Andrej Tarkovskij, russisk filmregissør. Han vokste opp under kulturpåvirkning fra faren, lyrikeren Arsenij Tarkovskij, og studerte ved filmskolen i Moskva. Hans første spillefilm, den poetiske krigsskildringen Ivans barndom (1962), vakte internasjonal oppsikt, mens hans neste film, det inspirerte eposet Andrej Rubljov (1966) med handlingen fra 1300-tallet, ble stanset av sensuren for sin «anti-russiske historiefremstilling», og først frigitt 1972. Hans neste film var den filosoferende science fiction-filmen Solaris (1971), mens Speil (1974) var en poetisk barndomsskildring med selvbiografiske trekk, som vakte oppsikt for sin fragmentariske fortellemåte og virkningsfulle montasje.

Tarkovskijs filmspråk utviklet seg fra poetisk realisme til en langsom, symbolistisk stil preget av drømmeaktige tablåer. Stalker (1979) var en dvelende filmatisering av en science fiction-novelle av brødrene Strugatskij, om tre menn på leting i en forbudt sone. I den italiensk-sovjetiske samproduksjonen Nostalghia (1983) skildret han den utvandrede russerens lengsel etter hjemlandets natur og åndelige kultur. Selv forlot han Sovjetunionen 1984, og laget sin syvende og siste spillefilm, den prisbelønte Offeret (1986), i Sverige.

I et poetisk billedspråk som appellerer til følelsen fremfor fornuften, behandlet Tarkovskij religiøst-filosofiske emner som tro, offer og den moderne sivilisasjonens tapte åndelighet. En gjennomgangsfigur i hans filmer har vært det skapende individ som vinner styrke og innsikt nettopp ved sin posisjon utenfor fellesskapet. I boken Die versiegelte Zeit (1984) gjorde han rede for sine ideer om kunst og om filmens estetikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.