zulu

Tradisjonelle hovednæringer er kveghold og jordbruk, men svært mange arbeider i byene og på farmer eid av hvite. Den gamle organiseringen av samfunnet i klaner spiller imidlertid fremdeles en viktig rolle, og bevisstheten om zuluenes kultur og historie er sterk.

Zuluer er spesielt kjente for sitt perlearbeid og andre former for kunsthåndverk, som veving og pottemakeri. Perlearbeidene kan ofte kommunisere kulturelt betydningsfull informasjon, som en persons alder, kjønn og sivil status. Perlene brukes av folk i alle aldere til hverdags, men er spesielt mye brukt i rituelle eller festlige sammenhenger.

Sang og dans er viktige deler av zulukulturen. Alle viktige begivenheter markeres med slike opptredener, som alltid akkompagneres med trommespill på trommer laget av geiteskinn. Sanger og danser har som regel en kulturelt betydningsfull historie.

Den tradisjonelle zulureligionen var orientert rundt forfedretilbedelse, ånder og hekser, der forfedrenes ånder må blidgjøres gjennom magiske ritualer. Ulykker og personlige tragedier forklares gjerne som et resultat av hekseri eller hevngjerrige ånder heller enn med begreper som uflaks eller skjebnen.

Selv om mange zuluer konverterte til kristendommen under kolonitiden, og selv om mange definerer seg som kristne i dag, lever mange av de gamle religiøse trekkene videre. I mange tilfeller har det skjedd en religiøs synkretisme mellom den tradisjonelle religionen og kristendom slik at det har oppstått en egen zulu-kristendom.

Zulu var opprinnelig bare en av mange nguni-klaner. Den opprinnelige zulu-klanen anså seg som etterkommere av en høvding fra Kongo-området som migrerte sydover en gang på 1500-tallet. Likevel skal ikke klanen ha blitt etablert før i 1709 av Zulu kaMalandela.

Tidlig på 1800-tallet oppstod Zuluriket etter at høvdingen Shaka forente flere nguni-grupper. Shaka regjerte i perioden 1816–1828, og riket hans representerte Sør-Afrikas største militærmakt.

Under Shakas etterfølgere, Dingane og Cetewayo, økte zuluenes makt ytterligere, og de lyktes i sin strategi om å assimilere erobrede folkene til deres levevis. Dette innebar at de også og stilte nye mannskaper til hæren. Zuluene kom etter hvert i konflikt med europeiske nybyggere. I 1879 slo Cetewayo med 10 000 mann britene ved Isandhlwana, men samme år ble zuluhæren definitivt slått ved Ulundi.

Etter nederlaget delte britene Zuluriket inn i tretten mindre enheter. Disse var preget av hyppig krigføring med hverandre. Britene forsøkte å gjeninnsette Cetewayo som konge over hele Zululand, men heller ikke det stanset krigene. I 1897, mer enn ti år etter Cetewayos død, ble Zululand en del av brities Natal-koloni.

Under apartheid opprettet regimet i Sør-Afrika KwaZulu, altså det moderne Zululand. Fra 1970 mistet zuluene rettigheter til Sør-Afrikansk statsborgerskap etter å ha blitt formelt borgere av KwaZulu. I 1994 ble KwaZulu slått sammen med Natal slik at de to dannet den moderne provinsen KwaZulu-Natal.

• zulu – språk
• Zululand
• Sør-Afrika
• Sør-Afrikas historie