Etter forfatningen fra 1980 er Zimbabwe en enhetsstatlig, presidentstyrt og ettpartidominert republikk. Presidentstillingen var opprinnelig konstitusjonell, men er siden 1987 utøvende. Presidenten er statsoverhode og velges i direkte valg for seks år; det er ingen gjenvalgsbegrensninger. Han utnevner og leder regjeringen og er også militær øverstkommanderende. Lovgivende myndighet er lagt til parlamentet, som fra 2005 har to kamre. Forsamlingshuset (House of Assembly) har 150 medlemmer; 120 velges i allmenne valg, tolv nomineres av presidenten, mens de øvrige plasser går til ti tradisjonelle høvdinger og de åtte provinsguvernørene. Huset sitter i seks år, og velges/nomineres nå samtidig med presidenten. Det gjenopprettede Senatet har 66 medlemmer; 50 valgt i direkte valg for fem år, seks nominert av presidenten og ti av høvdingrådet. De senere valgene har vært preget av åpenlys valgfusk for å sikre gjenvalg for president Robert Mugabe og hans parti ZANU.

Et eget høvdingråd spiller en rådgivende rolle. Høvdingene utnevnes av presidenten, men etter sedvanebestemte suksesjonsregler.

Mugabes lederstil og trakasseringen av opposisjonen har ført til økonomisk katastrofe og internasjonal isolasjon. Det omstridte programmet for redistribusjon av jord, som ble satt i gang 2000, førte til økonomisk kollaps, matmangel og utvandring av mange hvite. Zimbabwe har en godt utbygd infrastruktur, betydelige mineralressurser og tidligere også et relativt effektivt landbruk. Men landet har likevel stagnert siden selvstendigheten. Politisk uro og maktmisbruk, ideologistyrte reformer, tørke, høy befolkningsvekst og alvorlige helseproblemer (aids) er viktige årsaker til stagnasjonen.

Administrativt er Zimbabwe inndelt i åtte provinser samt to byområder, ledet av guvernører utnevnt av presidenten. Lokalt ivaretas styret av folkevalgte råd, ledet av ordførere.

Rettsvesenet preges fortsatt av romersk-nederlandsk rett, men afrikansk sedvanerett spiller også en rolle. Øverste domstol er høyesterett, med en justitiarius og fire dommere (appelldommere). Bortsett fra i saker om grunnleggende rettigheter er den en ren appelldomstol. Nasjonalt er det også en High Court, omfattende justitiarius, dommerpresidenten og elleve andre dommere. Videre er det regionale domstoler og magistratretter med både sivil og kriminell jurisdiksjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.