Lucius Junius Brutus

Lucius Junius Brutus er den legendariske skikkelsen som regnes som Romas befrier fra kongedømme og grunnlegger av den romerske republikken. Historien er skildret av Livius i det berømte verket Fra byens grunnleggelse. Dette ble imidlertid nedskrevet 500 år senere, og hvor historisk korrekt dette er, er omdiskutert.

Navnet Brutus, som kan oversettes til «fjolset», skal Lucius ha fått fordi han spilte tåpelig for å unngå å vekke mistanke hos sin onkel, kong Tarquinius Superbus. Kongen hadde ifølge historien drept flere høybårne menn, deriblant Brutus' bror, som han anså som en trussel. Brutus var sønn av kongens søster Tarquinia og pleiet dermed omgang med kongens sønner.

Etter at kongens sønn Sextus hadde voldtatt en vakker, fornem dame ved navn Lucretia, som begikk selvmord etter å ha fortalt familien om udåden, kom det i 510 fvt. til et regelrett opprør mot den upopulære kongen. I spissen for opprøret stod nettopp Brutus. Tarquinius, hans familie og hoff ble fordrevet. De ledende menn i byen kom til at de heller enn å velge en ny konge, skulle innføre en republikk med valgte embetsmenn til å styre byen på vegne av borgerne. Brutus var det naturlige valget til den fremste embetsposisjonen konsul det første året (509 fvt.), sammen med Collinatus. Deres viktigste rolle var å stabilisere det nye styret, restrukturere senatet og forberede Roma mot angrep fra Tarquinius, som samlet styrker for å forsøke å ta tilbake makten.

Lucius Junius Brutus er blitt selve symbolet for romersk stoisk ro og offervilje for republikken. Livius forteller hvordan han lot sine egne sønner henrette, og selv sto for avrettingen, da de i skjul hadde arbeidet for å gjeninnsette kongen. Brutus skal selv ha falt i kamp mot tarquiniernes hær på slutten av sitt konsulat, men det lyktes aldri kongen å ta tilbake makten i byen. Brutus' ry levde videre, og familien ble assosiert med republikanske verdier og kampen mot tyranni. Derfor var det så viktig for republikanerne å få med Marcus Junius Brutus i plottet mot Caesar.