Brudegaver, er i videre forstand alt det bruden får til foræring av slekt og venner i anledning av sitt bryllup, i snevrere forstand det hun får til personlig bruk av brudgommen. Brudegaver ble særlig utredet i form av en medgift fra hennes eget hjem. I en rekke kulturer, bl.a. hos de nordiske folk, ble denne medgiften gjengjeldt ved en like eller halvt så stor gave fra brudgommen (i Norge henholdsvis kalt heimanfylgja og gagngjald, þriðjungsauki eller tilgjǫf).

I senmiddelalderen utviklet dette gavevesenet seg stadig mer. Morgenen etter bryllupet overrakte således brudgommen sin hustru, når hun hadde båret linkledet med rette, det såkalte línfé; ektet han en enke, fikk denne derimot «benkegave» (bekkjargjǫf). Etter hvert ble disse forskjellige gavene blandet sammen, også med den såkalte mund, og med det fjernere slektninger og venner brakte med, «la i brudeskålen», mens brudeparet satt på brudebenken. Gjestene drakk én for én brudeparets skål og la derpå sin brudegave i den tømte øl- eller vinskålen etter det gamle ord: «en tærepenge, ærepenge og nødskilling». Foreldres gave var alltid «fri», mens søskens skålgaver ble krevd igjen. Det finnes eksempler på at gamle barnløse folk gjorde «pengebryllup» for å få sine «skålgaver» tilbake.

Disse skikkene var vanlige i Norge til begynnelsen av 1700-tallet, og ble tatt opp igjen på 1800-tallet. De gamle gaveskikkene falt bort etter hvert og ble avløst av friere former. Men et praktisk formål har skikkene fremdeles, både når brudeparet på forhånd uttrykker ønske om bestemte ting og når slekt og innbudte gjester velger gaver. Som før er det tale om ulike former for utstyr (pengegaver kan også forekomme) som de nygifte trenger for å sette bo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.