Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti, KrF, er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Partiet ble stiftet i 1933. Kristelig Folkeparti regnes som et ikke-sosialistisk sentrumsparti, bygd på et kristent verdisyn. Ungdomspartiet er KrFU.

Partiet gjorde sitt beste valg noensinne i 1997 da det fikk 13,7 % av stemmene og 25 mandaterStortinget. Dessuten fikk KrF regjeringsmakt og Kjell Magne Bondevik som statsminister. Kontrasten var stor ved valget i 2009, da partiet bare fikk 5,5 % av stemmene og 10 mandater på Stortinget. Dette var det dårligste valgresultatet etter at det ble et landsdekkende parti like før siste verdenskrig.

Ved stortingsvalget i 2013 tangerte KrF resultatet fra 2009. Partiet gikk i valgkampen inn for dannelsen av en ny ikke-sosialistisk regjering. Men partiet var på samme måte som Venstre ikke innstilt på å sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet, selv om det var og er delte meninger om dette i KrF.

Knut Arild Hareide er partileder, mens Dagrun Eriksen og Bjørg Tysdal Moe er nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon heter Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU).

Verdigrunnlag

Ifølge partiets program (2013) bygger KrF sin politikk på den kristendemokratiske ideologi. Partiet henter sitt verdigrunnlag «fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter og har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret».

Opphav og historie

Kristelig folkeparti ble stiftet i 1933 som et lokalt parti for Hordaland. Årsaken var særlig den misnøye som man i kristelige kretser følte når det gjaldt Venstre, som de kristne tradisjonelt hadde stemt på. Blant historikere blir partidannelsen gjerne omtalt som en avskalling fra Venstre. I stiftelsesåret var mange i pietistiske og indremisjonskretser dypt skuffet over at Venstre ikke sto opp og protesterte mot det de oppfattet som blasfemi og kulturelle overtramp. Det gjaldt blant annet da Gud ble fremstilt i menneskeskikkelse på Nationalthetatret. Også Arnulf Øverlands foredrag om kristendommen som "den tiende landeplage" satte sinnene i kok i kristne miljøer.  Kulturdebatter i 1933, og årene før, aktualiserte ønsket om et eget kristelig parti.

Kristelig Folkeparti utgikk fra kretser omkring Indremisjonen og Kinamisjonen og tok stemmer særlig fra Venstre og Bondepartiet, men også fra andre borgerlige partier. Det fikk størst tilslutning fra ytre strøk i Nord- og Sunnhordland da det klarte å få valgt inn Nils Lavik som første representant på Stortinget i 1933. Ved stortingsvalget i 1936 fikk det to mandater. Det var imidlertid først i 1938 at Kristelig Folkeparti ble registrert som landsparti og slo gjennom ved valget i 1945.

Det stilte da opp i 11 kretser mot 2 i 1936, økte stemmetallet med 100 000 og fikk 8 representanter på Stortinget. Det plassertese dem ved siden av Høyre, Venstre og Bondepartiet som det fjerde borgerlige partiet, en posisjon Krf senere har beholdt og til dels styrket. Partiet har alltid stått sterkest i kyststrøkene på Vestlandet. Oppslutningen har svingt fra valg til valg. KrF gjorde sitt beste valg 1997 med 13,7 % av stemmene og 25 mandater på Stortinget.

Nils Lavik var en dominerende lederskikkelse i KrF fra starten og inn på 50-tallet. Etter 1945 var både skolemann og vestlending Kjell Bondevik og skipsreder Erling Wikborg fra Oslo i mange år dessuten sentrale skikkelser i partiet. Senere kom Lars Korvald, Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik til å inneha tilsvarende posisjon.

Politisk ståsted

Kristelig Folkeparti har helt fra stiftelsen hatt som hovedmål å verne om kristelige og tradisjonelle moralske verdier. Det er dette som gir partiet dets særpreg. Det har ikke noen utpreget klasseforankring og har derfor heller ikke noen skarpt definert økonomisk eller sosial profil. Fra 1945 og endel år framover var partiet ikke villig til å definere seg som et borgerlig parti, men har alltid vært ikke-sosialistisk.

Den borgerlige profilen ble styrket i 1980- og 1990-årene. Det kom særlig klart til uttrykk da Kåre Kristiansen var partileder noen år på 1970- og 80-tallet. Det er de kristne og moralske verdier som holder partiet sammen, og partiets motstand mot selvbestemt abort for eksempel stengte for regjeringsdeltakelse i 1981. Trass i borgerlig flertall måtte Høyre danne regjering alene. I utenrikspolitiske spørsmål har KrF alltid hatt en høy profil i bistandsspørsmål. Det samme gjelder støtten til Israel.

KrF var mot norsk EF-medlemskap i 1972 og EU-medlemskap i 1994, men det var begge ganger betydelige ja-grupper i partiet. Etter mye indre strid støttet KrF EØS-avtalen. Med sin uavhengige profil i økonomiske spørsmål og som et typisk sentrumsparti, har KrF vært en ettertraktet samarbeidspartner både på lokalt og nasjonalt plan.

I mange kretser utenfor partiet ble KrF lenge betraktet som et noe dystert "mørkemannsparti", som stemplet mange av livets goder og gleder som synd. KrF var i sin tid blant annet imot både å innføre fjernsyn, tipping, og var også generelt negativt til å støtte teatervirksomhet. Partiet endret gradvis profil etter at det ble regjeringsparti i 1965. Men det var først med Valgerd Svarstad Haugland som partileder etter 1995 at KrF ble merkbart rausere, åpnere og mer tolerant. KrF har alltid hatt en restriktiv holding i alkoholpolitikken. Derfor vakte det oppsikt da det ble kjent at Svarstad Haugland ikke var avholdskvinne. Senere ble det en del indre rivninger da partiledelsen ønsket å fjerne den såkalte bekjennelsesparagrafen som innebærer at alle som har verv i partiet må være kristne.

I regjering

Før regjeringsskiftet 2013 var Kristelig Folkeparti det eneste av de borgerlige partiene som hadde vært med i samtlige borgerlige regjeringer etter andre verdenskrig, med unntak av de to første årene av Willoch-regjeringen. KrF var lenge skeptisk til borgerlig regjeringssamarbeid, men i 1963 deltok det i John Lyngs kortvarige koalisjonsregjering. I 1965 var partiet mer aktivt med ved den borgerlige regjeringsdannelsen, da KrF særlig la vekt på å få kirke- og undervisningsministeren. Kjell Bondevik, som var gymnasrektor og forsker, fikk den posten og ble en av regjeringens mest markante statsråder. For KrF var det en hovedsak å verne om den kristne formålsparagrafen i skolen.

Etter Borten-regjeringens sammenbrudd i 1971 forsøkte Bondevik å danne ny regjering, men mislyktes. Etter folkeavstemningen om EF i 1972 fikk imidlertid partiet statsministerstillingen ved Lars Korvald, som dannet en borgerlig koalisjonsregjering sammen med Senterpartiet og Venstre. Etter mye om og men gikk KrF inn i Willoch-regjeringen 1983–86. Derimot var det et helhjertet KrF som gikk inn i Syse-regjeringen 1989–90.

Etter valget 1997 dannet Kjell Magne Bondevik en trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Med bare 42 av totalt 165 mandater bak seg i Stortinget hadde denne regjeringen det svakeste parlamentariske grunnlag som noen regjering har hatt siden begynnelsen av 1930-årene.

Regjeringen klarte seg likevel helt til våren 2000, takket være en splittet opposisjon og statsminister Bondeviks taktiske og politiske evner. Regjeringen søkte vekselvis støtte hos Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. KrFs altoverskyggende prosjekt etter 1997 var å gjennomføre kontantstøtten som et alternativ for småbarnsforeldre som ikke ønsker å sende de minste barna i barnehagen. Med støtte fra Høyre og Frp ble denne reformen gjennomført.

Denne evnen til å manøvrere viste seg også etter valget i 2001, da Bondevik ble statsminister i en ny trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre. Dette skjedde til tross for at Høyre var betydelig større og lenge tviholdt på at dets egen partileder, Jan Petersen, burde bli regjeringssjef. KrF måtte i denne fireårsperioden finne seg i å leve i skyggen av Høyre som ikke minst trakk veksler på finansministerposten. De betydelige skattelettelsene som ble gjennomført var ikke etter KrFs ønske. En av partiets største triumfer i Bondevik II-regjeringen var vedtaket om røykeloven. På tross av sterk strid da den ble innført har den etter hvert fått allmenn aksept.

Regjeringen satt til valget 2005, da KrF ble valgets store taper og fikk halvert sin representasjon på Stortinget - fra 22 til 11.

Enda verre gikk det i 2009, da partiet bare fikk 5,5 % og gjorde sitt dårligste valg noensinne. Partiet beholdt likevel 10 av sine 11 stortingsmandater. Ved stortingsvalget i 2013 ble det status quo. KrF fikk 5,6 prosent av stemmene og 10 representanter.

For resultater i stortingsvalg, se tabell under Stortingsvalg 1882-2009.

Organisasjon

Underavdelinger av partiet er Kristelig Folkepartis Kvinner, Kristelig Folkepartis Ungdom og Kristelig Folkepartis Studieforbund. Partiet utgir sin egen avis, Folkets Framtid.

Partileder fra 2011 er Knut Arild Hareide. Nestledere er Dagrun Jofrid Eriksen fra 2004 og Bjørg Tysdal Moe fra 2011. Tysdal Moe etterfulgte den omstridte Inger Lise Hansen 2007-11. Generalsekretær 1997-2008 var Inger Helene Venås, fra 2008 Knut H. Jahr.

Partiledere

1933-38 Ingebrigt Bjørø
1938-51 Nils Lavik
1951-55 Erling Wikborg
1955-67 Einar Hareide
1967-75 Lars Korvald
1975-77 Kåre Kristiansen
1977-79 Lars Korvald
1979-83 Kåre Kristiansen
1983-95 Kjell Magne Bondevik
1995-2004 Valgerd Svarstad Haugland
2004-2011 Dagfinn Høybråten
2011- Knut Arild Hareide

Parlamentariske ledere

1933–53 Nils Lavik
1954–61 Erling Wikborg
1961–65 Kjell Bondevik
1965–72 Lars Korvald
1972–73 Asbjørn Haugstvedt
1973–81 Lars Korvald
1981–83 Kjell Magne Bondevik
1983 Kåre Kristiansen
1983–86 Harald Synnes
1986–89 Kjell Magne Bondevik
1989–93 Kåre Gjønnes
1993–97 Kjell Magne Bondevik
1997–2000 Einar Steensnæs
2000–01 Kjell Magne Bondevik
2001–05 Jon Lilletun
2005–11 Dagfinn Høybråten

2011-13

2013-

Hans Olav Syversen

Knut Arild Hareide

Anbefalt lenke

Utvalgt litteratur

  • Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning, 2006
  • Haddal, Ingvar: Statsministeren vi ikke fikk, 1981
  • Helland, Kristian: Pietist i kulturkamp : Nils Lavik og framveksten av Kristeleg folkeparti, 2003
  • Kobbeltveit, Olav:  Valgerd - eit portrett, 2004
  • Lomeland, Arne R.: Kristelig Folkeparti blir til, 1971
  • Garvik, Olav (red.): Kristelig Folkeparti . Mellom tro og makt, 1983
  • Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt : Kristeleg folkepartis historie 1933–2008, 2008, 
  • Sæter, Odd Jostein m.fl., red.: Kristelig folkepartis historie 1933–1983, 1985

Forfattere av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 25.11.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norske politiske partier

Olav Garvik

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

9. oktober 2009 skrev Gaute Brækken

Burde det ikke være en egen artikkel om KrFU her?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.