Presten Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth hadde lenge arbeidet for at samefolket skulle få beholde sitt eget språk og sin etniske identitet innenfor den norske staten. Han ble sendt til Kautokeino for å roe ned gemyttene i kjølvannet av den læstadianske vekkelsen, men hans måte å hanskes med problemene bidro i stedet til å forverre konflikten. 

Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et religiøst-politisk opprør i Kautokeino (Guovdageaidnu) som fant sted i 1852. 

Opprøret var slutten på en konflikt som hadde pågått i flere år. På den ene siden stod en gruppe samer som deltok i den læstadianske vekkelsesbevegelsen og gjorde motstand mot brennevinshandelens makt og innflytelse. På den andre siden stod representanter for den ikke-samiske øvrigheta i Kautokeino: handelsmannen, presten og lensmannen. 

Konflikten tilspissa seg, og 8. november 1852 kom det til et voldelig sammenstøt i Kautokeino bygd. Under opptøyene mistet handelsmannen og lensmannen livet, og presten ble pisket. Andre bygdefolk ble sperra inne, mishandla og forsøkt omvendt til "de vaktes" form for kristendom. Opprøret ble til slutt slått ned av andre samer.

I den påfølgende rettssaken ble mange av opprørerne, hvorav flere var under atten år, idømt kortere og lengre straffearbeid. Noen av de dømte døde under soning. To av opprørslederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henretta i 1854.

Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret var sammensatt. Som regel vektlegges både religiøse, sosiale og økonomiske, og personlige faktorer for å forklare hvorfor opprøret fant sted. Disse tre er også tett forbundet.

Det foregikk en handelsvirksomhet i Kautokeino som baserte seg sterkt på at ikke-samer solgte alkohol til lokalbefolkninga. Mange ble gjort avhengige og satte seg i dyp gjeld til handelsmannen Carl Johan Ruth. Denne gjelden ble ofte innkassert via tvungen konfiskering og nedslakting av rein. De sosiale og økonomiske følgene for familiene som ble rammet av dette, var svært alvorlige; i praksis falt deler av områdets befolkning ned i en "forslummet" tilværelse.

På samme tidspunkt foregikk det en religiøs vekkelse på Nordkalotten, sentrert rundt den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius. Bevegelsen la i likhet med mange samtidige lekmannsvekkelser vekt på menigheten heller enn presteskapet og prekte mot rusmiddelbruk. Læstadianismen slo særskilt an blant etniske minoriteter med lav status i samtida, som kvener og samer

Flere flyttsamer fra Kautokeino hørte Læstadius preke i Karesuando kirke vinteren 1848, og ble grepet av hans fordømmelse av alkohol og hans forkynnelse av behovet for en total indre og ytre omvendelse. For en del av de armodsrammede samene i Kautokeino gav bevegelsen også et religiøst og ideologisk grunnlag for et oppgjør med handelsmannen. 

Den norske kirka var imidlertid svært misfornøyd med at lekmannsvekkelsen spredte seg i Nord-Norge. Presten Nils Stockfleth ble sendt for å roe ned gemyttene. Stockfleth var kjent som forkjemper for samenes "hellige Ret" til å beholde "sit Sprog og sin Nationalitet", og kunne således synes å være rett mann på rett sted.

Det var han imidlertid slett ikke. Stockfleths reaksjon på "de vakte" var fordømmelse, utfrysing og noen voldelige opptrinn hvor han prøvde å skape seg respekt ved å slå folk med spaserstokken sin. Fra nå av oppfattet "de vakte" også kirken som stående i ledtog med den syndige handelsmannen.

Stockfleth fikk sparket den samiske lensmannen i Kautokeino, Ole Isaksen Hætta, fordi han ble ansett som for mild mot "de vakte". Lars Johan Bucht ble innsatt som ny lensmann. Bucht hadde vært lensmann i Sverige, men blitt dømt for forsømmelse i tjenesten og stukket av til Kautokeino med sin venn Carl Johan Ruth for å hjelpe ham med handelsvirksomheten.

Hele øvrigheta i Kautokeino – prest, handelsmann og lensmann – stod dermed i samla flokk mot "de vakte".

Tilhengerne av lekmannsbevegelsen krevde at sambygdingene skulle vende seg til samme form for kristendom som dem, og flere av dem ble etter hvert arrestert for å protestere under gudstjenester i Kautokeino og på Skjervøy.

I rettssaken mot disse i 1852 ble 22 samer (fjorten menn og åtte kvinner) dømt til særdeles harde straffer som varierte fra fem dagers arrest på vann og brød til to års straffarbeid, samt mindre bøter til statskassen. De hardest dømte hadde allerede sittet tre måneder i varetekt, men dette ble ikke trukket fra i straffen. De fem som anket sine dommer, måtte bli sittende i varetekt i Alta inntil saken var behandlet i Høyesterett. I tillegg måtte de dømte betale alle utgifter i forbindelse med rettssaken.

Blant lederne var Mons Somby, Aslak Hætta, sistnevntes bror Mathis Jacobsen Hætta og Mathis' hustru Ellen Aslaksdatter Skum. Aslak Hætta fikk en dom på 15–20 dager, men hadde da allerede sittet åtte måneder i varetekt. Gjelden til staten som de arresterte hadde blitt idømt, skulle inndrives gjennom konfiskering av reinflokker. Dermed ble hele livsgrunnlaget deres truet.

Reindriftssamene i Kautokeino opplevde høsten 1852 en ytterligere trussel mot sin næring: som ledd i en konflikt mellom Russland og Den svensk-norske unionen stengte tsaren grensa mellom sistnevnte stat og Storfyrstedømmet Finland. Folk som tradisjonelt dro med reinflokkene sine til finsk side av grensa mistet nå adgangen til disse helt nødvendige beitemarkene.

For å stå sterkere under krisen drev mange reinflokkene sine sammen og dannet en «stor-siida» sør for Kautokeino bygd. Stemninga ble etter hvert opphisset, og forbitrelsen steg da lensmann Bucht trua med å hente Ellen Aslaksdatter Skum til soning, noe hun motsatte seg.

Natt til 8. november 1852 satte 35 voksne menn og kvinner og 22 barn ut mot Kautokeino kirkested, bevæpnet med gjerdestaurer og kniver. På vei nedover fikk de med seg flere reineiere, noen overtalt og noen tvunget med. Nede i bygda stormet opprørerne handelsstedet og satte det i brann. Under kaoset som oppstod ble handelsmann Ruth omringet av flere kvinner og slått ihjel med gjerdestaurer, mens lensmann Bucht ble drept med kniv av Aslak Hætta. Prest Stockfleth hadde fratrådt sin stilling og var ikke i bygda men hans etterfølger i embedet, Fredrik Waldemar Hvoslef, ble pisket.

De sambygdingene som opprørerne fikk tak i, ble ført til prestegården og mishandlet. Det ble krevd av dem at de skulle omvende seg og gjøre bot. Opprøret ble til slutt slått ned av ei gruppe samer fra Kautokeino og nabobygda Ávži, og fangene satt fri. 

Fem av opprørerne ble dømt til døden, men bare to dødsdommer ble fullbyrda: Aslak Hætta og Mons Somby ble halshugd i Alta 14. oktober 1854, i nærvær av en stor folkemengde og 50 infanterisoldater som var sendt nordover fra Trondheim. De hodeløse kroppene ble gravlagt på Kåfjord kirkegård. Hodene deres ble sendt til Universitetet i Christiania for forskning.

Svært mange av de som deltok i opprøret ble dømt til tukthus, og sendt sørover til Trondheim og til Akershus festning for å sone. Straffeutmålinga varierte fra ett års fengsel til livstid. Noen av de dømte var atten år eller yngre, og flere døde på tukthuset

Kautokeino-opprøret anses som en av de medvirkende årsakene til at fornorskingspolitikken fikk gjennomslag i norsk politisk tenking. Tanken om at samer skulle legge vekk sin kultur og assimileres inn i den norske befolkninga ble den dominerende i norsk samepolitikk de neste hundre år. 

Opprøret, dets bakgrunn og dets etterdønninger har siden 1852 og fram til i dag vært gjenstand for stadig tilbakevendende debatt, forskning og ikke minst kunstnerisk framstilling. Hva angår sistnevnte er det skrevet ikke mindre enn seks romaner, to skuespill og en film om begivenhetene.

I eldre tider har framstillingene stort sett gitt uttrykk for en fordømmende holdning til opprørerne, og deres beveggrunner for å angripe Kautokeino kirke- og handelssted har blitt redusert til utelukkende å ha med religiøs fanatisme å gjøre. Et internt samisk eksempel på denne framstillingsformen er å finne i Johan Turis bok Muitalus sámiid birra ("En fortelling om samene", 1910). Dette er den første ikke-religiøse boka utgitt på samisk, og den tar blant mange andre emner også for seg Kautokeino-opprøret. Turis beretning om dette er sterkt kritisk til "de vaktes" ideologi og praksis. Forfatteren ble født to år etter opprøret, og hans far var blant "de vaktes" motstandere i samtida.

Fra og med andre halvdel av 1900-tallet har det imidlertid blitt mer rom for skildringer som fokuserer på den sosiale undertrykkelsen de fattige og "de vakte" ble utsatt for, og på forholdet mellom samer og øvrighet i 1800-tallets Nord-Norge. Framstillingene har dessuten i økende grad prøvd å se begivenhetene også fra opprørernes side. 

I våre dager framstilles opprørerne iblant på en slik måte at de kan regnes som fortellingas helter. For igjen å ta for oss et internt samisk eksempel, har storfilmen Kautokeino-opprøret (Guovdageainnu-stuimmit, 2005) Ellen Aslaksdatter Skum som hovedperson, og publikum får dermed se begivenhetene fra hennes synspunkt. Regissør Nils Gaup er selv etterkommer av en av opprørerne.

Kautokeino-opprørerne har helt fram til våre dager ofte blitt omtalt på en udelt negativ måte. Volden har blitt forklart som et utslag av religiøs fanatisme mens det har blitt viet mindre oppmerksomhet til den sosiale urettferdigheten som førte konflikten fram til sitt tragiske utfall. Mange av opprørernes etterkommere har opplevd dette som en tung byrde å bære. Den samiske dikteren Risten Sokki har formulert det som "en sorg gitt i arv" fra de som deltok i Kautokeino-opprøret.

I 1990-årene reiste etterkommere av de henrettede opprørslederne krav om å få sine forfedres kranier utlevert til gravlegging. Det viste seg da at Aslak Hættas hodeskalle allerede i 1856 var overført til universitetet i København i bytte med to inuit-kranier. Etter en lengre prosess mot forskere som hevdet at kraniene var "statens eiendom" og ønska å beholde dem, ble hodeskallene i 1997 utlevert til etterkommerne og gravlagt på Kåfjord kirkegård. 

  • Kjølaas, P.O. “Lars Jacobsen Hætta. Opprører og bibeloversetter” (med parallell samisk tekst), i A. I. Keskitalo: Guovdageainnu suohkangirji/Kautokeino sognebok, Kautokeino 1998, s. 704–749
  • Mikkelsen, Magnar & Kari Pålsrud, red.: Kautokeino-dokumentene, 1997, isbn 82-91038-01-5, Finn boken
  • Steen, Adolf: Kautokeino-tragedien 1852, et justismord?, 1965, Finn boken
  • Strøm Bull. K.: “Da forskerne tapte hodet”, i Kritisk Juss nr. 4/1996
  • Zorgdrager, Nellejet: De rettferdiges strid : Kautokeino 1852, 1997, isbn 82-412-0300-4, Finn boken
  • Aarseth, B. “Hodeskaller og hodeløs forskning”, i Hammarn, Alta 2001

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

5. juli 2014 skrev john vars

hva slags bakgrunn hadde handelsmannen og lensmanne i kautokeino, og hvor kom dem fra ? var det danske straffanger, sendt til nord for soning?

29. desember 2014 svarte Mikkel Berg-Nordlie

Hei. Jeg har omarbeidet artikkelen, blant annet så den belyser noen av de spørsmålene du trekker fram i kommentarene dine. Takk for dine innspill - de hadde som resultat at vi tok tak i denne artikkelen. Håper du er fornøyd med resultatet.

5. juli 2014 skrev john vars

det vi vet i dag, er at den norske regjeringen bestemte i en stortingsmelding i 1915 at det ur samiske reindrift, fagst, fiske skulle slutte eksistere, hadde den kaskje rot eller ble bestemt av 1852 hendelsen?

5. juli 2014 skrev john vars

det vi vet idag, vi ser det og opplever det i kropp og sjel at norge fullbyrder denne politikken, utmark er stengt for oss og det norske eller engelske lord jakt og fiske som gjelder, det er penger som styrer, mennesker uten bakgrunn fra naturen og det ikke det ursamiske som bestemmer, vedtar utmarks regler og lover, om jakt og fiske, vi er som skuespill, sametinget er et spill for galleriet for utlandet det er for aa skjule og kvele det ursamiske liv og kultur. Vi er marionetter for det norskefolk til utlandet. Blir det noen gang virkelig frihet for oss, ytringsfrihet og frihet hvor vi legger premisser, former lover og regler for utmark, jakt, fangst, fiske og bruk av utmark?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.