Kautokeino kirke
Kautokeino kirke i Finnmark. Lekmannsvekkelsen som spredte seg blant samer og kvener på midten av 1800-tallet arbeidet mot alkoholmisbruk. I Kautokeino havna "de vakte" i skarp konflikt med den lokale brennevinsforhandleren, men presten i Kautokeino kirke tok også parti mot dem. "De vakte" prøvde å få andre i området til å omvende seg til samme form for kristendom som dem, og flere av dem ble etter hvert arrestert for å protestere under gudstjenester. Deres harde straffer var utslagsgivende i å framprovosere opprøret. Foto 1. september 1912.
Av /Riksantikvaren.
Lars Jacobsen Hætta
Lars Jacobsen Hætta (1834-1896) var en av de fem samene som ble dømt til døden etter Kautokeino-opprøret, men fikk dommen omgjort til livstid. Han var atten år når opprøret fant sted. Under sitt lange fengselsopphold på Akershus festning i Christiania ble han engasjert i arbeidet med å oversette Bibelen til samisk, og han fullførte dette arbeidet etter at han ble benåda 1867. Her fotografert av Sophus Tromholt i 1882 eller 1883.
Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth
Presten Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth hadde lenge arbeidet for at samefolket skulle få beholde sitt eget språk og sin etniske identitet innenfor den norske staten. Han ble sendt til Kautokeino for å roe ned gemyttene i kjølvannet av den læstadianske vekkelsen, men hans måte å hanskes med problemene bidro i stedet til å forverre konflikten.

Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et religiøst-politisk opprør i Kautokeino (Guovdageaidnu) som fant sted i 1852.

Opprøret var slutten på en konflikt som hadde pågått i flere år. På den ene siden stod en gruppe samer som deltok i den læstadianske vekkelsesbevegelsen og gjorde motstand mot brennevinshandelens makt og innflytelse. På den andre siden stod representanter for den ikke-samiske øvrigheta i Kautokeino: handelsmannen, presten og lensmannen.

Konflikten tilspissa seg, og 8. november 1852 kom det til et voldelig sammenstøt i Kautokeino bygd. Under opptøyene mistet handelsmannen og lensmannen livet, og presten ble pisket. Andre bygdefolk ble sperra inne, mishandla og forsøkt omvendt til «de vaktes» form for kristendom. Opprøret ble til slutt slått ned av andre samer.

I den påfølgende rettssaken ble mange av opprørerne, hvorav flere var under 18 år, idømt kortere og lengre straffearbeid. Noen av de dømte døde under soning. To av opprørslederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henretta i 1854.

Bakgrunn

Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret var sammensatt. Som regel vektlegges både religiøse, sosiale og økonomiske, og personlige faktorer for å forklare hvorfor opprøret fant sted. Disse tre er også tett forbundet.

Brennevinshandelen

Det foregikk en handelsvirksomhet i Kautokeino som baserte seg sterkt på at ikke-samer solgte alkohol til lokalbefolkninga. Mange ble gjort avhengige og satte seg i dyp gjeld til handelsmannen Carl Johan Ruth. Denne gjelden ble ofte innkassert via tvungen konfiskering og nedslakting av rein. De sosiale og økonomiske følgene for familiene som ble rammet av dette, var svært alvorlige; i praksis falt deler av områdets befolkning ned i en «forslummet» tilværelse.

Lekmannsbevegelsen

På samme tidspunkt foregikk det en religiøs vekkelse på Nordkalotten, sentrert rundt den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius. Bevegelsen la i likhet med mange samtidige lekmannsvekkelser vekt på menigheten heller enn presteskapet og prekte mot rusmiddelbruk. Læstadianismen slo særskilt an blant etniske minoriteter med lav status i samtida, som kvener og samer.

Flere flyttsamer fra Kautokeino hørte Læstadius preke i Karesuando kirke vinteren 1848, og ble grepet av hans fordømmelse av alkohol og hans forkynnelse av behovet for en total indre og ytre omvendelse. For en del av de armodsrammede samene i Kautokeino gav bevegelsen også et religiøst og ideologisk grunnlag for et oppgjør med handelsmannen.

Kirka reagerer mot vekkelsen

Den norske kirke var imidlertid svært misfornøyd med at lekmannsvekkelsen spredte seg i Nord-Norge. Presten Nils Stockfleth ble sendt for å roe ned gemyttene. Stockfleth var kjent som forkjemper for samenes «hellige Ret» til å beholde «sit Sprog og sin Nationalitet», og kunne således synes å være rett mann på rett sted.

Det var han imidlertid slett ikke. Stockfleths reaksjon på «de vakte» var fordømmelse, utfrysing og noen voldelige opptrinn hvor han prøvde å skape seg respekt ved å slå folk med spaserstokken sin. Fra nå av oppfattet «de vakte» også kirken som stående i ledtog med den syndige handelsmannen.

Øvrigheta forener seg mot de vakte

Stockfleth fikk sparket den samiske lensmannen i Kautokeino, Ole Isaksen Hætta, fordi han ble ansett som for mild mot «de vakte». Lars Johan Bucht ble innsatt som ny lensmann. Bucht hadde vært lensmann i Sverige, men blitt dømt for forsømmelse i tjenesten og stukket av til Kautokeino med sin venn Carl Johan Ruth for å hjelpe ham med handelsvirksomheten.

Hele øvrigheta i Kautokeino – prest, handelsmann og lensmann – stod dermed i samla flokk mot «de vakte».

Konflikten eskalerer

Tilhengerne av lekmannsbevegelsen krevde at sambygdingene skulle vende seg til samme form for kristendom som dem, og flere ble etter hvert arrestert for å protestere under gudstjenester i Kautokeino og på Skjervøy.

I rettssaken mot disse i 1852 ble 22 samer (14 menn og 8 kvinner) dømt til særdeles harde straffer som varierte fra fem dagers arrest på vann og brød til to års straffarbeid, samt mindre bøter til statskassen. De hardest dømte hadde allerede sittet tre måneder i varetekt, men dette ble ikke trukket fra i straffen. De fem som anket sine dommer, måtte bli sittende i varetekt i Alta inntil saken var behandlet i Høyesterett. I tillegg måtte de dømte betale alle utgifter i forbindelse med rettssaken.

Blant lederne var Mons Somby, Aslak Hætta, sistnevntes bror Mathis Jacobsen Hætta og Mathis' hustru Ellen Aslaksdatter Skum. Aslak Hætta fikk en dom på 15–20 dager, men hadde da allerede sittet åtte måneder i varetekt. Gjelden til staten som de arresterte hadde blitt idømt, skulle inndrives gjennom konfiskering av reinflokker. Dermed ble hele livsgrunnlaget deres truet.

Reindriftssamene i Kautokeino opplevde høsten 1852 en ytterligere trussel mot sin næring: som ledd i en konflikt mellom Russland og Den svensk-norske unionen stengte tsaren grensa mellom sistnevnte stat og storfyrstedømmet Finland. Folk som tradisjonelt dro med reinflokkene sine til finsk side av grensa mistet nå adgangen til disse helt nødvendige beitemarkene.

For å stå sterkere under krisen drev mange reinflokkene sine sammen og dannet en «stor-siida» sør for Kautokeino bygd. Stemninga ble etter hvert opphisset, og forbitrelsen steg da lensmann Bucht trua med å hente Ellen Aslaksdatter Skum til soning, noe hun motsatte seg.

Opprøret

Opprørsnatta

Natt til 8. november 1852 satte 35 voksne menn og kvinner og 22 barn ut mot Kautokeino kirkested, bevæpnet med gjerdestaurer og kniver. På vei nedover fikk de med seg flere reineiere; noen ble overtalt mens andre ble tvunget med. Nede i bygda stormet opprørerne handelsstedet og satte det i brann. Under kaoset som oppstod ble handelsmann Ruth omringet av flere kvinner og slått ihjel med gjerdestaurer, mens lensmann Bucht ble drept med kniv av Aslak Hætta. Prest Stockfleth hadde fratrådt sin stilling og var ikke i bygda, men hans etterfølger i embetet, Fredrik Waldemar Hvoslef, ble pisket.

De sambygdingene som opprørerne fikk tak i, ble ført til prestegården og mishandlet. Det ble krevd av dem at de skulle omvende seg og gjøre bot. Opprøret ble til slutt slått ned av ei gruppe samer fra Kautokeino og nabobygda Ávži, og fangene satt fri.

Dom og straff

Fem av opprørerne ble dømt til døden, men bare to dødsdommer ble fullbyrda: Aslak Hætta og Mons Somby ble halshugd i Alta 14. oktober 1854, i nærvær av en stor folkemengde og 50 infanterisoldater som var sendt nordover fra Trondheim. De hodeløse kroppene ble gravlagt på Kåfjord kirkegård. Hodene deres ble sendt til Universitetet i Christiania for forskning.

Svært mange av de som deltok i opprøret ble dømt til tukthus, og sendt sørover til Trondheim og til Akershus festning for å sone. Straffeutmålinga varierte fra ett års fengsel til livstid. Noen av de dømte var 18 år eller yngre, og flere døde på tukthuset.

Etterdønninger

Fornorskinga

Kautokeino-opprøret anses som en av de medvirkende årsakene til at fornorskingspolitikken fikk gjennomslag i norsk politisk tenking. Tanken om at samer skulle legge vekk sin kultur og assimileres inn i den norske befolkninga ble den dominerende i norsk samepolitikk de neste 100 år.

Framstillinger av opprøret

Opprøret, dets bakgrunn og dets etterdønninger har siden 1852 og fram til i dag vært gjenstand for stadig tilbakevendende debatt, forskning og ikke minst kunstnerisk framstilling. Hva angår sistnevnte er det skrevet ikke mindre enn seks romaner, to skuespill og laget en film om begivenhetene.

I eldre tider har framstillingene stort sett gitt uttrykk for en fordømmende holdning til opprørerne, og deres beveggrunner for å angripe Kautokeino kirke- og handelssted har blitt redusert til utelukkende å ha med religiøs fanatisme å gjøre. Et internt samisk eksempel på denne framstillingsformen er å finne i Johan Turis bok Muitalus sámiid birra («En fortelling om samene», 1910). Dette er den første ikke-religiøse boka utgitt på samisk, og den tar blant mange andre emner også for seg Kautokeino-opprøret. Turis beretning om dette er sterkt kritisk til «de vaktes» ideologi og praksis. Forfatteren ble født to år etter opprøret, og hans far var blant «de vaktes» motstandere i samtida.

Fra og med andre halvdel av 1900-tallet har det imidlertid blitt mer rom for skildringer som fokuserer på den sosiale undertrykkelsen de fattige og «de vakte» ble utsatt for, og på forholdet mellom samer og øvrighet i 1800-tallets Nord-Norge. Framstillingene har dessuten i økende grad prøvd å se begivenhetene også fra opprørernes side.

I våre dager framstilles opprørerne iblant på en slik måte at de kan regnes som fortellingas helter. For igjen å ta for oss et internt samisk eksempel, har storfilmen Kautokeino-opprøret (Guovdageainnu stuimmit, 2005) Ellen Aslaksdatter Skum som hovedperson, og publikum får dermed se begivenhetene fra hennes synspunkt. Regissør Nils Gaup er selv etterkommer av en av opprørerne.

Konsekvenser for etterkommerne

Kautokeino-opprørerne har helt fram til våre dager ofte blitt omtalt på en udelt negativ måte. Volden har blitt forklart som et utslag av religiøs fanatisme mens det har blitt viet mindre oppmerksomhet til den sosiale urettferdigheten som førte konflikten fram til sitt tragiske utfall. Mange av opprørernes etterkommere har opplevd dette som en tung byrde å bære. Den samiske dikteren Risten Sokki har formulert det som «en sorg gitt i arv» fra de som deltok i Kautokeino-opprøret til etterkommerne.

I 1990-årene reiste etterkommere av de henrettede opprørslederne krav om å få sine forfedres kranier utlevert til gravlegging. Det viste seg da at Aslak Hættas hodeskalle allerede i 1856 var overført til Københavns Universitet i bytte med to inuit-kranier. Etter en lengre prosess mot forskere som hevdet at kraniene var «statens eiendom» og ønska å beholde dem, ble hodeskallene i 1997 utlevert til etterkommerne og gravlagt på Kåfjord kirkegård. Prost i Alta, Øystein Skille, forrettet ved gravleggingen. Til stede ved seremonien var blant annet Sametingets president og Fylkesmannen i Finnmark.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kjølaas, Per Oskar: «Lars Jacobsen Hætta. Opprører og bibeloversetter» (med parallell samisk tekst), i Alf Isak Keskitalo: Guovdageainnu suohkangirji/Kautokeino sognebok, Kautokeino 1998, s. 704–749
  • Mikkelsen, Magnar og Kari Pålsrud, red.: Kautokeino-dokumentene, 1997, isbn 82-91038-01-5
  • Steen, Adolf: Kautokeino-tragedien 1852, et justismord?, 1965
  • Strøm Bull, Kirsti: «Da forskerne tapte hodet», i Kritisk Juss nr. 4/1996
  • Zorgdrager, Nellejet: De rettferdiges strid : Kautokeino 1852, 1997, isbn 82-412-0300-4
  • Aarseth, Bjørn: «Hodeskaller og hodeløs forskning», i Hammarn, Alta 2001

Kommentarer (6)

skrev john vars

hva slags bakgrunn hadde handelsmannen og lensmanne i kautokeino, og hvor kom dem fra ? var det danske straffanger, sendt til nord for soning?

svarte Mikkel Berg-Nordlie

Hei. Jeg har omarbeidet artikkelen, blant annet så den belyser noen av de spørsmålene du trekker fram i kommentarene dine. Takk for dine innspill - de hadde som resultat at vi tok tak i denne artikkelen. Håper du er fornøyd med resultatet.

skrev john vars

det vi vet i dag, er at den norske regjeringen bestemte i en stortingsmelding i 1915 at det ur samiske reindrift, fagst, fiske skulle slutte eksistere, hadde den kaskje rot eller ble bestemt av 1852 hendelsen?

skrev john vars

det vi vet idag, vi ser det og opplever det i kropp og sjel at norge fullbyrder denne politikken, utmark er stengt for oss og det norske eller engelske lord jakt og fiske som gjelder, det er penger som styrer, mennesker uten bakgrunn fra naturen og det ikke det ursamiske som bestemmer, vedtar utmarks regler og lover, om jakt og fiske, vi er som skuespill, sametinget er et spill for galleriet for utlandet det er for aa skjule og kvele det ursamiske liv og kultur. Vi er marionetter for det norskefolk til utlandet. Blir det noen gang virkelig frihet for oss, ytringsfrihet og frihet hvor vi legger premisser, former lover og regler for utmark, jakt, fangst, fiske og bruk av utmark?

skrev john vars

Kautokeino opprøret var Kvensk familie feid, etterkommere av en kvensk prest datter fra Torneå og en kvensk handelsmanns fra Roavniemi området som hadde butikk filial i Hetta/Enontekiø, det er familie opprør med politisk og religiøst innhold, det er kvener som er gift med Fjell Lappiske kvinner som drev de første kvenske rein flokker mot de rene kvener som ikke var gift med Fjell Lapper. For man finner ingen medlem fra de Fjell Lappiske familiers Siidaer med i opprøret, hverken før og i 1852.

skrev john vars

Det er for det meste Kvener og Nordmenn som skriver om opprøret og det "samiske historien", - Nå må vi Fjell Lapper å skrive fra vårt perspektiv, det nomadisk Fjell Lapp og naturfolks liv, - hvordan vi har opplevd kolonisering og okkupering, og våres forfedres skildring om Kvensk og Noesk innvandring og bosetning, og hvordan de har opplevd å bli fortrengt og fratatt deres Siida områder og beiteland og naturbruks. områder.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg