australkrokodille

Gjennomsnittslengde for hannen er 2,1 meter, men den kan bli inntil 2,5 og sjelden 3 meter lang. Maksimallengde for hunnen er 2,0–2,1 meter. Det finnes dvergpopulasjoner der hannen er 1,7 meter og hunnen 0,7 meter, men de er neppe genetisk forskjellig og den mindre størrelsen skyldes trolig begrenset næringstilgang. Den har svært smal, tilspisset snute med tallrike, skarpe tenner. Fargen er lys brunaktig med mørke bånd på hale og kropp. Krokodillen har relativt store skjell på kroppen.

Arten holder til i innsjøer, sumper og øvre deler av elvesystemer med lavt saltinnhold. Den forekommer ikke nær kysten på grunn av liten toleranse for saltvann og konkurranse med den store saltvannskrokodillen. I en periode da saltvannskrokodillen ble overbeskattet, spredte australkrokodillen seg nærmere kysten.

Den er utbredt i de nordlige delene av Australia: Northern Territory, Queensland og Western Australia.

Australkrokodillen var lite attraktiv for jegere som skulle bruke skinnet, på grunn av store pansrede bukskjell. En forbedring av garveteknikkene på 1950-tallet gjorde skinnet mer ettertraktet, samtidig som bestanden av saltvannskrokodille ble overbeskattet. Dette førte til en kraftig nedgang i bestanden av australkrokodille, og arten ble vernet i 1960- og 1970-årene.

De største truslene i dag er habitatødeleggelser, og selv om bestanden fremdeles er sårbar, har den likevel bygd seg opp igjen til en betydelig størrelse. Estimert bestandsstørrelse for ville australkrokodiller ligger på minimum 100 000 individer.

Nylig har det blitt påvist at den introduserte agapadden Rhinella marina kan ha negative konsekvenser for bestander av australkrokodiller. Paddene har så giftige hudsekreter at de kan drepe predatorer som spiser dem.

Det foregår omfattende oppdrett av australkrokodille i fangenskap, og overvåkningsprogrammer holder nøye oppsyn med utviklingen i bestanden.

Arten lever først og fremst av fisk, men også insekter og andre virvelløse dyr, små amfibier, fugler og små pattedyr. Snuten med de spisse tennene er velegnet til å fange og holde fisk. Vanligvis sitter den stille og venter på byttet som fanges med en rask sideveis bevegelse av hodet. Den spiser sjelden i tørketiden på grunn av lav tilgang på byttedyr, lave nattetemperaturer og uttørking av habitatene. Kannibalisme er registrert, oftest på grunn av matmangel,

Kurtisen foregår i mai, i begynnelsen av tørketiden. Hunnen graver reirhuler i sandbanker i tørketiden. Periodisk tørke kan gi høy dødelighet blant egg og unger. Dessuten kan tidlig regn i slutten av tørketiden oversvømme reir og drepe ungene i eggene. Det virker som reproduksjonen er svært synkronisert. Alle hunner i en populasjon legger sine egg i løpet av en treukers periode. Ofte kan flere hunner ha reir nær hverandre. Eggene legges om natten rundt seks uker etter paring. Den har relativt små kull, ofte 13 egg med variasjon fra 4 til 20. Eggene legges bare 12–20 cm under overflaten, og de står derfor i fare for å dø av overoppheting i sterk sol. Ideell rugetemperatur synes å ligge på 30–33 °C. Egg ruget ved 32 °C gir en overvekt av hanner, mens høyere eller lavere temperatur gir flere hunner. Rugetid er rundt 65–95 dager.

Hunnen vokter ikke eggene, og mindre enn 1/3 av eggene overlever til klekking. Viktige eggrøvere er varaner og ville svin. Mot slutten av rugeperioden kommer hunnen tilbake til reiret og venter på lyd fra de nyklekte ungene. Noen ganger hjelper hun ungene ut i vann ved å bære dem i munnen. Hunnen holder seg i nærheten av ungene en stund etter klekking. Bare om lag én prosent av de nyklekte ungene overlever til kjønnsmoden alder. Når de blir voksne, kommer de ofte tilbake til området de selv ble klekket for å reprodusere.

• krokodiller
• saltvannskrokodille