meteor

Meteor, glødende luft og gass som sees som en lysstripe på himmelen. Opptrer når et legeme fra verdensromemt, en meteoroide, trenger inn i jordatmosfæren. Et typisk forløp er følgende: Plutselig dukker et stjernelignende objekt opp et eller annet sted på himmelen. Det beskriver i løpet av kort tid (brøkdel av et sekund til noen sekunder) en mer eller mindre lang bane og slokner brått.

En meteoroide som frembringer et normalt stjerneskudd har masse noe mindre enn et gram. Den trenger inn i atmosfæren med hastighet på flere kilometer i sekundet (opp til 70 km/s), lyser opp i en høyde på ca. 100 km over jordoverflaten og tilbakelegger 15–25 km før den slokner. Densiteten er liten i disse lagene av atmosfæren, og luftmolekylene virker som en haglskur av prosjektiler som slår løs meteoroidemolekyler. Luften og meteoroidegassen varmes opp (ca. 99 % av energien) og molekylene eksiteres (ca. 1 %) og ioniseres (mindre enn 1 ‰). Er meteoroidemassen liten, omdannes den på kort tid til gass. På grunn av eksitasjonen lyser den omgivne gassen (luft og meteoroidesubstans). Eksistensen av ioniserte molekyler omkring meteoroiden muliggjør radioekko-observasjoner. De ioniserte molekylene rekombinerer senere og sender da ut lys. Denne rekombinasjonsstrålingen er årsak til lysstriper som av og til kan sees i noen minutter etter at det egentlige stjerneskuddet er forsvunnet (meteorhale).

Hvis massen er forholdsvis stor, trenger meteoroiden dypere inn i atmosfæren. Den kalles da en ildkule (bolide) og kan være meget lyssterk. Hos ildkulene er densiteten så høy at molekylene ikke lenger virker ved enkeltstøt. Meteoroiden komprimerer luften foran seg, hastigheten bremses voldsomt ned og det skjer sterk varmeutvikling. Meteoroidens forside smelter, men lufttrykket feier overflaten ren og varmen trenger ikke dypt inn. Man observerer derfor sterke lys- og fargevariasjoner og lydfenomener, og banen avsluttes (i noen kilometers høyde) ved en eksplosjon, idet meteoroiden «slår seg istykker» mot den «luftputen» som er dannet foran. Bruddstykker, meteoritter, faller så ned på Jorden. En ildkule etterlater seg av og til en støvhale som, hvis den observeres i tussmørket, kan være meget tydelig. Se også ildkule.

Er meteoroidens diameter over 2 m, er atmosfæren utilstrekkelig til å stoppe den. Den treffer Jorden med stor hastighet, og det dannes et meteorittkrater. Se også meteoritter.

Meteorer opptrer enkeltvis (sporadiske meteorer) og i skurer (meteorsvermer). Meteorsvermer er periodiske og synes å stråle ut fra bestemte punkter på himmelen (radiant). De dannes av rester av oppløste kometer. De sporadiske meteorene er tilfeldig fordelt over himmelen; en klar natt kan en observatør uten kikkert se gjennomsnittlig ca. 10 per time. Men de viser en daglig (antallet er størst om morgenen) og en årlig (antallet er størst om våren) variasjon, som kan forklares ut fra Jordens bevegelse. Antallet meteorer som hvert døgn er synlig med det blotte øye over hele Jorden, er anslått til ca. 130 mill., og deres samlede masse til gjennomsnittlig 5 tonn. Totalmassen av alt meteorittmateriale som hvert døgn tilføres Jorden, er anslått til 500–5000 tonn. Observasjoner av hastigheter og baneberegninger for meteoritter viser at de fleste (sannsynligvis alle) tilhører vårt solsystem.