Nilkrokodille, Crocodylus niloticus, reptilart i familien ekte krokodiller; den mest kjente av krokodilleartene. Flere underarter er beskrevet. Gjennomsnittslengde 3,7 meter, og den blir sjelden over fem meter lang, men det finnes beretninger om større individer. Arten lever i store elver og innsjøer i store deler av tropisk Afrika, men har gått tilbake i antall i nordlige, vestlige og sentrale områder. Bakholdsjeger som kan ta dyr så store som bøffel, sebra og gnu. En fryktet menneskeeter. Skinnet er verdifullt, og kjøttet spises også lokalt. I dag drives kommersielle krokodillefarmer i blant annet Zimbabwe, Kenya, Tanzania, Zambia, Madagaskar og Sør-Afrika. Ved farmene produseres krokodilleskinn, noe man håper vil redusere krypskytingen. Det drives også utsetting av krokodiller fra farmene til naturlige leveområder.

Voksen lengde gjennomsnittlig 3,7 meter, men kan bli fem meter, i sjeldne tilfeller seks meter lang. Opplysninger om sju meter lange eksemplarer er ikke bekreftet. Sannsynligvis blir den noe mindre i kaldere land. I Sør-Afrika er maksimallengden fire meter. Det er kjent to populasjoner med dvergformer i utkanten av utbredelsesområdet (Mali og Sahara). De blir bare 2–3 meter lange. Unge dyr er mørkt olivenbrune med mørkere bånd på hale og kropp. Voksne er mørkt gråbrune med de samme bånd som de unge, men disse blir mer utydelige med alderen. Buken er vanligvis lysere.

Arten kan finnes i mange ulike typer vannlegemer, som elver (helst på dypt, rolig vann med svak strøm), innsjøer og sumper. Den kan også forekomme i brakkvann. Krokodillene modifiserer habitatet sitt ved å grave hulrom i bakken som de gjemmer seg i ved ekstreme temperaturer. Til gravearbeidet bruker de snute og føtter.

Nilkrokodillen finnes fortsatt over det meste av tropisk Afrika, men totalutbredelsen har skrumpet inn. Den finnes fremdeles på Madagaskar, men har forsvunnet fra Seychellene og Komorene. Tidligere fantes den helt opp til kysten av Midtøsten. Den er relativt nylig utryddet fra Israel. 

Bestanden er estimert til å være mellom 250 000 og 500 000 individer. Den vide utbredelsen, mange livskraftige populasjoner og vellykket forvaltning i mange land gjør at arten ikke er truet globalt. Store bestander finnes i land som Botswana, Zambia, Zimbabwe, Kenya og Etiopia. Likevel har enkelte populasjoner opplevd sterk tilbakegang. Særlig i Vest- og Sentral-Afrika ser bestandene ut til å ha større problemer. I disse områdene må de også konkurrere med panserkrokodille og dvergkrokodille. Bestanden fikk en knekk på midten av 1900-tallet på grunn av overbeskatning. Skinnet gir lær av høy kvalitet, og kjøttet er ettertraktet. Et omfattende program for oppdrett i fangenskap er oppstartet, både for kommersielle og bevaringsbiologiske formål. Nilkrokodillen formerer seg villig i fangenskap og reservater, og det er stort potensiale for utsetting. Forvaltningsprogrammene i Zimbabwe og Sør-Afrika har vært særlig vellykket.

Om dagen ligger den gjerne og soler seg og sover på bredden, om natten driver den jakt. Unge dyr lever av små virvelløse dyr og insekter, men de går tidlig over til større virveldyr som fisker, amfibier og reptiler. De voksne kan forsyne seg av et bredt spekter av byttedyr, i størrelse opp til antilope, bøffel, sebra, gnu, unge flodhester og store kattedyr. Likevel utgjør fisk og små virveldyr den største andelen av dietten. Den kan også spise mindre krokodiller. Nilkrokodillen er beryktet som menneskeeter, og den dreper sannsynligvis flere mennesker enn alle de andre krokodilleartene til sammen. Det antas at et par hundre mennesker blir drept årlig, og Tanzania er et av de landene med høyest drapstall. Arten er også åtseleter. Den kan bevege seg flere hundre meter over land for å finne åtsler. Et samspill med vadefugler som plukker matsmuler og smådyr fra krokodillens tenner har blitt beskrevet, men det er noe uklart hvilke fuglearter det dreier seg om og hvor stort omfanget av denne aktiviteten er. Som oftest er det sporevipe som blir omtalt som nilkrokodillens tannpusser. Det er trolig en utpreget sosial struktur blant krokodillene slik at mer dominante kan påvirke suksessen til mindre dominante når det gjelder å skaffe seg mat.

Arten graver reirhule i sandbanker flere meter fra vann. Hulen er om lag 50 cm dyp, og flere hunner kan ha reirhuler nær hverandre. I nordlige deler av utbredelsesområdet skjer dette i tørketiden mens det lenger sør skjer i begynnelsen av regntiden (november–desember). Kullet består av 40–60 egg som ruges i 70–100 dager. Hunnen holder seg nær reiret hele tiden og forsvarer det intenst. Likevel må hun forlate det noen ganger for å avkjøle seg i vannet, og da er det stort tap av egg til for eksempel hyener og varaner. Ved klekkingen åpner hunnen reiret og bærer ungene til vannet. Også hannen kan være behjelpelig med åpning av reiret. Ungene holder seg sammen med mora etter klekking og kan danne flokker sammen med andre hunner. De unge nilkrokodillene sprer seg bort fra området de ble født når de er om lag 1,2 meter lange.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.