meteor

En meteor under meteorsvermen Leonidene i 2009.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Meteor på Budor, 20. november 2018

Meteor. Utsnitt av et fotografi av stjernebildet Cetus (Hvalen). Øverst til høyre sees sporet etter en meteor, nederst etter ballongsatellitten Echo 2.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Meteor er en glødende lysstripe av luft og gass på himmelen. Fenomenet opptrer når et legeme fra verdensrommet, en meteoroide, trenger inn i Jordens atmosfære. Dersom meteoroiden ikke brenner helt opp, men treffer bakken, kalles den en meteoritt.

Faktaboks

uttale:
meteˈor
etymologi:

av gresk metéōron, 'som er i luften'

Et typisk forløp er følgende: Plutselig dukker et stjernelignende objekt opp et eller annet sted på himmelen. Det beskriver i løpet av kort tid (brøkdelen av et sekund til noen sekunder) en mer eller mindre lang bane og slokner brått.

Stjerneskudd

En meteoroide som frembringer et normalt stjerneskudd har masse på noe mindre enn ett gram. Den trenger inn i atmosfæren med hastighet på flere kilometer i sekundet (opptil 70 kilometer per sekund), lyser opp i en høyde på rundt 100 kilometer over jordoverflaten og tilbakelegger 15–25 kilometer før den slokner.

Tettheten i disse lagene av atmosfæren er liten, og luftmolekylene virker som en haglskur av prosjektiler som slår løs meteoroidemolekyler. Luften og meteoroidegassen varmes opp (cirka 99 prosent av energien) og molekylene eksiteres (cirka én prosent) og ioniseres (mindre enn én promille). Er meteoroidemassen liten, omdannes den til gass i løpet av kort tid. På grunn av eksitasjonen lyser den omgivende gassen (luft og meteoroidesubstans).

Eksistensen av ioniserte molekyler omkring meteoroiden muliggjør radioekko-observasjoner. De ioniserte molekylene rekombinerer senere og sender da ut lys. Denne rekombinasjonsstrålingen er årsak til lysstriper som av og til kan sees i noen minutter etter at det egentlige stjerneskuddet er forsvunnet (meteorhale).

Ildkule

Hvis massen til meteoroiden er forholdsvis stor, trenger meteoroiden dypere inn i atmosfæren. Den kalles da en ildkule eller bolide, og kan være meget lyssterk.

Hos ildkulene er tettheten så høy at molekylene ikke lenger virker ved enkeltstøt. Meteoroiden komprimerer luften foran seg, hastigheten bremses voldsomt ned og det skjer sterk varmeutvikling. Meteoroidens forside smelter, men lufttrykket feier overflaten ren og varmen trenger ikke dypt inn. Man observerer derfor sterke lys- og fargevariasjoner og lydfenomener, og banen avsluttes (i noen kilometers høyde) ved en eksplosjon, idet meteoroiden «slår seg istykker» mot den «luftputen» som er dannet foran. Bruddstykker, meteoritter, faller så ned på Jorden. En ildkule etterlater seg av og til en støvhale som, hvis den observeres i tussmørket, kan være meget tydelig.

Er meteoroidens diameter over to meter, er atmosfæren utilstrekkelig til å stoppe den. Den treffer Jorden med stor hastighet, og det dannes et meteorittkrater.

Opptreden

Meteorer opptrer enkeltvis (sporadiske meteorer) og i skurer kalt meteorsvermer. Meteorsvermer er periodiske og synes å stråle ut fra bestemte punkter på himmelen (radianter). De dannes av rester av oppløste kometer.

De sporadiske meteorene er tilfeldig fordelt over himmelen. En klar natt kan en observatør uten kikkert se gjennomsnittlig omkring ti meteorer per time. Men de viser en daglig variasjon (antallet er størst om morgenen) og en årlig variasjon (antallet er størst om våren), som kan forklares ut fra Jordens bevegelse. Antall meteorer som hvert døgn er synlig med det blotte øye over hele Jorden er anslått til cirka 130 millioner, og deres samlede masse til gjennomsnittlig fem tonn. Totalmassen av alt meteorittmateriale som hvert døgn tilføres Jorden, er anslått til 500–5000 tonn.

Observasjoner av hastigheter og baneberegninger for meteoritter viser at de fleste (sannsynligvis alle) tilhører vårt solsystem.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg