Blåskjell

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
.
Lisens: fri

Blåskjell er en svært vanlig art av muslinger i blåskjellfamilien (Mytilidae) i underklassen Pteriomorphia. Blåskjell brukes som agn og som mat. Blåskjelldyrking er også en næringsvirksomhet.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Mytilus edulis
Beskrevet av
Carl von Linné, 1758
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig

Bygning

Begge skallene er sterkt hvelvet, bortimot trekantet med vekstsenteret (umbo) på spissen av forenden. De kan bli opptil ti centimeter lange. Skallene er blåfiolette eller sorte til brunsvarte, på innsiden er de blåhvite.

Levevis

Blåskjell sitter festet på fjell, stein eller annet underlag under høyvannssonen eller litt dypere. De fester seg med såkalte byssustråder, som spinnes fra kjertler i nærheten av foten. De kan feste seg på påler, brygger og skipssider. Unge blåskjell danner det svarte mytilusbeltet i stranden, nedenfor et område dominert av rur. Med alderen flytter de seg dypere ned. Det tar tre år før de er fullt utviklet.

Blåskjell er særkjønnet. De gyter om våren, og slipper egg og melke fritt ut i vannet. Larvene vil etter en tid fest seg på bunnen. De er meget tallrike.

Dyrets fot er lang, oransjegul til mørkebrun, og på baksiden med en kjertel (byssuskjertelen). Sekretet av denne utskilles som seige tråder som fester dyret til underlaget.

Blåskjell lever av planteplankton og andre mikroorganismer som filtreres fra vannet. De har stor kapasitet og et voksent blåskjell kan filtrere flere liter vann i timen. De bidrar til å gjøre vannet klarere.

I noen tilfelle filtrerer de giftig planteplankton, såkalte fureflagellater. Da må skjellene ikke spises fordi de kan forårsake blåskjellforgiftning. De kan spises i perioder fri for giftstoffer. De er best fra september til april. Blåskjell som lever i nærheten av kloakk kan inneholde mikroorganismer som gir tarmproblemer. Mattilsynet sender ut advarsler om giftige blåskjell.

Blåskjell blir selv spist av andre virvelløse dyr som sjøstjerner og krabber, dessuten av fugl og fisk.

Utbredelse

Blåskjell er en svært vanlig saltvannsmusling fra tidevannssonen til ti meters dyp. På noe dypere vann lever det større agnskjell eller oskjell som også tilhører blåskjellfamilien.

Blåskjell er utbredt fra Nord-Spania i sør til Kvitsjøen i nord. De er meget tallrike langs hele norskekysten. I senere tid er blåskjell også funnet på Svalbard nå som klimaet blir mildere.

Næringsverdien av 100 gram blåskjell tilsvarer 14 gram protein og 2,2 gram fett.

Blåskjelldyrking

Det dyrkes store mengder blåskjell i Europa, men dyrking av blåskjell er en næringsvirksomhet under etablering i Norge. Potensialet er tilsynelatende ikke fullt utviklet av tekniske grunner. Det er gitt tallrike konsesjoner for dyrking av blåskjell, hvorav de fleste ligger i Trøndelag og Nordland, men også i Sogn og Fjordane. Produksjonen er relativt stabil, og var i 2006 oppe i 5000 tonn. Se skalldyroppdrett.

En farlig parasitt

I senere år er det observert at blåskjell blir borte på steder der de vanligvis vokser. Forskerne har ingen sikker forklaring på dette, men en mulighet er parasitter som dreper skjellene. Stillehavsøsters kan konkurrere om plassen for blåskjell.

Vestlandet ble det i 2016 funnet et blåskjell parasittert av en amøbelignende organisme ved navn Marteilia refringes. Den er kjent fra andre land i blåskjell og østers. Det er usikkert om den vil spre seg hos oss.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

blåskjell
Mytilus edulis
Artsdatabanken-ID
108169
GBIF-ID
8288896

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg