Senterpartiet

Senterpartiet, norsk politisk parti, stiftet i 1920. Partiet het Bondepartiet fram til 1959.

Senterpartiet plasserer seg selv som et sentrumsparti i norsk politikk, og har samarbeidet med partier både på høyre- og venstresiden. Senterpartiet har tradisjonelt vært knyttet til bondebevegelsen i Norge, og har hatt distriktspolitikk og desentralisering som kjernesaker. Partier er motstander av et norsk EU-medlemskap.

Senterpartiet har sittet i den rødgrønne regjeringen sammen med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet siden 2005. Partiet fikk en oppslutning på 6,2 % ved stortingsvalget i 2009 og 6,7 prosent ved kommunevalget i 2011.

Ved stortingsvalget i 2013 går Senterpartiet til valg på en fortsatt rødgrønn regjering. Tidligere har Senterpartiet deltatt i en rekke borgelige regjeringssamarbeid. Partiet deltok i Bondevik-regjeringen 1997–2000.

Partileder i Senterpartiet er Liv Signe Navarsete. Ola Borten Moe og Trygve Slagsvold Vedum er nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon heter Senterungdommen og er ledet av  Sandra Borch.

Senterpartiet ble opprettet på Norsk Landmandsforbunds landsmøte 17.-19. juni 1920, da forbundet vedtok å stille egne lister ved stortingsvalget 1921. Partinavnet ble antatt 1922, da forbundet ble omdøpt til Norges Bondelag, og den politiske virksomheten ble utskilt i en egen organisasjon under navnet Bondepartiet.

Etter at Bondelaget ble omdannet til en partipolitisk nøytral faglig organisasjon, ble de organisasjonsmessige og økonomiske forbindelser avviklet. Bondepartiet hadde røtter tilbake i de politiske bondebevegelsene på 1800-tallet. Det ble stiftet for i første rekke å vareta de gamle bygdenæringenes interesser, særlig i spørsmål om tollpolitisk likestilling med andre samfunnsgrupper.

Det største stemmetallet ved stortingsvalg i mellomkrigsperioden hadde partiet i 1930 med 190 000 stemmer; det største mandattallet hadde det etter valget i 1927 (26). Partiet hadde regjeringsmakten i kriseårene 1931–33.

Det var lenge det mest antisosialistiske av de store borgerlige partiene og var i begynnelsen av 1930-årene ikke uvillig til samarbeid med høyreradikale bevegelser som Nasjonal Samling. Senere inngikk det imidlertid et kriseforlik med Arbeiderpartiet, som derved ble i stand til å danne regjering (1935).

Frem til den annen verdenskrig var Jens Hundseid partiets ledende politiker. At Hundseid som den eneste av landets fylkesmenn ble medlem av Nasjonal Samling og satt i sitt embete under hele krigen, og at den nasjonale holdning hos flere andre kjente Bondeparti-folk sviktet eller ble trukket i tvil, foruten Vidkun Quislings fortid som statsråd for Bondepartiet, skapte vansker etter frigjøringen. Partiformann og parlamentarisk leder Nils Trædal klarte imidlertid å konsolidere partiet, godt hjulpet av blant annet Jon Leirfall.

Etter en årelang diskusjon ble partiet i 1959 omdøpt til Norsk Folkestyreparti (Demokratene), men navnet skapte valgtekniske vanskeligheter. Juni 1959 ble navnet fastslått til Senterpartiet. Navneendringen gjenspeilte partiets behov for å trekke til seg nye grupper av befolkningen etter hvert som antall bønder gikk tilbake. Primærnæringenes interesser har likevel stadig vært et hovedhensyn, supplert med en mer generell omtanke for distriktene og en viss skepsis til sentralisering, både av befolkning og makt.

I den borgerlige samarbeidsregjeringen 1963 fikk Senterpartiet fire ministerposter, likeså etter valget i 1965, deriblant statsministeren, Per Borten. Tvilen omkring norsk tilslutning til EF utviklet seg etter hvert til klar motstand. Da Borten mars 1971 måtte gå av, erklærte partiet under forhandlingene om ny regjeringsdannelse at EFs siktemål om en politisk, monetær og økonomisk union var uforenlig med Senterpartiets grunnsyn og mål. Regjeringssamarbeidet brøt sammen, og Arbeiderpartiet dannet regjering.

I den borgerlige trepartiregjeringen 1972–73 hadde partiet seks statsråder, og ved valget 1973 gjorde Senterpartiet sitt beste valg i etterkrigstiden med 11 % av stemmene. Ved valgene i 1970- og 1980-årene gikk imidlertid partiet langsomt og jevnt tilbake. Senterpartiet deltok likevel i Willoch-regjeringen 1983–86 og Syse-regjeringen 1989–90.

Da EF/EU-striden skjøt fart igjen i begynnelsen av 1990-årene, fikk partiet sin største medgang og gjorde 1993 sitt beste valg. Da fikk Senterpartiet 16,8 % av stemmene og ble nest størst på Stortinget med 32 mandater. Etter at EU-avstemningen var over 1994, falt imidlertid oppslutningen igjen. Ved valget 2001 gjorde Senterpartiet sitt dårligste valg og fikk bare 5,6 % av stemmene. Partiet deltok i Bondevik-regjeringen 1997–2000.

Under Åslaug Marie Haga, partileder 2003–08, noterte partiet seg for en liten fremgang ved Stortingsvalget 2005 (6,5 %). Viktigere var det at Haga orienterte partiet bort fra sine tidligere samarbeidspartnere i sentrum og gikk inn i et formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet og SV – en prosess som gikk ganske smertefritt i Senterpartiet, men som ble møtt med en viss skepsis i de to andre partiene.

Senterpartiet deltar med fire statsråder i flertallsregjeringen med Arbeiderpartiet og SV fra 2005. Partiet noterte en liten fremgang ved lokalvalgene 2007, da det fikk 7,8 % av stemmene. Partiet har hele 86 ordførere i perioden 2007–11; bortsett fra Steinkjer er alle i tradisjonelle landkommuner.

Ved valget 2009 gikk Senterpartiet ytterligere tilbake til 6,2 %, men den rødgrønne alliansen beholdt flertallet, og Senterpartiet fortsatte i regjeringen.

Se tabell over tillitsvalgte. For resultater i stortingsvalg, se tabell over Stortingsvalg 1882-2005.

Til 1957 Bondepartiet

Partiledere
1921–27	Kristoffer Høgset
1927–30	Erik Enge
1931–38	Jens Hundseid
1938–48	Nils Trædal
1949–55	Einar Frogner
1955–67	Per Borten
1967–73	John Austrheim
1973–77	Dagfinn Vårvik
1977–79	Gunnar Stålsett
1979–91	Johan J. Jakobsen
1991–99	Anne Enger Lahnstein
1999–2003	Odd Roger Enoksen
2003–08	Åslaug Marie Haga
2008–	Liv Signe Navarsete
Parlamentariske ledere
1922–30	Johan E. Mellbye
1931–32	Jens Hundseid
1932–33	Gabriel Moseid
1933–40	Jens Hundseid
1945–48	Nils Trædal
1949–57	Elisæus Vatnaland
1958–65	Per Borten
1965–69	Lars Leiro
1969–71	John Austrheim
1971–73	Per Borten
1973–77	Erland Steenberg
1977–83	Johan J. Jakobsen
1983–89	Johan Buttedahl
1989–91	Anne Enger Lahnstein
1991–2000	Johan J. Jakobsen
2000–03	Odd Roger Enoksen
2003–05	Marit Arnstad
2005–07	Magnhild Meltveit Kleppa
2007–08	Lars Peder Brekk
2008–09	Rune Skjælaaen
2009-	Trygve M. Slagsvold Vedum

• Aasland, Tertit: Fra landmannsorganisasjon til bondeparti : politisk debatt og taktikk i Norsk landmandsforbund 1896-1920, 1974, isbn 82-00-08979-7, Finn boken
• Gabrielsen, Bjørn Vidar: Menn og politikk : Senterpartiet 1920-1970, 1970, Finn boken
• Nielsen, May-Brith Ohman & Roar Madsen: Senterpartiets historie 1920-2000, 2001, 2 b., Finn boken

• Senterpartiets hjemmeside