brud

IPGGutenbergUKLtd/iStockphoto. Gjengitt med tillatelse

I alle nordiske land er brud eller brur betegnelse for en kvinne den dagen hun gifter seg.

I sagatiden var inngåelse av ekteskap først og fremst en alliansebygging mellom to slekter. Kvinnene hadde ikke så mye de skulle ha sagt når det gjaldt valg av ektefelle. Det var kvinnens nærmeste mannlige slektninger som førte forhandlingene med motparten. En viss forbedring for kvinnene ble det da det i lovverket kom bestemmelser om at ingen skulle giftes bort mot eget samtykke, selv om dette ikke fikk så mye å si i praksis.

Mer eller mindre arrangerte ekteskap var også i Norge relativt vanlig langt frem i tid. Det ble lagt vekt på at de som giftet seg skulle komme fra jevnbyrdige økonomiske og sosiale kår. I det gamle naturalsamfunnet var det få karrieremuligheter for ugifte kvinner. Drømmen for de fleste kvinner var derfor å bli godt gift. Forberedelsene begynte i relativt ung alder; kvinnene laget tekstiler og samlet ting det kunne bli bruk for i en kiste.

Festermålet ble i middelalderen og tidlig nytid kalt brudekjøp og inkluderte de økonomiske avtalene som ble inngått mellom partene. Bruden skulle bringe med seg en medgift, og brudgommen skulle gi en tilgave til det felles bo. Bruden skulle også få en morgengave, som ble hennes personlige eiendom. Når partene var enige om de økonomiske betingelsene, beseglet de mannlige forhandlerne avtalen med et håndslag, og tidspunktet for bryllupsgildet ble fastlagt.

Etter reformasjonen ble det bestemt at festermålet, eller trolovelsen, som det nå ble kalt, skulle skje i nærvær av en prest og fem vitner. Deretter skulle det lyses tre ganger i kirken før vielsen kunne finne sted. Trolovelsen med prest til stede ble opphevet ved en kongelig forordning i 1799, og fra da av ble kirkelig vielse den eneste juridisk bindende form for inngåelse av ekteskap.

I det tradisjonelle bondebryllupet kom bruden til gårds dagen før bryllupet og viste frem det hun brakte med seg av medgift. På selve bryllupsdagen ble bruden behørig pyntet på brudeloftet av erfarne kvinner. «Pyntet som en brud», har blitt et fast uttrykk, og mange bruder var da også pyntet til trengsel. På brystet hadde gjerne bruden en smekke med brudesølv. Mot slutten av katolsk tid kom brudekronen i bruk; enkelte kirker hadde slike kroner til utleie. Noen steder bar brudene spesielle hodeplagg som lad. Det var brudekonene som hjalp til med påkledningen. Bruden hadde også brudesvenner som beskyttet henne på den farefulle brudeferden.

Alt i alt spilte bruden en passiv rolle i bryllupet; hun ble ledet gjennom dagen av brudesvenner, brudekoner og brudepiker. Bruden red ofte til kirken i en damesal på tvers av hesteryggen. Etter vielsen ble bruden plassert i høysetet ved siden av brudgommen.

Sengeledning var en skikk som holdt seg lenge. Bruden ble fulgt til brudekammeret, hvor brudekonene tok av henne finstasen. Brudesvennene krevde at brudgommen skulle gi bruden en morgengave før han fikk gå til sengs med henne.

Brudebilde 1911 av Helvig og Kristian Husom, Furnes, fotografert av Larsen & Olsen av Ukjent/Domkirkeodden. CC BY 2.0

På 1800-tallet ble de tradisjonelle folkedraktene mange steder forlatt og erstattet med mer urbane klesmoter. Brudene brukte vanlige stakker og kjoler. De overdådige smykkene ble mer begrenset. Brudene begynte å ha myrtekrans i håret.

Omkring 1900 var det vanlig å bruke sorte brudekjoler, som også kunne brukes som selskapskjoler senere. Hvite brudekjoler kom på moten hos de høyere samfunnslag i Norge omkring første verdenskrig. Slike kjoler brukes fortsatt, selv om også disse kjolene har endret seg med de skiftende moteretninger.

Bryllupsskikkene har endret seg sterkt i Norge fra 1800-tallet til i dag, i tråd med endringene i samfunnet. Nå er det bare en liten del av befolkningen som bor på gårder. Det store flertall bor i byer med begrenset boareal. En langt mindre del av befolkningen inngår ekteskap enn tidligere. Mange velger samboerskap som samlivsform. Av 22 537 ekteskap som ble inngått i 2016, skjedde 8186 i regi av Den norske kirke. Resten var borgerlig vielse eller vielse foretatt av andre trossamfunn.

Brudene som gifter seg for første gang har en gjennomsnittsalder på over 30 år. Det innebærer at de som regel har gjennomført en utdannelse, og at de er mer likestilte med mennene enn tidligere.

Bryllupsfeiring og brudens klesdrakt varierer så mye at det er vanskelig å generalisere. Fortsatt er det en del som velger å gifte seg som hvit brud. Brudesalonger har overtatt mye av brudekonenes rolle. Det er også stor variasjon når det gjelder bryllupsfeiringen, fra enkle sammenkomster med de nærmeste til storslåtte feiringer med dusinvis av gjester.

  • Hodne, Bjarne, Ørnulf Hodne og Ronald Grambo (1985). Der stod seg et bryllup. Ekteskapet i Norge gjennom tidene. Oslo: Cappelen.
  • Holtan, Inger (1996). Ekteskap, frillelevnad og hor i norsk høgmellomalder. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Stewart, Linda (1996). Bryllup i Norge. Om bondebryllup og dagens bryllupsfeiring. Oslo: Teknologisk forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.