Meteor av Navicore.
Meteor på Budor, 20.november 2018 av Heidi Mickelson. CC BY SA 3.0
Meteor. Utsnitt av et fotografi av stjernebildet Cetus (Hvalen). Øverst til høyre sees sporet etter en meteor, nederst etter ballongsatellitten Echo 2.
Anon. Begrenset gjenbruk
Meteor er en glødende lysstripe av luft og gass på himmelen. Fenomenet opptrer når et legeme fra verdensrommet, en meteoroide, trenger inn i Jordens atmosfære. Dersom meteoroiden ikke brenner helt opp, men treffer bakken, kalles den en meteoritt.
Et typisk forløp er følgende: Plutselig dukker et stjernelignende objekt opp et eller annet sted på himmelen. Det beskriver i løpet av kort tid (brøkdel av et sekund til noen sekunder) en mer eller mindre lang bane og slokner brått.
En meteoroide som frembringer et normalt stjerneskudd har masse på noe mindre enn et gram. Den trenger inn i atmosfæren med hastighet på flere kilometer i sekundet (opp til 70 km/s), lyser opp i en høyde på ca. 100 km over jordoverflaten og tilbakelegger 15–25 km før den slokner.
Tettheten er liten i disse lagene av atmosfæren, og luftmolekylene virker som en haglskur av prosjektiler som slår løs meteoroidemolekyler. Luften og meteoroidegassen varmes opp (ca. 99 % av energien) og molekylene eksiteres (ca. 1 %) og ioniseres (mindre enn 1 ‰). Er meteoroidemassen liten, omdannes den på kort tid til gass. På grunn av eksitasjonen lyser den omgivne gassen (luft og meteoroidesubstans).
Eksistensen av ioniserte molekyler omkring meteoroiden muliggjør radioekko-observasjoner. De ioniserte molekylene rekombinerer senere og sender da ut lys. Denne rekombinasjonsstrålingen er årsak til lysstriper som av og til kan sees i noen minutter etter at det egentlige stjerneskuddet er forsvunnet (meteorhale).
Hvis massen til meteoroiden er forholdsvis stor, trenger meteoroiden dypere inn i atmosfæren. Den kalles da en ildkule eller bolide, og kan være meget lyssterk.
Hos ildkulene er tettheten så høy at molekylene ikke lenger virker ved enkeltstøt. Meteoroiden komprimerer luften foran seg, hastigheten bremses voldsomt ned og det skjer sterk varmeutvikling. Meteoroidens forside smelter, men lufttrykket feier overflaten ren og varmen trenger ikke dypt inn. Man observerer derfor sterke lys- og fargevariasjoner og lydfenomener, og banen avsluttes (i noen kilometers høyde) ved en eksplosjon, idet meteoroiden «slår seg istykker» mot den «luftputen» som er dannet foran. Bruddstykker, meteoritter, faller så ned på Jorden. En ildkule etterlater seg av og til en støvhale som, hvis den observeres i tussmørket, kan være meget tydelig.
Er meteoroidens diameter over 2 m, er atmosfæren utilstrekkelig til å stoppe den. Den treffer Jorden med stor hastighet, og det dannes et meteorittkrater.
Meteorer opptrer enkeltvis (sporadiske meteorer) og i skurer kalt meteorsvermer. Meteorsvermer er periodiske og synes å stråle ut fra bestemte punkter på himmelen (radiant). De dannes av rester av oppløste kometer.
De sporadiske meteorene er tilfeldig fordelt over himmelen. En klar natt kan en observatør uten kikkert se gjennomsnittlig ca. 10 per time. Men de viser en daglig variasjon (antallet er størst om morgenen) og en årlig variasjon (antallet er størst om våren), som kan forklares ut fra Jordens bevegelse. Antallet meteorer som hvert døgn er synlig med det blotte øye over hele Jorden, er anslått til ca. 130 millioner, og deres samlede masse til gjennomsnittlig 5 tonn. Totalmassen av alt meteorittmateriale som hvert døgn tilføres Jorden, er anslått til 500–5000 tonn.
Observasjoner av hastigheter og baneberegninger for meteoritter viser at de fleste (sannsynligvis alle) tilhører vårt solsystem.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.