Man lette etter spor av teoriene til moren, Mary Wollstonecraft. Man antok også at romanen var blitt undervurdert fordi de ble kategorisert som gotisk eller science fiction. I løpet av få år spredte denne interessen seg til et vidt spekter av fortolkninger, og mengden akademiske artikler om Frankenstein har vært svært stor siden 1990-tallet.

Litteratur

Det finnes et utall utgaver av begge versjonene av Frankenstein. For 1818-versjonen anbefales Oxford World’s Classics utgave. For 1831-versjonen anbefales Penguin Classics. 1818-versjonen kom på norsk i 2005 (Kagge). 1831- versjonen kom på norsk i 1976 (Gyldendal). En meget god studieutgave av 1818-versjonen er Norton Critical Edition. Den har i tillegg relaterte tekster, samtidig kritikk og nåtidig kritikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg