tae kwon do. Av /NTB Scanpix. CC BY SA 3.0

taekwondo

Drakten er hvit, ikke så ulik karatedrakten, med et belte som angir grad. Høyeste gradering er svart belte. Til høyre: Tina Røe Skaar, landslagsutøver i taekwondo.

Taekwondo
Av /Aftenposten/NTB Scanpix.

Taekwondo. Nina Solheim (til venstre) under kvartfinalen i EM i Latvia 2005. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Norske Tina Røe Skaar (til høyre) i kamp mot den regjerende OL-mesteren Milica Mandic fra Serbia under OL i Rio de Janeiro i 2016.
OL 2016
Av /NTB Scanpix.

Artikkelstart

Taekwondo er en koreansk kampsport som kjennetegnes av raske, høye spark. Utøverne trener også på slag, mønstre, selvforsvarsteknikker, blokkeringer og unnvikelser, men det er den aktive bruken av hopp og høye spark som gjør det enkelt å skille taekwondo fra andre kampsporter.

Faktaboks

Etymologi
koreansk ‘fot og hånd-metode’

I tillegg til å være en treningsform som skal passe både for barn, ungdom, voksne og eldre, er taekwondo også et selvforsvarssystem og en konkurranseidrett.

Øvelser

Taekwondo-utøvere skriker når de sparker og slår. Skriket kalles kihap, og skal bidra til å samle og styre energien på kort tid.

En treningsøkt i taekwondo starter gjerne med oppvarming og uttøying. Deretter trenes det på grunnteknikker som slag, spark, blokkeringer og å flytte seg rundt. Utøverne lærer også ulike mønstre, som er grunnteknikker satt sammen på bestemte måter. Hver beltegrad har sine egne mønstre.

Selvforsvarsteknikker er også en del av taekwondo-treningen. Utøverne lærer kast, fallteknikker, låsninger, bakkekamp, å komme seg fri og å blokkere angrep.

Avtalt sparring går ut på at to personer utfører bestemte angrep- og forsvarsteknikker mot hverandre. Under fri sparring er derimot ingenting planlagt. Målet er å treffe motstanderen med slag og spark, og å komme seg unna vedkommendes angrep.

Erfarne utøvere trener også på å brekke spon- eller plastplater med hånd- og fotteknikker, men dette er ikke en vesentlig del av taekwondo.

Gjennom taekwondo blir utøverne kjent med koreansk filosofi og tradisjoner. Eksempelvis benyttes koreanske ord under treningen, og en man bukker alltid før man snakker til instruktøren, og mot motstanderen før en kamp.

I tillegg til fysisk fremgang, skal taekwondo også bidra til personlig og åndelig utvikling. Blant annet skal man både oppnå bedre selvdisiplin og selvtillit. Derfor fokuseres det på mentale øvelser som meditasjon og pusteteknikker.

Organisering

Det finnes flere retninger innen taekwondo, og de to største i Norge er:

  • World Taekwondo (WT): WT er konkurranseorientert, og den olympiske formen for taekwondo. Organisasjonen har hovedsete i Seoul i Sør-Korea, 209 medlemsland (per 2018), og ble stiftet i 1973.
  • International Taekwon-Do Federation (ITF): ITF-taekwondo fokuserer i større grad på selvforsvar, og er basert på semikontakt. Knockout er dermed ikke tillatt. De største grupperingene innen ITF- seksjonen er National Taekwon-Do Norway (NTN, stiftet 1989, het tidligere Global Taekwon-Do Norway) og Norges Taekwon-Do Forbund (NTF, stiftet i 1980). ITF ble stiftet av general Choi Hong Hi i 1966.

De to stilartene skiller seg fra hverandre både når det gjelder teknikk, mønster og konkurransereglement.

Klær og utstyr

Taekwondo trenes i en hvit, todelt drakt som kalles dobok. Den bør alltid være ren, og ha påsydd merkene som klubben krever. Rundt livet knytes et belte som viser hvilken grad man har.

Noen utøvere ønsker å trene ekstra mye på kamp, som kalles sparring, og å delta i konkurranser. Da er det i tillegg nødvendig med beskyttelsesutstyr som legg- og armbeskyttere, vest, tannbeskytter og susp. Man kan velge mellom å trene barbeint eller med egne taekwondo-sko.

Eksempel på beltesystem i taekwondo:

Grad Farge Symboliserer
10. cup Hvit Uvitenhet

9. cup og 8. cup

Gul stripe og gult

Jorden en plante kan vokse i. Grunnlaget legges.

7. cup og 6. cup Grønn stripe og grønt Planten som vokser
5. cup og 4. cup Blå stripe og blått Himmelen som planten strekker seg mot.
3. cup og 2. cup Rød stripe og rødt Fare og advarsel.
1. dan Svart Det motsatte av hvitt. Fullkommenhet.
2. dan Svart
3. dan Svart
4. dan Svart (master)

WT-taekwondo har ti dan-grader, mens ITF-taekwondo har ni dan-grader.

Gradering og belter

Gradering arrangeres vanligvis to til tre ganger årlig, frem til man får svart belte. Noen klubber arrangerer prøvegradering før selve graderingen.

Under graderingen går én og én gruppe frem på gulvet og viser pensumet sitt for sensorene. Dette kan bestå av et mønster, noen grunnteknikker og fri sparring. Selv om graderingen kan vare i et par timer, er hver enkelt utøver normalt ikke ute på gulvet i mer enn 15–25 minutter.

Utøvere med høyere belter, skal også brekke spon- eller plastplater med slag og gjennomføre en teoriprøve.

Konkurranse

ITF arrangerte sitt første internasjonale mesterskap i Toronto i 1972. Dette har siden blitt holdt annet hvert år. WT arrangerte første VM for menn i 1973, og for kvinner i 1987.

Etter å ha vært prøveidrett under OL i 1988 og 1992, ble WT taekwondo tatt opp som offisiell OL-idrett fra og med sommer-OL i Sydney i 2000. Deltakelsen er begrenset til 62 menn og 62 kvinner. I tillegg deles det ut fire wild cards, slik at totalt 128 utøvere kan delta. Konkurransen er oppdelt i fire vektklasser for begge kjønn:

  • Kvinner: – 49 kg, – 57 kg, – 67 kg, + 67 kg
  • Herrer: – 58 kg, – 68 kg, – 80 kg, + 80 kg

Norges Kampsportforbund har arrangert offisielle norgesmesterskap i WT-taekwondo siden 1986. I dag arrangerer forbundet offisielle norgesmesterskap i både WT-taekwondo og i ITF-taekwondo. ITF praktiserer semikontakt, mens WTF praktiserer fullkontakt. Norske utøvere kan også delta i regionale stevner, Norgescup, Norgesmesterskap, barne- og ungdomsstevner og nybegynnerstevner.

Stevnene deles inn i klasser etter kjønn, alder, dyktighet og vekt, slik at deltakerne møter en motstander på eget nivå.

Det vanligste er å konkurrere i kamp eller mønster, men det arrangeres også konkurranser i ulike sparketeknikker, brekking av ulike objekter, lagmønster og lagsparring.

En WT-taekwondo-kamp foregår på et 12 × 12 meter stort kampområde og består ordinært av tre omganger à to minutter. Utøverne bærer beskyttelsesutstyr i form av hjelm, vest, armbeskyttere, leggbeskyttere, tannbeskytter og susp.

Dommere tildeler poeng for korrekt utførte slag og spark. Det er lov til å sparke mot overkroppen (foran og på siden) og hodet (på siden, samt ovenfra og ned). Det er også lov å slå mot overkroppen.

Kampene vinnes vanligvis på poeng. Treff på motstanderens kropp gir ett poeng, mens spark mot hodet gir to poeng. Den første som har tolv poeng, eller har syv poeng mer enn motstanderen, vinner. En kamp kan også avgjøres på andre måter: Slår man motstanderen ut, vinnes kampen på knockout. Er kampen uavgjort etter tre runder, avgjøres den med sudden death. Det innebærer at førstemann som får poeng, vinner. Kampen kan også avgjøres ved at den ene deltakeren gir seg eller diskvalifiseres, eller fordi dommeren stopper kampen.

Historikk

Ingen kan i dag med sikkerhet si at de kjenner den eneste riktige bakgrunnshistorie til taekwondo og andre asiatiske kampsporter som har røtter flere tusen år tilbake i tid. Det finnes flere teorier og historier, men få skriftlige kilder. Fakta har blitt lagt til og trukket fra gjennom årene, og mens noe sannsynligvis er funnet på for å stille kampsporten i et godt lys, er noe basert på virkelige hendelser.

En utbredt teori om taekwondoens opprinnelse begynner for rundt to tusen år siden, da Korea besto av tre kongeriker. De to største, Koguryo og Baekje, angrep stadig det minste, Silla. Den 24. kongen av Silla het Chin Heung. I et forsøk på å forsvare kongeriket, opprettet han en spesiell militærstyrke: Hwa Rang. Navnet kan oversettes med blomstrende ungdom. Krigerne i elitegruppen var unge gutter fra landets beste familier. De trente på krigføring, bueskyting, sverdkunst og nærkamp. I tillegg lærte de kampsporten soo bak, hvor nesten bare beina ble brukt. Senere la de til håndteknikker, og kalte den nye stilen tae kyon. Det ble sagt at Hwa Rangenes slag var så kraftige at de kunne gå rett gjennom fiendens brystkasse. Guttene ble ikke bare opplært i kamp, men også buddhistisk tro, disiplin, rettferdighet og ridderlighet. De klatret i fjellene, svømte i iskalde elver, sang, mediterte, komponerte musikk, danset og skrev poesi. Etter oppfordring fra kongen skrev munken Won Kang et sett med leveregler Hwa Rang-krigerne skulle følge. I tillegg satte de unge krigerne ni dyder over alt annet: menneskelighet, rettferdighet, høflighet, visdom, godhet, lojalitet, tro, ærbarhet og mot. Utdannelsen kunne vare i ti år. Deretter ble de selv militære ledere. Takket være de dyktige Hwa Rang-krigerne klarte Silla til slutt å seire over både Koguryo og Baekje. Korea ble samlet til ett rike, og fikk navnet Koryo.

De neste hundre årene ble kampsport stadig mer populært. Innbyggere i hele landet trente og konkurrerte. Under Yi-dynastiet, som begynte i 1392, ble det derimot forbudt å trene kampsport, bortsett fra i militæret. Kongen ønsket at befolkningen i stedet skulle legge vekt på poesi, musikk og dans. Mange fortsatte likevel å trene kampsport i hemmelighet, blant annet i buddhistiske templer.

I 1909 ble Korea erobret av Japan. Det betydde slutten på Yi-dynastiet, men forbudet mot å trene kampsport fortsatte. Derfor fortsatte også den hemmelige, ulovlige treningen av tae kyon og andre stilarter. Først i 1945 ble Korea et fritt land, og behovet for en egen, nasjonal identitet var stort. Igjen eksploderte interessen for kampsport. Over hele landet ble det nå startet skoler som instruerte i ulike kampstiler. Skolene kaltes kwan-er. Noen instruktører var blitt inspirert av japansk karate under okkupasjonsårene, og dette falt ikke i like god smak hos alle. Nå som Korea endelig var et fritt land mente mange at det var viktig å støtte og spre koreansk kultur. Alt som minnet om Japan, skulle glemmes.

I 1955 inviterte derfor den koreanske regjeringen til et møte mellom lederne av de åtte viktigste skolene, historikere og andre viktige personer. Målet var å samle alle koreanske kampsporter til én stor som skulle trenes over hele landet. Gruppen plukket ut de beste elementene fra de gamle stilartene, og utviklet en helt ny kampsport. En av kwan-lederne, general Choi Hong Hi (1918–2002), foreslo at den skulle hete taekwondo. Han bidro også til å gjøre teknikkene kjent utenfor Korea. Ti år senere, i 1965, ble taekwondo ble erklært som Koreas nasjonalsport. I dag trenes den av millioner verden over.

Taekwondo i Norge

Taekwondo kom til Norge midt i 1970-årene. Begge de de to største retningene, WT-taekwondo og ITF-taekwonddo, har vært medlem av Norges kampsportforbund siden 1984.

I 1996 ble de to stilartene delt inn i hver sine seksjoner, ettersom de ikke kunne komme til enighet om felles rammer.

Den norske taekwondo-utøveren Trude Gundersen vant OL-sølv i Sydney i 2000. Under sommer-OL i Athen i 2004 kom Nina Solheim til kvartfinalen, der hun ble skadet og måtte trekke seg fra resten av mesterskapet. I sommer-OL i Beijing 2008 vant hun derimot sølv.

Nina Bansal er en annen taekwondo-utøver som har prestert godt, hun har VM-sølv og fire EM-gull.

Richard Ordemann ble under OL i Tokyo sommeren 2021 den første mannlige, norske OL-deltakeren i taekwondo. Han endte på en delt femteplass.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg