stjernebilder

Sammenstilling av markante stjerner til stjernebilder og deres betegnelse med navn fra kulturfolks sagnkrets, er eldgammel.

Klaudios Ptolemaios (cirka 140 fvt.) har i sitt verk Almagest nedtegnet 48 stjernebilder. Blant disse er de 12 stjernebildene som utgjør Dyrekretsen med små endringer overtatt fra babylonerne, mens de fleste av de øvrige har navn fra gresk mytologi.

I forskjellige stjernekart og kataloger som ble utgitt på 1600- og 1700-tallet ble nye stjernebilder føyd til listen slik at hele himmelen ble dekket. Spesielt kan nevnes Johannes Bayers Uranometria (1603) med 12 nye stjernebilder, Johannes Hevelius' Firmamentum Sobiescianum (1690) med 11 nye stjernebilder og Nicolas Louis de Lacailles Coelum Australe Stelliferum (1763) med 14 nye stjernebilder. Fra sistnevnte stammer flertallet av de nyere stjernebildene på den sørlige himmelhalvkule.

På 1600-tallet forsøkte enkelte å endre de gamle stjernebildenes navn, men uten resultat. Julius Schiller erstattet for eksempel i sitt vakkert utstyrte atlas Coelum Stellatum Christianum (1627) de hedenske navn med kristne, mens dyrekretsens stjernebilder blant annet ble oppkalt etter de tolv apostlene.

I 1930 ble grenser for stjernebildene offentlig definert av IAU. Grensene ble definert ut fra linjer parallelle med og vinkelrett på himmelens ekvator, det vil si ut fra koordinatene av rektascensjon og deklinasjon. Koordinatene tar utgangspunkt i epoken 1875 som hadde vært benyttet tidligere. Nå dekkes hele himmelen av 88 stjernebilder, og grensene løper fra øst til vest og fra nord til sør.

I astronomisk litteratur brukes latinske navn på stjernebildene, ofte forkortet til tre bokstaver. For eksempel er Orion forkortet til Ori.

De mest lyssterke stjernene i et stjernebilde er identifisert ut fra greske bokstaver eller et nummer kombinert med navnet på stjernebildet. For eksempel heter Vega, den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Lyren, også α Lyr (kort for Alfa Lyra) eller 3 Lyr.

• stjerne
• Dyrekretsen
• astronomiske koordinater