Saving Private Ryan (1998)
Tom Hanks (i midten) i krigsfilmen Redd menig Ryan (Saving Private Ryan) fra 1998. Filmen er best kjent for sin brutale og realistiske framstilling av den allierte landgangen i Normandie under andre verdenskrig.
Saving Private Ryan (1998)
Av /AP/NTB.

Krigsfilm er en filmsjanger der handlingen dreier seg om krig og krigføring. Filmene kan fokusere på både soldater og sivile i ulike situasjoner i krigen, men slagscener står ofte sentralt i handlingen. Okkupasjonsdrama med handling fra andre verdenskrig er den viktigste undertypen i den norske krigsfilmen.

Faktaboks

Etymologi

engelsk war film, combat film

Betegnelsen krigsfilm brukes mest om filmer som tar for seg moderne krigføring, fra og med første verdenskrig og fram til vår tid. Filmer som tar for seg eldre militære konflikter blir oftere kalt historiske dramaer, selv om de inneholder skildringer av krig.

Betegnelsen combat film (slagfilm) brukes gjerne om filmer der militæroperasjoner og kamper er dominerende deler av handlingen, for å skille disse fra for eksempel spionfilmer og politiske thrillere der scener fra slagmarken ikke spiller en like vesentlig rolle.

Sjangertrekk

Krigsfilmer følger som regel enten militære eller sivile personer gjennom dramatiske hendelser og utfordringer som krigshandlingene bringer med seg. Filmene foregår på slagmarken eller i områder som er preget av krigens herjinger, og de har ofte i seg elementer av actionfilm og katastrofefilm. Krigsfilm kan også iscenesettes som komedie, og de kan kombineres med for eksempel science fiction i sjangerblandinger.

Noen viktige epoker og konflikter blir stadig framstilt i krigsfilmsjangeren i Hollywood og Vesten. Disse er særlig første verdenskrig, andre verdenskrig, Vietnamkrigen og Golfkrigene. Borgerkriger som Bosniakrigen og den såkalte krigen mot terror har også avfødt mange filmer og serier i sjangeren.

Historikk

Under første verdenskrig ble det laget filmer om livet i krigen, både dokumentariske og fiktive, som den britiske dokumentar- og propagandafilmen The Battle of the Somme (1916). Noen eksempler på spillefilmer som tar for seg første verdenskrig er Stanley Kubricks antikrigsfilm Paths of Glory (1957), David Leans storslåtte Lawrence of Arabia (1962) og Sam Mendes skyttergravsepos 1917 (2019).

Under andre verdenskrig ble det laget mange dokumentar- og propagandafilmer på både de alliertes og aksemaktenes side av konflikten, som for eksempel den tyske Kolberg (Veit Harlan, 1945) og Frank Capras amerikanske filmserie Why We Fight (1942–1945). Blant de mange ulike spillefilmene som i tiårene etter krigen har vært av stor kulturell og kommersiell betydning, finner vi blant annet David Leans The Bridge on the River Kwai (1957), Guy Hamiltons Battle of Britain (1969), Peter Weirs Gallipoli (1981), Steven Spielbergs Saving Private Ryan (1998), Clint Eastwoods Letters from Iwo Jima (2006) og Christopher Nolans Dunkirk (2017).

Av andre store konflikter har Vietnamkrigen hatt stor betydning for krigsfilmen i Vesten på flere måter. Vietnamkrigen var ytterst kontroversiell i USA, og som et resultat av dette vegret de store Hollywood-studioene seg for å berøre den. Konfliktens nederlag og traumer fikk stor sosial og politisk betydning i USA, og uavhengige filmprodusenter laget etter hvert filmer som også fikk Hollywood til å våge seg inn på tematikken. Disse filmene viser ofte mindre ærerike og glamorøse sider av væpnet konflikt enn filmer om andre verdenskrig hadde en tendens til å gjøre i Hollywoods gullalder. Anerkjente eksempler på krigsfilmer om Vietnam-konflikten er så ulike filmer som Michael Ciminos The Deer Hunter (1978), Francis Ford Coppolas Apocalypse Now (1979), Oliver Stones Platoon (1986), Stanley Kubricks Full Metal Jacket (1987) og John Irvins Hamburger Hill (1987).

Kathryn Bigelows prisbelønte krigsfilm The Hurt Locker fra 2008 er et banebrytende eksempel fra senere år. Filmen er basert på virkelige hendelser i Irak-krigen. Den ble laget av uavhengige produsenter utenfor Hollywood-systemet og er et eksempel på at krigsfilmen også kan lages på mindre budsjetter og andre steder enn i Hollywood. Bigelow mottok Oscar-prisen for beste regi for filmen. Hun var den første kvinnen til å motta denne prisen.

Betydning i norsk film

 Jack Fjeldstad i Ni liv (1957)
Jack Fjeldstad i hovedrollen som motstandshelten Jan Baalsrud i Arne Skouens Oscar-nominerte krigsfilm Ni liv fra 1957. De såkalte okkupasjonsdramaene hadde stor betydning i norsk film i tiårene etter andre verdenskrig og har fått en ny aktualitet og popularitet i tiden etter 2000.
Jack Fjeldstad i Ni liv (1957)
Av /NTB premium.

Krigsfilmen gjorde seg sterkt gjeldende i norsk film i etterkant av andre verdenskrig i form av de såkalte okkupasjonsdramaene, som tok for seg ulike forhold ved den tyske invasjonen og okkupasjonen i årene 1940 til 1945. Eksempler på okkupasjonsdramaet i norsk film fra denne tiden er Englandsfarere (Toralf Sandø, 1946), Kampen om tungtvannet (Jean Dréville og Titus Vibe-Müller, 1948) og Shetlandsgjengen (Michael Forlong, 1954).

Den viktigste filmskaperen i denne trenden var Arne Skouen, som stod bak blant annet Nødlanding (1952), den Oscar-nominerte Ni liv (1957) og Kalde spor (1962). Spesielt den sistnevnte filmen hadde en mer problematiserende tilnærming til det historiske materialet enn det som var tilfellet med de veldig heroiske framstillingene i tidligere okkupasjonsdramaer, og den fikk stor betydning for at behandlingen av motstandskampen i norsk film ble mer nyansert. Norske krigsfilmer i undersjangeren okkupasjonsdrama ble mørkere og dystrere utover 1970- og 1980-tallet, med eksempler som Faneflukt (Eldar Einarson, 1975), Liten Ida (Laila Mikkelsen, 1981) og Over grensen (Bente Erichsen, 1987). Filmen Secondløitnanten (Hans Petter Moland) fra 1993 innledet deretter et nytt fokus på heroisme i den norske krigsfilmen.

Etter 2000 har heltedyrkelsen igjen stått sentralt i en krigsfilmsjanger som har fått stor kunstnerisk og kommersiell betydning i norsk spillefilm- og serieproduksjon. Denne gangen står oftest den individuelle helten i sentrum for fortellingene, mer enn den kollektive heroismen fra tidlige okkupasjonsdramaer. Trenden tok av med den enorme publikumssuksessen til Max Manus (Joachim Rønning og Espen Sandberg) i 2008 og har fortsatt med filmer som Into the White (Petter Næss, 2012), Kongens nei (Erik Poppe, 2016), Den 12. mann (Harald Zwart, 2017) og Kampen om Narvik (Erik Skjoldbjærg, 2022). Det har også kommet ytterligere dramatiseringer av virkelige hendelser i form av TV-serier, for eksempel Kampen om tungtvannet (Per-Olav Sørensen, 2015) og den Emmy-belønte Atlantic Crossing (Alexander Eik, 2020). Mange av disse filmene og seriene har blitt gjenstand for kritikk fra både historikere og film- og TV-kritikere for sin tidvis upresise behandling av historiske fakta og fabrikkering av dramatiske forhold.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Iversen, Gunnar (2011). "Krigen fortsetter i norsk film". På rushprint.no 30.11.11.
  • Neale, Steve (2000). "War Films". I Genre and Hollywood. London og New York: Routledge.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg