sandskjell

Sandmuslingene graver seg dypt ned i sand og mudder, slik at bare de lange, sammenvokste ånderørene (sifonene) stikker opp. Munningene ser ut som to huller i sandflaten. Ved forstyrrelser trekkes ånderørene lynsnart sammen og ned til skallet. Store eksemplarer kan sitte langt nede i bunnen. Skjellene mangler egentlige tenner, og kjennes på en dyp kappebukt på innsiden (se bilde under muslinger).

Sandskjell er vanlige i europeiske farvann. De finnes fra tidevannssonen og ned til noen få meters dyp.

I USA og Canada kalles sandskjell for clams. De fiskes kommersielt og regnes for god mat.

Ifølge Artsdatabanken finnes det tre arter i Norge.

Kort sandskjell, Mya truncata, kan bli opptil 7 centimeter bred. Skallet er hvitt, ofte med et mørkere overtrekk, og bakenden er rett avskåret. Denne arten er utbredt fra Biscaya til Arktis. I Norge er tallrik langs hele kysten, og i fjordene, inkludert Finnmark.

Vanlig sandskjell, Mya arenaria, blir 14 centimeter brede, og er hvite med konsentriske striper, og med grått overtrekk. De er visstnok opprinnelig fra østkysten av Nord-Amerika, og kan ha kommet til Europa som blindpassasjer med skip. Der har den spredt seg til alle europeiske farvann. Hos oss er de utbredt langs hele kysten, og er noe mer vanlig enn kort sandskjell, Vanlig sandskjell liker mudderholdig sand, og kan sitte 30 centimeter under overflaten.

En tredje art, Mya pseudoarenaria, er ikke vanlig, og bare funnet i Nordland.

• muslinger