Universitetsobservatoriet

Det astronomiske observatorium, oppført 1833 for Universitetet i Oslo.

Universitetsobservatoriet
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Arkitekt Christian H. Groschs tegning av observatoriebygningen.
Observatoriet er den eldste bygningen oppført for universitetet. Her ble det blant annet foretatt astronomiske observasjoner og meteorologiske målinger.
Arkitekt Christian H. Groschs tegning av observatoriebygningen.
Av /Museum for universitets- og vitenskapshistorie , UiO.

Universitetobservatoriet er et tidligere astronomisk observatorium som nå brukes til formidlingsformål av Universitetet i Oslo. Universitetsobservatoriet var den første bygningen som ble reist som Universitetet i Oslos egen bygning.

Faktaboks

Også kjent som

Observatoriet

Det gamle observatoriet står i en særstilling blant bygningene til Universitetet i Oslo. Ikke bare var det den første bygningen som ble reist som Universitetets egen bygning, den er også den førte som ble bygget for forskning. Observatoriet og miljøet som oppstod i tilknytning til det ble et sentrum for utvikling av norsk naturvitenskap.

Det ble avgjørende at Norge som ny selvstendig nasjon behersket funksjoner som var vesentlig og viktig i jevnbyrdig samarbeid med andre land i Europa. Å fastsette tid og rom nøyaktig var og er nødvendig for samtidighet og samhandling både nasjonalt og internasjonalt. Navigasjon basert på jordmagnetiske felter som var spesielt viktig for norsk skipsfart, var lite kjent og usikker på den tiden. En rekke viktige samfunnsmessige behov og utfordringer var også avhengig av astronomiske observasjoner.

Observatoriet blir til

Hansteens første observatorium ved muren nedenfor Akershus festning.
Hansteens første observatorium ved muren nedenfor Akershus festning.
Museum for universitets- og vitenskapshistorie , UiO.
Tegninger av Universitetsobservatoriet
Arkitekt Groschs illustrasjon av den østlige og midterste delen av tverrfløyen.
Tegninger av Universitetsobservatoriet
Av /Museum for universitets- og vitenskapshistorie , UiO.

I 1814 kom Christopher Hansteen fra København til det nye Universitetet i Norge som var blitt opprettet i 1811. Hansteen ble utnevnt til professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo). Han var internasjonalt kjent som en av de fremste forskerne innenfor jordmagnetisme.

Hansteen fikk i 1815 opprettet sitt første observatorium i et 5 meter diameter, åttekantet bygg ved muren like nedenfor Akershus festning. Etter en tid flyttet han flere av instrumentene til et lite hus i hagen til sin bolig i Pilestredet hvor han også utførte observasjoner. Han arbeidet hele tiden aktivt med å sikre et velegnet sted for det endelige observatoriet. Det ble i 1826 besluttet at høydedraget ved Solli som hadde fri utsikt og hvor terrenget skrånet bratt mot syd, var best egnet. Det var viktig å unngå lysforurensning og Solli var nesten uten bebyggelse og uforstyrret på 1800-tallet. Etter Stortingets bevilgning i 1830 kunne arbeidet med observatoriebygningen komme i gang i 1831.

Observatoriebygget ble tegnet av den kjente arkitekten Christian Heinrich Grosch som også har stått bak en rekke andre viktige bygg, som Oslo Børs og Universitetsbygningen ved Karl Johans gate i Oslo. Hansteen var tok aktiv del i utformingen av observatoriebygningen.

Grunnsteinen til observatoriet som ble lagt i 1831 har en sølvplate med følgende tekst:

Q. F. F. Q. S.

Hic lapis positus est

Anno Christi MDCCCXXXI

Die XVIII Junii

Regnante

Carolo Johanne,

augustissimo Rege Norvegiæ et Sveciæ.

ET NOS PETIMUS ASTRA.

I norsk oversettelse blir det:

Måtte dette være til lykke og fremgang

Denne sten er plassert

i det Kristi år 1831

den 18 Juni

under regjeringstiden til

Carl Johan

den ærverdige konge av Norge og Sverige.

OGSÅ VI SØKER STJERNENE.

Den 23. desember 1833 stod bygningen ferdig og Christopher Hansteen kunne flytte inn sammen med sin familie. Bygningen er i nyklassisistisk empire-stil og oppført i pusset teglstein.

Observatoriet ble både et kulturelt og vitenskapelig samlingssted i hovedstaden på 1800-tallet. I den rikt utsmykkede rotunden ble det holdt konserter, teaterforestillinger og kulturkvelder for Christianias intellektuelle.

Bygningen og plassering av instrumenter

Den rehabiliterte rotunden (første etasje)
Hovedkikkerten i tårnet
Av .

Teglsteinshuset er bygget i form av en T, hvor tverrfløyen utgjør den vitenskapelige delen. Her kan man finne observasjonsrommene som var tilpasset forskjellige instrumenter. Langfløyen var en bolig- og kontorfløy, med bolig for Hansteen i andre etasje og kontorer for hans assistenter i første. Langfløyen ligger i nord-sør retning, og tverrfløyen ligger i øst-vest retning.

Fra hoveddøren til Observatoriet kommer man inn i rotunden, det runde rommet som strekker seg over to etasjer. Taket er kuppelformet og veggene er dekorert i sterke farger. Rotunden er samtidig dekorert med stjernebilder, en stjerneglobus, og en jordglobus fra 1800-talllet. Der er byster av Christopher Hansteen og Tycho Brahe.

Rotunden ble i en periode også brukt til jordmagnetiske målinger. Det var da festet magneter i silketråder ned fra taket som nådde nesten helt ned til gulvet. Disse målingene registrerte meget små, men viktige variasjoner i det jordmagnetiske feltet.

Det østlige rommet i tverrfløyen, som var det viktigste i den vitenskapelige delen av bygningen ligger Meridianrommet. Dette rommet er sentralt i kartleggingen av Norge. Meridiansirkelen er igjen blitt satt opp i meridianrommet sammen med et pendelur som hørte med. Det var viktig at dette uret viste korrekt tid. Det ble kalibrert ved hjelp av 21 kronometre som i løpet av to sommermåneder i 1847 ble ført med båt 7 ganger mellom observatoriet i Christiania og Rundetårn i København.

En meridian er en storsirkel som går gjennom Jordens poler og står loddrettekvator. Når koordinatene til observerbare stjerner er godt kjent, vil nøyaktig registrering av hvor og når de krysser den lokale meridianen kunne anvendes til å fastslå stedets geografiske koordinater. For slike målinger benyttet Hansteen et teleskop som roterte om en øst-vest rettet akse langs den lokale meridian. Det er denne type montering av et teleskop som kalles meridiansirkel. Observatoriets posisjon ble på denne måten fastslått med stor nøyaktighet og tjente som referansepunkt for kartleggingen av Norge.

Observatoriet hadde ansvaret for landets offisielle klokketid inntil en internasjonal kongress i Roma i 1883 vedtok at Greenwich-meridianen skulle være utgangspunktet for internasjonale kartverk og tidsregning.

Tårneværelset i 3. etasje er et sylindrisk observasjonsrom med et kjegleformet tak. Dette kjegleformede taket som kunne dreies om en loddrett akse, hadde en spalte som kunne åpnes og gjøre stjernehimmelen tilgjengelig for Observatoriets hovedkikkert.

En av de mest sentrale bøkene på 1800-tallet var Almanakken, som Hansteen fikk ansvaret for i hele 47 år fra 1815. Almanakken inneholdt den gang værprognoser som var basert på månens faser, som varierer med en periode på omtrent 19 år. Det er kjent at Hansteen ikke trodde på dette og ønsket i stedet å formidle reelle målinger av værforholdene. Det tok 50 år før universitetskollegiet, av frykt for at det skulle påvirke salget av Almanakken, godkjente at de tvilsomme forutsigelsene ble erstattet med reelle observasjoner. Ved anskaffelse av meteorologiske instrumenter startet Observatoriet i 1837 daglige registreringer av temperatur, lufttrykk, skydekke og vindforhold, som først etter mange år også ble tilgjengelig i Almanakken.

Christopher Hansteen og hans etterfølgere la stor vekt på å ha et godt oppdatert fagbibliotek. Universitetet i København hadde meget velvillig overført et betydelig antall dubletter fra sitt rikholdige bibliotek til observatoriet i Christiania. For øvrig sikret Hansteen et jevnlig innkjøp av bøker og tidsskrifter. Dette var vesentlig for å sikre den faglige virksomheten ved Observatoriet. Biblioteket lå i langfløyen. Den nær komplette bok- og tidsskriftsamling ble overført til Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo ved flyttingen av virksomheten i 1934. Den opprinnelige boksamlingen er i dag ført tilbake til det restaurerte Observatoriet.

Observatoriet som vekstsenter

Meridiansirkelen i meridianrommet.

For at Norge skulle vokse til en sterk nasjon var det viktig at landet hadde god kontakt med vitenskapelige miljøer i utandet. Hansteen hadde samarbeidet med ledende forskere i verden og han hadde gode forutsetninger for å bruke ny kunnskap i oppbygging av nasjonen. Observatoriet ble et nasjonalt veksthus for en rekke faglige virksomheter i Norge.

Det faglige miljøet som ble utviklet av Hansteen og hans nære medarbeidere ble starten for flere fagområder som også i dag er blant de fremste i norsk naturvitenskap.

Hansteen ble tidlig engasjert i studier av Jordens rotasjon og magnetisme. Det involverte en krevende reise til Sibir (Russland) som varte i to år, for å avklare hvorvidt det kunne være to magnetiske poler på den nordlige halvkulen. Observatoriets andre leder, Carl Friedrich Fearnley, gjennomførte observasjoner av Solen som vakte internasjonal interesse. Under Fearnley inngikk Observatoriet omfattende samarbeider med internasjonale miljøer, som blant annet omfattet detaljerte studier av Jordens globale form ved presise geodetiske og astronomiske observasjoner og registrering av stjerners egenbevegelser, som resultere i en omfattende stjernekatalog.

Norsk astronomi, geodesi (landmåling) og meteorologi har hatt sitt utspring i Observatoriet under Hansteens ledelse. Henrik Mohn tok i 1866 med seg erfaringene fra Observatoriet og etablerte Meteorologisk institutt. Hansteen viet mye tid til å lede Norges Geografiske Oppmåling som i dag foregår ved Statens Kartverk. Hansteen fikk innført internasjonale standarder for mål og vekt. Det styres i dag av Justervesenet som er en statlig etat med ansvar for nasjonale normaler for målenheter.

Ved Observatoriet fikk astronomi en sentral plass i det vitenskapelige Norge. Det ble videre styrket av professor Svein Rosseland som vektla astrofysikken gjennom opprettelsen av Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo i 1934. Hansteens etterfølger, Carl Frederik Fearnleys tidlige studier av Sola ble også ført betydelig videre av Rosseland som blant annet fikk bygget Solobservatoriet på Harestua.

Observatoriet i dag

Universitetsobservatoriet etter rehabiliteringen i 2014

Den faglig omfattende driften av Observatoriet varte i 100 år, fra starten i 1834 til nedleggelsen i 1934. Gjennom denne perioden hadde Observatoriet fem bestyrere.

Observatoriet ble nedlagt som astronomisk observatorium i 1934, hundre år etter innvielsen. Institutt for Teoretisk Astrofysikk på Blindern ble da det nye senteret for astronomisk forskning under ledelse av Svein Rosseland. Observatoriets gamle lokaler ble leid ut til Norsk Polarinstitutt frem til 1965. Det ble fra 1965 til 1999 benyttet til oppbevaring av Universitetsbibliotekets musikksamling. Fra 2000 til 2010 leide Senter for Ibsen-studier lokaler i observatoriebygningen.

Universitetet i Oslo besluttet den 30. september 1997 å rehabilitere bygningen. Siden hele observatoriet var fredet foregikk rehabiliteringen i samarbeid med Riksantikvaren og Norsk institutt for kulturminneforskning. Det ble lagt stor vekt på å ivareta bygningens opprinnelige naturvitenskapelige funksjon.

I 2014 var Observatoriebygningen restaurert og tilbakeført til nær sin opprinnelige form og innhold. Den særegne bygningen er i dag et museum og observatoriet benyttes av osloskolens ungdomsskoler, som får lære om universet. Det er ved enkelte anledninger også åpent for allmennheten.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg