brudeferd

En brudeferd i Voss fotografert av Marcus Selmer (1819–1900).

Av /Norsk Folkemuseum.
"Brudeferd i Hardanger" av Tidemand og Gude er ett av Norges mest kjente malerier. Det ble malt i 1848.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Brudeferd er brudeparets ferd til kirken, slik den artet seg i tidligere tider. Det var ofte lang vei til kirken, enten følget måtte ro, ri eller gå.

Reisemåte og reisefølge

Ridende brudeferd ble betraktet som særlig fint. Stas-seletøyet og de beste hestene ble tatt i bruk. Det var vanlig at spillemannen red først, så fulgte brud og brudgom med «leiesvenner», de fremste hjelperne i bryllupet og så mange gjester som det var hester til. Ungdommen gikk gjerne bakerst. Leiesvennene måtte alltid passe ekstra godt på bruden, for etter tradisjonen kunne de underjordiske være farlige for henne. Måtte de ro til kirke, ble den fineste båten kalt brurebåten. Her var det også plass for spillemannen og de fremste av gjestene. Denne båten hadde dessuten de beste roerne. Brudeferden gikk ikke stille for seg. Det skulle høres at brudefølget passerte. Skyting ble ofte brukt. På en gård nær kirken tok følget gjerne inn for å ordne med den siste finpussen. Først da fikk bruden krone på.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hodne, Bjarne, Ørnulf Hodne og Ronald Grambo (1985). Der stod seg et bryllup. Ekteskapet i Norge gjennom tidene. Oslo: Cappelen.
  • Stewart, Linda (1996). Bryllup i Norge. Om bondebryllup og dagens bryllupsfeiring. Oslo: Teknologisk forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg